Er egentlig livet for alle?

[ISW]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er man sterk og pliktoppfyllende når man mestrer lidelsen sin? 

Anonymkode: cb6af...939

Kanskje et litt unyansert og morgengrettent svar fra meg på et stort og alvorlig tema. 

Jeg tror nok alle som sliter med ett eller annet, kjemper sin kamp. Noen er i full jobb og noen ikke. Jeg mener ikke at vi som er i full jobb er noe "bedre" enn andre, og sykdommer kan være alt fra milde til veldig alvorlige. Det jeg reagerer på, er en slags bagatellisering av plagene til de som er i full jobb. For en ting er sikkert, det er ikke (alltid) lett å jobbe lange dager når man samtidig sliter med sitt. 

Et eksempel jeg gjerne vil trekke fram, som imponerer meg stort, er @Emoji - som er ett av de mest pliktoppfyllende menneskene jeg vet om, som virkelig står på. Og jeg tror ikke vedkommende ikke sliter. Men - igjen - så kjemper alle sin kamp, og det er riktig at ikke alle kan være i jobb. Det jeg imidlertid synes, er at alle kan prøve å følge noen få råd, om det ikke nødvendigvis gjør deg 100% frisk, så er det i alle fall 100% sikkert at det ikke gjør en verre:

a) Ha en tanke/fornuftsstyrt og ikke følelsesstyrt tilnærming til medisiner og behandling.

b) Prøv å gjøre en meningsfull ting hver dag, selv om det ikke nødvendigvis gir mening der og da.

c) Unngå illegale rusmidler og drikk alkohol i moderasjon hvis du ikke er avholds.

d) Ha en plan i oppfølgingen (jevnlig oppfølging av f.eks. fastlege) framfor akuttbehandling, bortsett fra ved akutte hendelser (f.eks. mani) og vit hva du skal gjøre hvis uønskede hendelser inntreffer

e) Selvdestruktivitet hjelper ingenting.

 

[psykedeliker]

ISW skrev (6 minutter siden):

c) Unngå illegale rusmidler og drikk alkohol i moderasjon hvis du ikke er avholds.

Denne uttalelsen henger ikke sammen med punkt a). Et rusmiddels legale status har ingenting med dets virkninger på psyken å gjøre.

[nachnoo]

psykedeliker skrev (48 minutter siden):

Denne uttalelsen henger ikke sammen med punkt a). Et rusmiddels legale status har ingenting med dets virkninger på psyken å gjøre.

Du har en utviklet evne til å kverulere. ISW lister både illegale og legale rusmidler (alkohol) og advarer mot begge.

[nachnoo]

Hvor mange mennesker ville vi ha i u-land om en la samme kriterier til grunn for å leve eller ikke?

[Anonymos]

4 hours ago, ISW said:

Kanskje et litt unyansert og morgengrettent svar fra meg på et stort og alvorlig tema. 

Jeg tror nok alle som sliter med ett eller annet, kjemper sin kamp. Noen er i full jobb og noen ikke. Jeg mener ikke at vi som er i full jobb er noe "bedre" enn andre, og sykdommer kan være alt fra milde til veldig alvorlige. Det jeg reagerer på, er en slags bagatellisering av plagene til de som er i full jobb. For en ting er sikkert, det er ikke (alltid) lett å jobbe lange dager når man samtidig sliter med sitt. 

Et eksempel jeg gjerne vil trekke fram, som imponerer meg stort, er @Emoji - som er ett av de mest pliktoppfyllende menneskene jeg vet om, som virkelig står på. Og jeg tror ikke vedkommende ikke sliter. Men - igjen - så kjemper alle sin kamp, og det er riktig at ikke alle kan være i jobb. Det jeg imidlertid synes, er at alle kan prøve å følge noen få råd, om det ikke nødvendigvis gjør deg 100% frisk, så er det i alle fall 100% sikkert at det ikke gjør en verre:

a) Ha en tanke/fornuftsstyrt og ikke følelsesstyrt tilnærming til medisiner og behandling.

b) Prøv å gjøre en meningsfull ting hver dag, selv om det ikke nødvendigvis gir mening der og da.

c) Unngå illegale rusmidler og drikk alkohol i moderasjon hvis du ikke er avholds.

d) Ha en plan i oppfølgingen (jevnlig oppfølging av f.eks. fastlege) framfor akuttbehandling, bortsett fra ved akutte hendelser (f.eks. mani) og vit hva du skal gjøre hvis uønskede hendelser inntreffer

e) Selvdestruktivitet hjelper ingenting.

 

Du treffer ofte spikeren på hodet, og dette er intet unntak. 

Vil også legge til en ting som nyanserer bildet av at full jobb = frisk ytterligere: Mange med "lettere" psykiske diagnoser som f.eks angst og depresjon, opplever det å være på jobb, være i et fellesskap med klare rammer og ha noe som tvinger en over på andre tanker som et positivt tilskudd. Kanskje ikke som et tilfriskningsmiddel i mitt tilfelle, men heller som et forebyggende tiltak. En del med eksempelvis sosial angst opplever at det sosiale er lettere på jobb, hvor rammene er satt, settingen er begrenset i tid og sted og hvor man har en rolle/uniform å "gjemme seg" bak. På samme tid kan andre med depresjon eller angst mestre det private liv bedre, men ha større problemer i en formell setting hvor man må forholde seg til tydelige beskjeder og autoriteter. Ingen av delene trenger å si noe om alvorlighetsgraden. 

