Tanker om å bli eldre

[stjernestøv]

Min far sier stadig at det er et Helvete å sitte i ro og ikke klare noe men han har klart så mye i livet, han hadde alltid noe å holde på med og likte det. Nå er han gammel og klarer ikke mer men hva med oss som aldri har klart noe? Ikke mye i hvert fall og ikke klarer mye nå og som er yngre? Burde han ikke være takknemlig for alt han har klart? Og de lever jo fremdeles. 

[AnonymBruker]

Man kan ikke endre en person. En utakknemlig er utakknemlig uansett alder.

Man bør sette pris på det livet man lever. 

Anonymkode: 7e800...9d3

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man kan ikke endre en person. En utakknemlig er utakknemlig uansett alder.

Man bør sette pris på det livet man lever. 

Anonymkode: 7e800...9d3

Nei det er sant. 

Ja det er jeg enig i, finne små gleder i hverdagen. Det tror jeg alle kan hvis de prøver. 

[hattifnattus]

Jeg tror nok det er en veldig stor sorg å gå fra å kunne klare så og si alt, til å bli pleietrengende og måtte tilbringe mesteparten av dagen i en stol.

Faren min ble også veldig bitter og sint de siste årene han levde. Han var isolert hjemme i ensomhet og hadde sterke smerter og store plager, og det er klart når du mimrer tilbake til da du var yngre og selvstendig så er det ekstra vondt å se hva du har mistet. For oss som har vært syke så lenge vi kan huske så blir det kanskje ikke samme sorgen da vi aldri har mistet det? 

[stjernestøv]

hattifnattus skrev (12 minutter siden):

Jeg tror nok det er en veldig stor sorg å gå fra å kunne klare så og si alt, til å bli pleietrengende og måtte tilbringe mesteparten av dagen i en stol.

Faren min ble også veldig bitter og sint de siste årene han levde. Han var isolert hjemme i ensomhet og hadde sterke smerter og store plager, og det er klart når du mimrer tilbake til da du var yngre og selvstendig så er det ekstra vondt å se hva du har mistet. For oss som har vært syke så lenge vi kan huske så blir det kanskje ikke samme sorgen da vi aldri har mistet det? 

Jo har jo tenkt på det at det er en sorg men et Helvete?

Min far har alltid vært sint da. Jo men det er jo en sorg i alt man ikke har klart og klarer? Vil ikke si det er et Helvete av den grunn. 

[laban]

stjernestøv skrev (39 minutter siden):

Burde han ikke være takknemlig for alt han har klart?

Jeg tror den tilpasningen ligger mer i personligheten enn i hva man har prestert/oppnådd tidligere. Jeg husker en nordnorsk unggutt som hadde fått skutt bort store deler av hånden på Utøya, men som med én gang han så skaden, klarte å fokusere på at han fortsatt hadde såpass grep at han kunne kjøre snøskuter. Andre i samme situasjon kan gå helt "til bunns" og dvele ved det urettferdige i å bli rammet og få nedsatt funksjon som ung (noe det jo absolutt var for Utøya-ofrene, men det hjelper lite å bli værende i kjelleren resten av livet). 

Faren min, som var nærmere 100 enn 90 da han døde, klarte å glede seg over det han kunne gjøre. Særlig hvis han ble tatt med på helt vanlige ting, som en biltur eller et middagsbesøk. Han var slik da vi var barn også - det virket som om han oppriktig likte å bygge Lego og spille spill med oss. Jeg har dessverre ikke arvet den personligheten i like stor grad som jeg kunne ønske 😉

[hattifnattus]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Jo har jo tenkt på det at det er en sorg men et Helvete?

Min far har alltid vært sint da. Jo men det er jo en sorg i alt man ikke har klart og klarer? Vil ikke si det er et Helvete av den grunn. 

Om han er en sint mann så kan det kanskje være derfor han bruker såppass kraftige ord som helvete? Eller at han føler der er mer beskrivende å bare si "helvete" fordi sammensuriumet av det  han opplever som uutholdelig?

Som anonym og Laban over meg sier så har det nok mye med personlighetstrekkene også å gjøre hvordan man tar det. Om han har vært en vrang, vanskelig og sint mann så blir det mye sterkere når han blir eldre.

Endret tirsdag kl 18:01 av hattifnattus

[hattifnattus]

laban skrev (3 minutter siden):

Jeg tror den tilpasningen ligger mer i personligheten enn i hva man har prestert/oppnådd tidligere. Jeg husker en nordnorsk unggutt som hadde fått skutt bort store deler av hånden på Utøya, men som med én gang han så skaden, klarte å fokusere på at han fortsatt hadde såpass grep at han kunne kjøre snøskuter. Andre i samme situasjon kan gå helt "til bunns" og dvele ved det urettferdige i å bli rammet og få nedsatt funksjon som ung (noe det jo absolutt var for Utøya-ofrene, men det hjelper lite å bli værende i kjelleren resten av livet). 

