Er det vanlig å skamme seg etter terapi?

[AnonymBruker]

Jeg tenker på alt jeg sa og alt jeg ikke sa/burde sagt. Føler meg skikkelig dum, teit og rar. Er utskrevet fra terapien nå.

Anonymkode: 029e0...f6a

[nachnoo]

Nei, det er ikke vanlig. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Nei, det er ikke vanlig. 

Tenker du at det kan være i forbindelse min lave selvtillit og mitt lave selvbilde?

Anonymkode: 029e0...f6a

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker du at det kan være i forbindelse min lave selvtillit og mitt lave selvbilde?

Anonymkode: 029e0...f6a

Noe slikt ja. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tenker du at det kan være i forbindelse min lave selvtillit og mitt lave selvbilde?

Anonymkode: 029e0...f6a

Jobbet du med det da du gikk i terapien da?

Anonymkode: e21d0...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jobbet du med det da du gikk i terapien da?

Anonymkode: e21d0...954

Jeg jobbet med å gjøre mer av de tingene som gjør meg godt. Trening, jobb og sosialt samvær.

Anonymkode: 029e0...f6a

[Eva Sofie]

nachnoo skrev (7 timer siden):

Nei, det er ikke vanlig. 

Hvem sammenligner du med? Hvor vanlig det er, er det likt hos befolkningen generelt og hos pasienter i psykiatrien spesielt?

 

Edit: Det finnes trolig ikke noe statistikk på området. Jeg antar du tar utgangspunkt i egen erfaring/observasjon?

[nachnoo]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Hvem sammenligner du med? Hvor vanlig det er, er det likt hos befolkningen generelt og hos pasienter i psykiatrien spesielt?

 

Edit: Det finnes trolig ikke noe statistikk på området. Jeg antar du tar utgangspunkt i egen erfaring/observasjon?

Vanlig er jo ikke definert. Men jeg tenker at <20% ikke er vanlig. 
Husk at uvanlig verken er negativt eller sykt. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker på at behandler synes jeg er merkelig. I realiteten tenker jo ikke behandler på meg mellom timene.

Anonymkode: 029e0...f6a

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 19.09):

Jeg tenker på alt jeg sa og alt jeg ikke sa/burde sagt. Føler meg skikkelig dum, teit og rar. Er utskrevet fra terapien nå.

Anonymkode: 029e0...f6a

Det kan være det, f. eks hvis du i timen snakket om et tema som du fra før av hadde lært at du ikke skulle snakke om. Hvis du brøt en "regel" om hva som var lov å si om et annet menneske. 

Hvis for eks du har et familie medlem som du har et problematisk forhold til , en bror som ruser seg og stadig havner i trøbbel. Da kan du kjenne på skam i ettertid fordi du snakket om din brors problemer. Du kan kjenne på skam fordi du har utlevert din bror.

Men like fullt så har du behov for å prate om dette  fordi det påvirker deg.  

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (16 minutter siden):

Det kan være det, f. eks hvis du i timen snakket om et tema som du fra før av hadde lært at du ikke skulle snakke om. Hvis du brøt en "regel" om hva som var lov å si om et annet menneske. 

Hvis for eks du har et familie medlem som du har et problematisk forhold til , en bror som ruser seg og stadig havner i trøbbel. Da kan du kjenne på skam i ettertid fordi du snakket om din brors problemer. Du kan kjenne på skam fordi du har utlevert din bror.

Men like fullt så har du behov for å prate om dette  fordi det påvirker deg.  

Takk for klokt svar. Jeg tror det kan være noe i det. Jeg er "opplært" til å ikke snakke om noe. Så alt sitter veldig veldig dypt i meg.

Anonymkode: 029e0...f6a

[AnonymBruker]

Jeg føler meg helt nedbrutt og skammer meg dypt etter hver eneste terapitime. Går hjem med en enorm angstfølelse og trang til å gjøre noe drastisk og har flere ganger havnet hos legevakt pga. selvskading eller blitt akuttinnlagt ikke så mange dager etter. Aldri har jeg gått derfra med en følelse av lettelse, så jeg kan ikke tro at det er vanlig å ikke skamme seg..

Anonymkode: 44d7f...eaa

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg føler meg helt nedbrutt og skammer meg dypt etter hver eneste terapitime. Går hjem med en enorm angstfølelse og trang til å gjøre noe drastisk og har flere ganger havnet hos legevakt pga. selvskading eller blitt akuttinnlagt ikke så mange dager etter. Aldri har jeg gått derfra med en følelse av lettelse, så jeg kan ikke tro at det er vanlig å ikke skamme seg..

Anonymkode: 44d7f...eaa

Det må ikke være helt svart/hvit. Det at noe ikke er vanlig, betyr ikke at det aldri skjer. Det betyr at flertallet opplever det ikke slik, men dine opplevelser (og for så vidt tildels mine) er like gyldige av den grunn.

