Betyr dette at jeg kunne ha fått diagnose engstelig unnvikende og/eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg har jo fått diagnose bipolar så den er jo grei, men betyr dette fra journalen at jeg også kunne ha fått diagnosene engstelig unnvikende og/eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i tillegg? Slik jeg tolker journalnotatet så oppfyller jeg kriteriene for de to diagnosene, men jeg fikk ikke diagnosene likevel på grunn av daværende behandlers klinisk inntrykk og stabil fungering? Har jeg skjønt det rett da?

"Man ser at det ble gjort en omfattende diagnostisk utredning ved voksenpsykiatrisk avdeling Sykehuset xxxx gjennom vinter/vår/sommer 2019. Det konkluderes med andre spesifisert bipolare lidelser, med hovedvekt på alvorlige depressive episoder med psykotiske symptomer og suicidale ønsker. Nevropsykologiske tester viser kognitiv evner i normalområdet. Det konkluderes med at hun ikke fyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse på bakgrunn av klinisk inntrykk og stabil fungering under poliklinisk behandling gjennom 2019. Hun oppfylte imidlertid flere kriterier ift engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse".

Anonymkode: 8c1be...48c

[nachnoo]

Ikke slik jeg leser det. Mange oppfyller noen kriterier for en eller flere pf. En må imidlertid over et fastsatt antall for å få diagnosen. 
Dessuten er det et overordnet kriterie for alle pf som her tydeligvis ikke er oppfylt. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (21 minutter siden):

Ikke slik jeg leser det. Mange oppfyller noen kriterier for en eller flere pf. En må imidlertid over et fastsatt antall for å få diagnosen. 
Dessuten er det et overordnet kriterie for alle pf som her tydeligvis ikke er oppfylt. 

Takk for svar. Jeg har vurdert å be om ny utredning for personlighetsforstyrrelse, men det er kanskje ikke vits om jeg ikke oppfylte nok kriterier sist gang? 

Anonymkode: 8c1be...48c

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Takk for svar. Jeg har vurdert å be om ny utredning for personlighetsforstyrrelse, men det er kanskje ikke vits om jeg ikke oppfylte nok kriterier sist gang? 

Anonymkode: 8c1be...48c

Enig. Ingen vits om du ikke har blitt klart dårligere. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har jo fått diagnose bipolar så den er jo grei, men betyr dette fra journalen at jeg også kunne ha fått diagnosene engstelig unnvikende og/eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i tillegg? Slik jeg tolker journalnotatet så oppfyller jeg kriteriene for de to diagnosene, men jeg fikk ikke diagnosene likevel på grunn av daværende behandlers klinisk inntrykk og stabil fungering? Har jeg skjønt det rett da?

"Man ser at det ble gjort en omfattende diagnostisk utredning ved voksenpsykiatrisk avdeling Sykehuset xxxx gjennom vinter/vår/sommer 2019. Det konkluderes med andre spesifisert bipolare lidelser, med hovedvekt på alvorlige depressive episoder med psykotiske symptomer og suicidale ønsker. Nevropsykologiske tester viser kognitiv evner i normalområdet. Det konkluderes med at hun ikke fyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse på bakgrunn av klinisk inntrykk og stabil fungering under poliklinisk behandling gjennom 2019. Hun oppfylte imidlertid flere kriterier ift engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse".

Anonymkode: 8c1be...48c

Jeg har litt lignende profil (men mindre alvorlige episoder). Det tok meg >1 år å få bipolardiagnose og 1/2 år etter det å få en pf-diagnose i tillegg. Det tok nok rett og slett lang tid å finne ut av ting (bl.a. gjennom observasjoner over tid) og den aller første utredningen (av bl.a. pf) hadde en del mangler, noe som nok bidro til at vi kom skjevt ut. Så gikk jeg til en psykolog i 9 mnd som ikke var så opptatt av diagnoser.

Det var også en del sider ved meg som ikke hadde utgjort et så stort problem tidligere, før mange ting i livet mitt raste sammen samtidig: da ble flere ting både mer uttalt, fastlåst og problematisk og nye symptomer dukket opp. I tillegg har jeg de siste årene kommet over terskel på ting jeg ikke ville vært over terskel på for 10 år siden. Det har vært en generell forverring over hele linja. Jeg tror dette er grunnen til at de la til en pf-diagnose. 