Faren min, som var nærmere 100 enn 90 da han døde, klarte å glede seg over det han kunne gjøre. Særlig hvis han ble tatt med på helt vanlige ting, som en biltur eller et middagsbesøk. Han var slik da vi var barn også - det virket som om han oppriktig likte å bygge Lego og spille spill med oss. Jeg har dessverre ikke arvet den personligheten i like stor grad som jeg kunne ønske 😉

Veldig godt poeng.

Min mann hadde jo en slags bestefar skikkelse( som ikke var biologisk bestefar), og han hadde en enorm glede av livet frem til han fylte 90 og døde av følgene av et slag. Han opplevde å miste begge barna da de var i tredveårene, og kona noen år etterpå. Likevel levde han i flere tiår etter det og elsket livet og alt det hadde å by på. Reiste alene, fikk seg en kjæreste, dro på middager, koste seg hjemme med musikk og vin og godt selskap  

Jeg tror ikke at jeg selv hadde klart å takle å oppleve noe sånt like godt

Endret tirsdag kl 18:04 av hattifnattus

[stjernestøv]

laban skrev (3 minutter siden):

Jeg tror den tilpasningen ligger mer i personligheten enn i hva man har prestert/oppnådd tidligere. Jeg husker en nordnorsk unggutt som hadde fått skutt bort store deler av hånden på Utøya, men som med én gang han så skaden, klarte å fokusere på at han fortsatt hadde såpass grep at han kunne kjøre snøskuter. Andre i samme situasjon kan gå helt "til bunns" og dvele ved det urettferdige i å bli rammet og få nedsatt funksjon som ung (noe det jo absolutt var for Utøya-ofrene, men det hjelper lite å bli værende i kjelleren resten av livet). 

Faren min, som var nærmere 100 enn 90 da han døde, klarte å glede seg over det han kunne gjøre. Særlig hvis han ble tatt med på helt vanlige ting, som en biltur eller et middagsbesøk. Han var slik da vi var barn også - det virket som om han oppriktig likte å bygge Lego og spille spill med oss. Jeg har dessverre ikke arvet den personligheten i like stor grad som jeg kunne ønske 😉

Ja det har vel noe med måten man ser livet på. 

Ok det er jo bra, din far må ha hatt en bra personlighet da  

[stjernestøv]

hattifnattus skrev (5 minutter siden):

Om han er en sint mann så kan det kanskje være derfor han bruker såppass kraftige ord som helvete? Eller at han føler der er mer beskrivende å bare si "helvete" fordi sammensuriumet av det  han opplever som uutholdelig?

Som anonym og Laban over meg sier så har det nok mye med personlighetstrekkene også å gjøre hvordan man tar det. Om han har vært en vrang, vanskelig og sint mann så blir det mye sterkere når han blir eldre.

Ja det er vel det at han er sint og frustrert, han var jo veldig oppegående før. 

Ja han klager mye og syns synd på seg selv, sånn har ikke min mor blitt som alltid har vært snill og mild selv om hun er dement. 

[stjernestøv]

hattifnattus skrev (7 minutter siden):

Veldig godt poeng.

Min mann hadde jo en slags bestefar skikkelse( som ikke var biologisk bestefar), og han hadde en enorm glede av livet frem til han fylte 90 og døde av følgene av et slag. Han opplevde å miste begge barna da de var i tredveårene, og kona noen år etterpå. Likevel levde han i flere tiår etter det og elsket livet og alt det hadde å by på. Reiste alene, fikk seg en kjæreste, dro på middager, koste seg hjemme med musikk og vin og godt selskap  

Jeg tror ikke at jeg selv hadde klart å takle å oppleve noe sånt like godt

Det er jo beundringsverdig da  

[krøll9]

stjernestøv skrev (4 timer siden):

Min far sier stadig at det er et Helvete å sitte i ro og ikke klare noe men han har klart så mye i livet, han hadde alltid noe å holde på med og likte det. Nå er han gammel og klarer ikke mer men hva med oss som aldri har klart noe? Ikke mye i hvert fall og ikke klarer mye nå og som er yngre? Burde han ikke være takknemlig for alt han har klart? Og de lever jo fremdeles. 

