Får ikke "fri"

[krøll9]

Har et luksusproblem. Det er at så lenge jeg er på jobb eller annet som holder meg gående, så er jeg helt og fullstendig normal og velfungerende. Problemet er å gå hjem fra jobb og ha fri. Jeg får ikke mentalt fri og føler meg ekstremt stresset og ufri hjemme. Akkurat i dag fordi jeg har barn hjemme som kjeder seg litt og på en måte "våker på meg" hvert eneste sekund. Jeg kan liksom ikke bevege meg fritt, men må gå for å legge meg for å få fri,både mentalt men også mtp at barn ønsker å bli "underholdt" med en gang jeg er hjemme. Eneste måten å få fri på er å sove, men deg har jeg ikke samvittighet til så lenge det er noen hjemme her. Jeg er så utrolig sliten mentalt og vil egentlig bare slå i hjel tid, melde meg ut til neste vakt, men så må jeg nesten være tilstede når jeg er hjemme også vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men jeg har veldig lite ut av å ha fri fordi jeg ikke klarer å ta fri og når barna er det får jeg bare dårlig samvittighet. Vi har planlagt aktiviteter i morgen og på søndag, men i dag har jeg ikke ork til å finne på noen aktivitet, hverken inne eller ute. Føler meg bare ekstremt stresset og utilpass og føler for å gråte, men det har jeg ikke anledning eller grunn til, og vet heller ikke hvordan jeg skal løse dette, bortsett fra å faktisk "melde meg ut" og trekke meg tilbake, noe jeg ikke kan. Det virker som en filleting men jeg er utrolig utrolig stresset og anspent nå og helgen kjennes helt uoverkommelig ut nå - uten særlig annen grunn enn at jeg har behov for å melde meg ut og ikke kan det. Det er SÅ mye enklere å bare være på jobb og være i den rollen, ta naturlige kaffepauser der det er mulig og faktisk kunne slappe av både med jobben og pausene. Hjemme har jeg aldri fri, uten at det er noens skyld. Men det føles UFATTELIG slitsomt ut når uten at det får synes på utsiden. Hva kan jeg gjøre med dette? 😔😔😔

[AnonymBruker]

Barn BØR lære seg å underholde seg selv. Fokuset ditt bør være der.

Trengte bare en kleshenger spm ung, ble benyttet som helikopter, jeg reiste verden rundt.

 

Anonymkode: 6d85b...9ad

[krøll9]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barn BØR lære seg å underholde seg selv. Fokuset ditt bør være der.

Trengte bare en kleshenger spm ung, ble benyttet som helikopter, jeg reiste verden rundt.

 

Anonymkode: 6d85b...9ad

Joda. Det er én side av saken. De er egentlig store nok til å kunne finne på ting selv også,men det er som om jeg ikke bare sliter med at de etterspør når vi skal det eller det, også når de ikke "maser" kjenner jeg meg stresset over hele tilstedeværelsen deres, og akkurat det kan de ikke noe for. Det plager meg at de lager lyder, at de kommer borti meg, at de liksom går "oppi meg" er liksom overstimulert og vil helst lukke alt av lys ute, ikke høre en lyd og bare legge meg ned. Det blir å kreve litt vel mye, så jeg gjør selvsagt ikke det. Jeg forstår at det er midt på dagen, at barna venter på at jeg har "hvilt ferdig" slik at det kan skje ting, eller hva vet jeg. Men for meg er det allerede for mye å sitte blant dem i stua nå,så jeg må gjemme meg litt bort på soverommet og late som jeg vil sove litt. Det er null sjans til å sove nå selvfølgelig, og jeg kan bare forsvinne for noen minutter, men det stresset jeg har innvendig nå kjennes helt uholdbart, og utenfra ser man ingenting. Og jeg kan ikke avvise dem og fortelle dem at jeg ikke orker at de snakker til meg, er nære ansiktet mitt osv. ute i stua, så føler meg ekstremt fanget og "kvalt" om jeg får lov til å være så dramatisk. Alt på innsiden. Ingenting synlig. Men det er sånt som det her som gjør meg mest reellt suicidal. Det er ikke store bekymringer og kvernende tanker, det er når jeg blir så overveldet at jeg ikke orker å delta, men samtidig er jo ikke det gjennomførbart eller akseptabelt. Jeg gjør jo ingen noe. Og er jeg aktiv så er jeg aktiv. Men nå føler jeg meg så sliten mentalt at jeg har vanskelig for å være til. Da er det hardt å stå ansvarlig for andres ve og vel, underholdning, følelser, alt. Og jeg er fæl for å tenke sånn og et dårlig menneske. Så vet nesten ikke hva jeg skal si. Skulle ønske jeg kunne blitt plutselig bevisstløs for å slippe unna tilværelsen. Men ikke at jeg tenker at det på noen som helst måte er et alternativ. Jeg må bare holde ut og plages av hver mindre lille lyd 😭😭😭

[AnonymBruker]

Når man får barn så blir man "kvalt" i en del år.

Det er som alt annet i livet, man må godta at OK, nå er det slik. Gjør det beste ut av det. Din tid kommer når barna flytter ut.

Anonymkode: 6d85b...9ad

[Grendel]

Du MÅ få deg litt egentid for å lade opp. 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når man får barn så blir man "kvalt" i en del år.

Det er som alt annet i livet, man må godta at OK, nå er det slik. Gjør det beste ut av det. Din tid kommer når barna flytter ut.

Anonymkode: 6d85b...9ad

Jeg vil ikke ha noen tid. Jeg vil ikke ha noe som helst. Når barna har flyttet ut er livet så og si over. Og jeg er ikke "kvalt" hele tiden. Det har i grunnen ingen ting med å ha barn å gjøre. Det blir bare ekstra vanskelig med disse timene når jeg har barn. Alt blir vanskelig. Ikke bare barna. Nå har jeg kontroll igjen heldigvis. Men føler meg helt i ørska og litt redd. Det var et slags "anfall" av overstimulering. Veldig veldig intenst. Vet ikke om noen skjønner hva jeg mener. Men hver eneste lyd er for mye og kjennes ut som en enorm plage. 

 

Grendel skrev (1 time siden):

Du MÅ få deg litt egentid for å lade opp. 

Jeg trengte å hvile tydeligvis. Duppet litt ut og inn av søvn her. Nå føles det som jeg har sovet i tolv timer, men jeg ser det ikke er lenge siden jeg skrev den posten her 😵‍💫🥴 Nå har jeg kontroll igjen men er bare lei meg og redd nå. Og jeg føler meg desorientert og noe annet. Det kan jeg takle bedre enn at det kjennes ut som jeg pines oppover en vegg med lyder, lys og stress som omtrent spiser opp hjernen. Veldig merkelig. Litt angst kan jeg deale med. Men veldig forvirrende. Puhhh...