Har noe endret seg siden sist utredning som tilsier at resultatet for deg vil bli annerledes i dag? 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (18 minutter siden):

Jeg har litt lignende profil (men mindre alvorlige episoder). Det tok meg >1 år å få bipolardiagnose og 1/2 år etter det å få en pf-diagnose i tillegg. Det tok nok rett og slett lang tid å finne ut av ting (bl.a. gjennom observasjoner over tid) og den aller første utredningen (av bl.a. pf) hadde en del mangler, noe som nok bidro til at vi kom skjevt ut. Så gikk jeg til en psykolog i 9 mnd som ikke var så opptatt av diagnoser.

Det var også en del sider ved meg som ikke hadde utgjort et så stort problem tidligere, før mange ting i livet mitt raste sammen samtidig: da ble flere ting både mer uttalt, fastlåst og problematisk og nye symptomer dukket opp. I tillegg har jeg de siste årene kommet over terskel på ting jeg ikke ville vært over terskel på for 10 år siden. Det har vært en generell forverring over hele linja. Jeg tror dette er grunnen til at de la til en pf-diagnose. 

Har noe endret seg siden sist utredning som tilsier at resultatet for deg vil bli annerledes i dag? 

Er det ikke oftest at pf oppstår i barne og ungdomsår, evt ung voksen alder da? Sjeldent jeg hører om noen som erverver pf med årene. Men nå vet jeg ikke hvor gammel du er da. 

Anonymkode: 3b3bc...b64

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (26 minutter siden):

Enig. Ingen vits om du ikke har blitt klart dårligere. 

Jeg har vel ikke blitt spesielt dårligere, men det er ting jeg ikke har klart å forbedre uansett hvor mye jeg har forsøkt. Det gjelder spesielt det med vennskap og kjærlighets relasjoner. 

Sokk skrev (15 minutter siden):

Jeg har litt lignende profil (men mindre alvorlige episoder). Det tok meg >1 år å få bipolardiagnose og 1/2 år etter det å få en pf-diagnose i tillegg. Det tok nok rett og slett lang tid å finne ut av ting (bl.a. gjennom observasjoner over tid) og den aller første utredningen (av bl.a. pf) hadde en del mangler, noe som nok bidro til at vi kom skjevt ut. Så gikk jeg til en psykolog i 9 mnd som ikke var så opptatt av diagnoser.

Det var også en del sider ved meg som ikke hadde utgjort et så stort problem tidligere, før mange ting i livet mitt raste sammen samtidig: da ble flere ting både mer uttalt, fastlåst og problematisk og nye symptomer dukket opp. I tillegg har jeg de siste årene kommet over terskel på ting jeg ikke ville vært over terskel på for 10 år siden. Det har vært en generell forverring over hele linja. Jeg tror dette er grunnen til at de la til en pf-diagnose. 

Har noe endret seg siden sist utredning som tilsier at resultatet for deg vil bli annerledes i dag? 

Det tror jeg ikke. Det eneste må være at noe av det som jeg sliter med ikke har blitt bedre selv etter mange år. Blant annet dette med at jeg ikke har klart å få nye venner og aldri har hatt kjæreste. Jeg kan også overtenke en del, sånn som en gang så klarte jeg å rive ned en del brus på butikken og jeg måtte slutte å handle der i ett par måneder og jeg tenker fortsatt på det av og til. Bare noen eksempler da.

Anonymkode: 8c1be...48c

[Sokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det ikke oftest at pf oppstår i barne og ungdomsår, evt ung voksen alder da? Sjeldent jeg hører om noen som erverver pf med årene. Men nå vet jeg ikke hvor gammel du er da. 

Anonymkode: 3b3bc...b64

Er voksen. Jo, det er det som står overalt, jeg har også lurt en del på dette. En del av utfordringene startet i barnehagealder. Men det er kun i den senere tiden at jeg har oppfylt kriteriene til en pf. Jeg ser litt på det som at utfordringene har røtter langt tilbake i tid, men at det først har kommet til uttrykk i den senere tid, også fordi en rekke erfaringer i voksen alder har vært med på å gjøre ting verre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det tror jeg ikke. Det eneste må være at noe av det som jeg sliter med ikke har blitt bedre selv etter mange år. Blant annet dette med at jeg ikke har klart å få nye venner og aldri har hatt kjæreste. Jeg kan også overtenke en del, sånn som en gang så klarte jeg å rive ned en del brus på butikken og jeg måtte slutte å handle der i ett par måneder og jeg tenker fortsatt på det av og til. Bare noen eksempler da.