Hva "burde" man i det hele tatt? Jeg synes den frustrasjonen du beskriver hos ham er gjenkjennelig fra hva flere andre eldre samfunnsborgere har fortalt meg opp igjennom. Det er da forbasket å (ofte) endelig ha nok penger, tid og interesse til å ville foreta seg noe, og så sitter man der og får ikke gjort særlig enn det mest nødvendige hver eneste dag... Skjønner at mange eldre blir mette av dage når de ikke lenger fungerer som før. Helt fantastisk når noen finner ro og trivsel i sin tilværelse og klarer ta dette som noe helt naturlig, men synes ikke vi kan si at alle bør føle det slik. Etter min logikk er ikke det ene mer naturlig enn det andre.

Det at han deler dette kan også være en slags invitasjon til å filosofere litt sammen rundt liv og død, alder, kanskje også praktiske saker personen etterhvert begynner å føle at han burde ordne opp i (før sin bortgang som før eller siden og ikke meget siden, kommer). Det er ikke sikkert at han er sååå lei Men kanskje han ville funnet mening i en åpenhjertig og god samtale om livet og døden med en han stoler på. Try it

[stjernestøv]

krøll9 skrev (4 timer siden):

Hva "burde" man i det hele tatt? Jeg synes den frustrasjonen du beskriver hos ham er gjenkjennelig fra hva flere andre eldre samfunnsborgere har fortalt meg opp igjennom. Det er da forbasket å (ofte) endelig ha nok penger, tid og interesse til å ville foreta seg noe, og så sitter man der og får ikke gjort særlig enn det mest nødvendige hver eneste dag... Skjønner at mange eldre blir mette av dage når de ikke lenger fungerer som før. Helt fantastisk når noen finner ro og trivsel i sin tilværelse og klarer ta dette som noe helt naturlig, men synes ikke vi kan si at alle bør føle det slik. Etter min logikk er ikke det ene mer naturlig enn det andre.

Det at han deler dette kan også være en slags invitasjon til å filosofere litt sammen rundt liv og død, alder, kanskje også praktiske saker personen etterhvert begynner å føle at han burde ordne opp i (før sin bortgang som før eller siden og ikke meget siden, kommer). Det er ikke sikkert at han er sååå lei Men kanskje han ville funnet mening i en åpenhjertig og god samtale om livet og døden med en han stoler på. Try it

Jo er jo enig i mye av dette. Det er nok ikke lett å bli gammel og på en måte mistet livet de en gang hadde. 

Han har truet med å dø hele livet og nå har han blitt 88 år, når han nå sier at hjertet plutselig stopper en dag sier jeg at det gjør det og at vi alle kan dø når som helst. Det er jo realiteten  

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Man kan ikke endre en person. En utakknemlig er utakknemlig uansett alder.

Man bør sette pris på det livet man lever. 

Anonymkode: 7e800...9d3

Ja, jeg tenker at dette med personlighet har veldig mye å si for hvordan man takler en endret hverdag. Om en ser mest problemer eller løsninger.

 

Og alt til sin tid. Det å ev. skulle ta i bruk nye hjelpemidler eller å lære seg nye teknikker, kan sitte langt inne. Det blir en erkjennelse av at noe har blitt verre, som at en trenger mer ganghjelpemidler, bruke medisinsk utstyr, hører/ser dårligere etc.

[krøll9]

stjernestøv skrev (17 timer siden):

Jo er jo enig i mye av dette. Det er nok ikke lett å bli gammel og på en måte mistet livet de en gang hadde. 

Han har truet med å dø hele livet og nå har han blitt 88 år, når han nå sier at hjertet plutselig stopper en dag sier jeg at det gjør det og at vi alle kan dø når som helst. Det er jo realiteten  

Oi. Det høres slitsomt ut for dere rundt. Sikkert for han selv også, men var det som slo meg nå. 

Hvis man snakker om at man snart skal dø hele livet, så handler dette vel om noe annet enn alderdom kanskje. Nå som han er såpass gammel blitt, er det i alle fall ikke så altfor lenge igjen, på godt og vondt for alle parter. 

[stjernestøv]

krøll9 skrev (13 timer siden):

Oi. Det høres slitsomt ut for dere rundt. Sikkert for han selv også, men var det som slo meg nå. 

Hvis man snakker om at man snart skal dø hele livet, så handler dette vel om noe annet enn alderdom kanskje. Nå som han er såpass gammel blitt, er det i alle fall ikke så altfor lenge igjen, på godt og vondt for alle parter. 

Ja det var slitsomt, kanskje for han selv og. 

Ja det handler om noe annet og vi var årsaken til at han kunne dø når som helst, hjertet tålte ikke mer sa han. Så da kunne jeg jo drept han bare ved å være meg. Nei han er eldre nå og kan dø når som helst men det kan vi jo alle.