 

Jeg er mer opptatt av om du tar dette opp i terapien, at skam etter terapitimen fører til uhåndterlige følelser og uhensiktsmessig adferd?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler meg helt nedbrutt og skammer meg dypt etter hver eneste terapitime. Går hjem med en enorm angstfølelse og trang til å gjøre noe drastisk og har flere ganger havnet hos legevakt pga. selvskading eller blitt akuttinnlagt ikke så mange dager etter. Aldri har jeg gått derfra med en følelse av lettelse, så jeg kan ikke tro at det er vanlig å ikke skamme seg..

Anonymkode: 44d7f...eaa

Da hadde jeg sluttet i terapi...

Anonymkode: 1f527...3c9

[AnonymBruker]

15 minutes ago, Eva Sofie said:

Jeg er mer opptatt av om du tar dette opp i terapien, at skam etter terapitimen fører til uhåndterlige følelser og uhensiktsmessig adferd?

Det er helt unaturlig å slippe noen inn og være åpen. De fleste behandlere jeg har møtt på DPS og akuttpsykiatrien fremstår ganske bryske og det virker ikke som om det er normalt å føle noe særlig skepsis i det hele tatt i slike situasjoner. Når du er på ditt såreste og noen småampert sier "Såh, hva kan vi gjøre for deg? Hva er ditt problem? Hva trenger du? Hvorfor er du her?" oppleves det som en konfrontasjon og gir ingen god vibe.

Sorry, jeg vet det høres både kynisk og negativt ut.

Anonymkode: 44d7f...eaa

[Gjest Adeie]

Aldri følt skam, men fått følelsen at jeg kanskje sa for mye. 

 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er helt unaturlig å slippe noen inn og være åpen. De fleste behandlere jeg har møtt på DPS og akuttpsykiatrien fremstår ganske bryske og det virker ikke som om det er normalt å føle noe særlig skepsis i det hele tatt i slike situasjoner.

Jeg er 99,8% sikker på at det ikke er ment slik du tolker den. Det er kanskje du som er skeptisk og ikke de som tilbyr hjelp? Hvordan ønsker du at de skal gå frem?

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Når du er på ditt såreste og noen småampert sier "Såh, hva kan vi gjøre for deg? Hva er ditt problem? Hva trenger du? Hvorfor er du her?" oppleves det som en konfrontasjon og gir ingen god vibe.

Anonymkode: 44d7f...eaa

Hvorfor opplever du det som en konfrontasjon? Det er ikke, og bør ikke, oppfattes som det. Du får spørsmål om hva du trenger hjelp til. "Hvorfor er du her?" kan oppfattes konfronterende, men betyr ikke annet enn "hva kan vi tilby/gjøre for deg her?" 

 

Forklar terapeuten hvorfor du synes det er ubehagelig å gå i terapi. Vær ærlig. Om nødvendig skriv ned, uttrykk deg på andre måter. Det er kun du som velger om du vil gå i terapi og hva du vil få ut av den. Terapi er ubehagelig, men en god investering i eget liv.

[AnonymBruker]

4 hours ago, Eva Sofie said:

Forklar terapeuten hvorfor du synes det er ubehagelig å gå i terapi. Vær ærlig. Om nødvendig skriv ned, uttrykk deg på andre måter. Det er kun du som velger om du vil gå i terapi og hva du vil få ut av den. Terapi er ubehagelig, men en god investering i eget liv.

Jeg gav dessverre opp hele psykiatrien for ikke så lenge siden da det ble bare terping på å gjennomføre dagligdagse ting som å dusje og ta på seg rene klær og spise. Angrer dypt på at jeg kastet meg ut i det og utstår ikke tanken på om noen skal finne ut at jeg har slitt.

Anonymkode: 44d7f...eaa

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg gav dessverre opp hele psykiatrien for ikke så lenge siden da det ble bare terping på å gjennomføre dagligdagse ting som å dusje og ta på seg rene klær og spise.

Forstår jeg deg rett at du kanskje ikke ble hørt på det du opplevde at var behovet, men psykiatrien mente at å få struktur på hverdagen var viktig? Jeg forsøker å forstå.

Jeg kan gjenkjenne følelsen/opplevelsen din. Psykiatrien mente jeg hadde behov for døgnbemannet bolig, men jeg visste innerst inne at det var veldig feil for meg. Dette vet kun utvalgte personer, samtidig sier det noe om funksjonsnivået på et tidspunkt av livet. Jeg håper at du kan se slik på det etter hvert.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Angrer dypt på at jeg kastet meg ut i det og utstår ikke tanken på om noen skal finne ut at jeg har slitt.

Hvordan klarer du deg i hverdagen i dag?

 

Jeg håper du klarer å forhindre at denne opplevelsen ikke fører til at du går baklengs inn i fremtiden. Rist av deg hendelsen, for å unngå at den skal prege deg for mye...

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det kommer til å gå sånn supert å gå rett i 100% jobb siden jeg er på AAP,  men jeg har ikke akkurat noe valg. Orker heller ikke at de skal prøve å legge meg inn inn flere ganger hvor jeg kanskje blir holdt igjen mot min vilje.

Anonymkode: 44d7f...eaa