Anonymkode: 8c1be...48c

En annen ting er at de relasjonene jeg har ikke er de beste, for jeg stadig tenker de ikke liker meg som person. Og at jeg holder tilbake.

Anonymkode: 8c1be...48c

[AnonymBruker]

Sokk skrev (16 timer siden):

Er voksen. Jo, det er det som står overalt, jeg har også lurt en del på dette. En del av utfordringene startet i barnehagealder. Men det er kun i den senere tiden at jeg har oppfylt kriteriene til en pf. Jeg ser litt på det som at utfordringene har røtter langt tilbake i tid, men at det først har kommet til uttrykk i den senere tid, også fordi en rekke erfaringer i voksen alder har vært med på å gjøre ting verre. 

Kan jeg spørre hva du sliter med?

Anonymkode: 8c1be...48c

[Worriesome Plenty 2]

Det blir vel litt om jeg som har schizofreni skulle også diagnostiseres med schizotyp lidelse? 
Schizofrenien fører også mye angst med seg og tvangssymptomer. Jeg vet ikke om det er sånn nå, men det er den alvorligste sykdommen som blir stående som diagnose.

 

Hadde det ikke vært sånn, så hadde jeg stått med alle disse diagnosene;

schizofreni

schizotyp lidelse

post psykotisk depresjon 

panikkangst

GAD

Sosial angst

Unvikende personlighetsforstyrrelse 

paranoid personlighetsforstyrrelse 

OCD

Men det gjør jeg altså ikke. I min journal står det paranoid schizofreni.

Endret søndag kl 18:33 av Worriesome Plenty 2

[Sokk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan jeg spørre hva du sliter med?

Anonymkode: 8c1be...48c

Det ble litt vanskelig å skrive kort. Jeg har kjent meg igjen i alle punktene du har kommet med i hvert fall. Jeg grubler hele tiden.

Jeg sliter med mye og overdreven skyldfølelse. Den spiser meg opp og fører til mye grubling. Hvis noen gjør en feil overfor meg føler jeg at det er min skyld og det er mitt ansvar å sørge for at ikke noe galt skjer rundt meg. Hvis jeg f.eks ser noen på DOL skrive noe som kan minne om et symptom som det kan være 1/1000 sjanse for at kan være tegn på noe farlig, så er det mitt ansvar hvis det skulle vise seg at de blir syke fordi jeg ikke forhindret det.

Det er også et element av skam, jeg skammer meg for den jeg er og jeg har lyst til å gjemme meg bort. Jeg sliter tidvis med ansiktsgjenkjenning så jeg ser feilaktig ulike folk jeg kjenner ute rundt omkring og da blir jeg veldig skamfull og forsøker å gjemme meg litt bort. Men så er det egentlig ingen jeg kjenner så følelsene og forsøkene på å unngå øyekontakt er helt meningsløse. Har bl.a. måttet leve med å «møte på» en del folk fra DPS som jeg absolutt ikke vil møte på. Så det skaper bare stress helt unødig.

Jeg føler meg utstøtt av flokken, overført til hele menneskeheten, i depressive faser kan dette i grobunn for selvmordstanker. Det samme kan tankene om at jeg er så knust og ødelagt at jeg ikke kan repareres. Da sammenligner jeg meg med Reek i Game of Thrones.

Jeg føler meg ekstremt underlegen andre mennesker, som om jeg er grunnleggende annerledes, med mindre/manglende verdi. Jeg føler meg truet og utsatt, som om andre mennesker bare vil bruke meg, og det er ingenting som hindrer dem fordi de ikke ser på meg som et fullverdig menneske.

Jeg kan av og til glemme at jeg har egne interesser og bare fokusere 100% på en annens behov og gjøre som jeg får beskjed om selv om jeg blir bedt om noe forferdelig som jeg absolutt ikke har lyst til.

For å kompensere for alt dette føler jeg behov for å være perfekt god og snill. Jeg må ha plettfri moral for å ha rett til å være, gjøre, si eller mene noen ting, noe som selvsagt er helt umulig å oppnå. Jeg har ikke lov til å gjøre noe galt. Hvis jeg i et lite øyeblikk tror at jeg kan slippe opp og tillate meg litt slingringsmonn, så blir jeg straffet for det. Gang på gang.

Jeg kan bli forbigående paranoid.