Det finnes ikke noe fasitsvar, verken for dem som greier å stå i fast jobb eller for dem som ikke gjør det. Jeg selv tilhører leiren som mestrer det formelle  liv en del bedre enn det private, noe som gjør at jeg kan stå i full jobb - riktignok med noen runder med egenmelding/sykemelding her og der. Jeg har mange dager hvor psykisk strev får meg til å grue meg til jobb lenge i forkant, hvor jeg føler meg fullstendig overvelda fra første minutt på jobb og sterkt vurderer å slutte på dagen. Men i det lange løp opplever jeg at jobb gir mer enn det tar, fordi jeg ville levd langt mer isolert og hatt det enda mørkere til sinns om jeg ikke hadde jobben jeg har nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2025 den 8.07):

Nei, ikke når man er mye syk og har gått lenge syk i mange, uten at man visste hva det er. Samfunnet viser også sitt sanne jeg når det kommer til uføre, hvor lite vi er verdt. Vi er ikke annet enn en kostnad. Samme som DPS som er veldig kravstore til hvem de tar inn og hva. Så nei, livet er ikke for alle og minst for oss uføre som stadig er syke

Anonymkode: 5db70...d7a

Det handler også om innstilling. Når du først er syk og ufør, er du likevel heldig som bor i et land med gode velferdsordninger. At «samfunnet viser sitt sanne jeg» ovenfor uføre, har ikke jeg som ufør merket noe til. 

Anonymkode: 61351...059

[psykedeliker]

nachnoo skrev (7 timer siden):

Du har en utviklet evne til å kverulere.

Si det til meg i terapirommet, så skal du få tilsvar. Du har mye å svare for på vegne av dine kolleger.

Endret fredag kl 01:32 av psykedeliker

[Emoji]

ISW skrev (21 timer siden):

Kanskje et litt unyansert og morgengrettent svar fra meg på et stort og alvorlig tema. 

Jeg tror nok alle som sliter med ett eller annet, kjemper sin kamp. Noen er i full jobb og noen ikke. Jeg mener ikke at vi som er i full jobb er noe "bedre" enn andre, og sykdommer kan være alt fra milde til veldig alvorlige. Det jeg reagerer på, er en slags bagatellisering av plagene til de som er i full jobb. For en ting er sikkert, det er ikke (alltid) lett å jobbe lange dager når man samtidig sliter med sitt. 

Et eksempel jeg gjerne vil trekke fram, som imponerer meg stort, er @Emoji - som er ett av de mest pliktoppfyllende menneskene jeg vet om, som virkelig står på. Og jeg tror ikke vedkommende ikke sliter. Men - igjen - så kjemper alle sin kamp, og det er riktig at ikke alle kan være i jobb. Det jeg imidlertid synes, er at alle kan prøve å følge noen få råd, om det ikke nødvendigvis gjør deg 100% frisk, så er det i alle fall 100% sikkert at det ikke gjør en verre:

a) Ha en tanke/fornuftsstyrt og ikke følelsesstyrt tilnærming til medisiner og behandling.

b) Prøv å gjøre en meningsfull ting hver dag, selv om det ikke nødvendigvis gir mening der og da.

c) Unngå illegale rusmidler og drikk alkohol i moderasjon hvis du ikke er avholds.

d) Ha en plan i oppfølgingen (jevnlig oppfølging av f.eks. fastlege) framfor akuttbehandling, bortsett fra ved akutte hendelser (f.eks. mani) og vit hva du skal gjøre hvis uønskede hendelser inntreffer

e) Selvdestruktivitet hjelper ingenting.

 

Litt off topic: Tusen takk for fine og rørende ord, snille ISW 🥰 

[ISW]

Anonymos skrev (18 timer siden):

Det finnes ikke noe fasitsvar, verken for dem som greier å stå i fast jobb eller for dem som ikke gjør det. Jeg selv tilhører leiren som mestrer det formelle  liv en del bedre enn det private, noe som gjør at jeg kan stå i full jobb - riktignok med noen runder med egenmelding/sykemelding her og der. Jeg har mange dager hvor psykisk strev får meg til å grue meg til jobb lenge i forkant, hvor jeg føler meg fullstendig overvelda fra første minutt på jobb og sterkt vurderer å slutte på dagen. Men i det lange løp opplever jeg at jobb gir mer enn det tar, fordi jeg ville levd langt mer isolert og hatt det enda mørkere til sinns om jeg ikke hadde jobben jeg har nå. 

Hei,

Jeg tenker det for oss som sliter med våre ting, er viktig å huske på hvor mye mer det kan kreve av oss å levere på det som skal leveres på. Jeg synes dette skal tas i betraktning når man vurderer noens innsats, når man vet hvor mye et dagsverk kan ha krevd i gruing, dårlig søvn og selvransakelse i etterkant. 

Det er nok normalt å ha en ambivalens til det man gjør, jeg merker det selv, at jeg iblant misliker jobben min sterkt, eller gruer meg til en nattevakt i en krisetjeneste. Jeg har virkelig ikke lyst til å gå på jobb eller ta den nattevakten. Men det føles greit og meningsfullt når man har gjennomført. 

Vi skal også ha respekt for at mange som ikke er i arbeid, ikke oppnår denne mestringen. Jeg tror ikke det er helt lett å ikke jobbe heller, med egne følelser, stigma, osv. - ideelt sett skulle det vært en jobb for alle. Dessverre opplever jeg at en del av skylden for at ikke flere er i jobb også ligger hos arbeidsgivere, som (kanskje spesielt i roller som ikke krever utdannelse) har et ganske elitepreget forhold til hvordan jobben skal gjøres.

[ISW]

Emoji skrev (1 time siden):

Litt off topic: Tusen takk for fine og rørende ord, snille ISW 🥰 

Vel fortjent ❤️