Hvordan godta at man trenger medisiner resten av livet?

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Ja prøver, det er ikke lett. Vil ikke reise, er redd for det. 

Hva har du lyst til da? 

Anonymkode: c1254...61f

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva har du lyst til da? 

Anonymkode: c1254...61f

Har lyst å komme meg ut, gå turer og være sammen med venner og kanskje gå på byen på konsert av og til, dette klarer jeg ikke nå. 

Men min sønn fikk meg med på en tur jeg har tenkt å å i årevis i dag, jeg ville snu men han pushet meg. Jeg var rar og alt var uklart. Takk til sønnen ❤️ 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Har lyst å komme meg ut, gå turer og være sammen med venner og kanskje gå på byen på konsert av og til, dette klarer jeg ikke nå. 

Men min sønn fikk meg med på en tur jeg har tenkt å å i årevis i dag, jeg ville snu men han pushet meg. Jeg var rar og alt var uklart. Takk til sønnen ❤️ 

Det skjønner jeg godt.

Så kjekt å høre! Det må ha gitt den beste mestringsfølelsen å klare å gjennomføre selv om du egentlig ville snu? 

Anonymkode: c1254...61f

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det skjønner jeg godt.

Så kjekt å høre! Det må ha gitt den beste mestringsfølelsen å klare å gjennomføre selv om du egentlig ville snu? 

Anonymkode: c1254...61f

Ja det ga mestringsfølelse, tenk at jeg klarte det. Det har jo vært et mål i mange år. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Ja det ga mestringsfølelse, tenk at jeg klarte det. Det har jo vært et mål i mange år. 

Kjempekjekt å høre og virkelig bra jobbet av deg 😊

Anonymkode: c1254...61f

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjempekjekt å høre og virkelig bra jobbet av deg 😊

Anonymkode: c1254...61f

Takk for det  

[Vhanja]

Jeg spør av nysgjerrighet:

Dere som er ambivalente, hva er det som gjør at dere ikke vil gå på medisiner? Eller vurderer å slutte selv om dere vet at dere blir verre av det?

Jeg har ikke erfaring med medisiner for psykiske lidelser, men har mye erfaring med medisin for somatiske lidelser. Etter å ha gått halve livet med hjertefeil som påvirket meg daglig, så ble jeg helt utrolig glad da jeg, etter påvist høyt stoffskifte, fikk vite at alt jeg trengte å gjøre var å ta noen tabletter så ville symptomene gå over. 

For meg var det luksus, at noen små piller kunne fjerne så mange ubehagelige symptomer. 

Nå, etter operasjonen, må jeg gå på blodfortynnende resten av livet. Selvsagt litt småkjipt - jeg må følge med på hva jeg spiser, ikke drikke for mye alkohol, måle INR jevnlig resten av livet osv,  men har likevel ingen problemer med å gjøre det og kunne aldri falle meg inn å vurdere å slutte å ta dem. Det er jo det beste for min helse, og kan være direkte farlig om jeg slutter.

Er det andre tanker som spiller inn når det kommer til medisin for det psykiske?

Endret 11. mars av Vhanja

[Adeie]

Vhanja skrev (16 minutter siden):

Jeg spør av nysgjerrighet:

Dere som er ambivalente, hva er det som gjør at dere ikke vil gå på medisiner? Eller vurderer å slutte selv om dere vet at dere blir verre av det?

Jeg har ikke erfaring med medisiner for psykiske lidelser, men har mye erfaring med medisin for somatiske lidelser. Etter å ha gått halve livet med hjertefeil som påvirket meg daglig, så ble jeg helt utrolig glad da jeg, etter påvist høyt stoffskifte, fikk vite at alt jeg trengte å gjøre var å ta noen tabletter så ville symptomene gå over. 

For meg var det luksus, at noen små piller kunne fjerne så mange ubehagelige symptomer. 

Nå, etter operasjonen, må jeg gå på blodfortynnende resten av livet. Selvsagt litt småkjipt - jeg må følge med på hva jeg spiser, ikke drikke for mye alkohol, måle INR jevnlig resten av livet osv,  men har likevel ingen problemer med å gjøre det og kunne aldri falle meg inn å vurdere å slutte å ta dem. Det er jo det beste for min helse, og kan være direkte farlig om jeg slutter.

Er det andre tanker som spiller inn når det kommer til medisin for det psykiske?

For min del er det jo at de medisiner jeg har prøvd ikke har holdt igjen for psykdommen. Har blitt psyk alikevell, såpass at jeg ble ufør. 

Da tar jeg den sjansen her og ser om livstilsendringer ver det som holder meg friskeste mulig.

Går det ikke må jeg jo. Men jeg har prøvd alt av medisiner over flere år, Ett par sa jeg nei til, pga ulvehunger, så er kun de igjen å prøve.

Men pr nå ser jeg veldig lyst på livet slik det har blitt. Det er nydelig å være så stabil. Har jeg aldri vært før. Har jo hatt full jobb, barn etc som må følges opp. Nå er barna voksne, jobben borte, så fokuset er eget sinn.

Endret 11. mars av Adeie

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle er jeg ambivalent mest pga bivirkninger og endring av personlighet.

Anonymkode: ba0fd...08d

[AnonymBruker]

Synes det er lett å godta når jeg tenker på alternativet. Mulig jeg er heldig og ikke ha de verste bivirkninger.  Har noen som hemmer meg i blant,  men det er klart verd det

Anonymkode: 708e3...535

[Vendi]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Så lurer derfor på dere andre hvordan godtok du at du  trenger medisiner resten av livet? 

Ved å godta/akseptere diagnosen. 

[Worriesome Plenty 2]

Jeg synes det er bedre å ta medisiner enn å være psykotisk. Det er null fordeler med å være psykotisk. Jeg har aldri hatt en psykose som ikke var ett mareritt.