Jeg kan ha veldig vekslende forståelse av min relasjon til utvalgte andre mennesker, f.eks kan jeg føle sterkt på at noen er onde og utnytter meg, eller at andre flørter med meg og legger an på meg. Senere lurer jeg på hva i all verden som gikk av meg (dette skjer nok i ulik grad med mange da). Men det gjør at jeg ikke kan stole på meg selv lenger.

I tillegg ble jeg vurdert til å score over terskel på to punkter på narsissistisk pf, hvorav den ene er at jeg er «bedre» enn andre på diverse punkter (ja, jeg forstår at det tilsynelatende er vanskelig å forene med punktene ovenfor), og den andre er at andre er misunnelige på meg (og at de derfor ikke liker meg).

Så det er en fin liten suppe. Men kjernen er meg i relasjon til andre mennesker. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (20 timer siden):

Det ble litt vanskelig å skrive kort. Jeg har kjent meg igjen i alle punktene du har kommet med i hvert fall. Jeg grubler hele tiden.

Jeg sliter med mye og overdreven skyldfølelse. Den spiser meg opp og fører til mye grubling. Hvis noen gjør en feil overfor meg føler jeg at det er min skyld og det er mitt ansvar å sørge for at ikke noe galt skjer rundt meg. Hvis jeg f.eks ser noen på DOL skrive noe som kan minne om et symptom som det kan være 1/1000 sjanse for at kan være tegn på noe farlig, så er det mitt ansvar hvis det skulle vise seg at de blir syke fordi jeg ikke forhindret det.

Det er også et element av skam, jeg skammer meg for den jeg er og jeg har lyst til å gjemme meg bort. Jeg sliter tidvis med ansiktsgjenkjenning så jeg ser feilaktig ulike folk jeg kjenner ute rundt omkring og da blir jeg veldig skamfull og forsøker å gjemme meg litt bort. Men så er det egentlig ingen jeg kjenner så følelsene og forsøkene på å unngå øyekontakt er helt meningsløse. Har bl.a. måttet leve med å «møte på» en del folk fra DPS som jeg absolutt ikke vil møte på. Så det skaper bare stress helt unødig.

Jeg føler meg utstøtt av flokken, overført til hele menneskeheten, i depressive faser kan dette i grobunn for selvmordstanker. Det samme kan tankene om at jeg er så knust og ødelagt at jeg ikke kan repareres. Da sammenligner jeg meg med Reek i Game of Thrones.

Jeg føler meg ekstremt underlegen andre mennesker, som om jeg er grunnleggende annerledes, med mindre/manglende verdi. Jeg føler meg truet og utsatt, som om andre mennesker bare vil bruke meg, og det er ingenting som hindrer dem fordi de ikke ser på meg som et fullverdig menneske.

Jeg kan av og til glemme at jeg har egne interesser og bare fokusere 100% på en annens behov og gjøre som jeg får beskjed om selv om jeg blir bedt om noe forferdelig som jeg absolutt ikke har lyst til.

For å kompensere for alt dette føler jeg behov for å være perfekt god og snill. Jeg må ha plettfri moral for å ha rett til å være, gjøre, si eller mene noen ting, noe som selvsagt er helt umulig å oppnå. Jeg har ikke lov til å gjøre noe galt. Hvis jeg i et lite øyeblikk tror at jeg kan slippe opp og tillate meg litt slingringsmonn, så blir jeg straffet for det. Gang på gang.

Jeg kan bli forbigående paranoid.

Jeg kan ha veldig vekslende forståelse av min relasjon til utvalgte andre mennesker, f.eks kan jeg føle sterkt på at noen er onde og utnytter meg, eller at andre flørter med meg og legger an på meg. Senere lurer jeg på hva i all verden som gikk av meg (dette skjer nok i ulik grad med mange da). Men det gjør at jeg ikke kan stole på meg selv lenger.

I tillegg ble jeg vurdert til å score over terskel på to punkter på narsissistisk pf, hvorav den ene er at jeg er «bedre» enn andre på diverse punkter (ja, jeg forstår at det tilsynelatende er vanskelig å forene med punktene ovenfor), og den andre er at andre er misunnelige på meg (og at de derfor ikke liker meg).

Så det er en fin liten suppe. Men kjernen er meg i relasjon til andre mennesker. 

Takk for at du er så åpen og deler, setter pris på det.

Anonymkode: 8c1be...48c

[AnonymBruker]

Alle har symptomer på alt, men ikke nok til at det utløses en diagnose. 
Symptomer er ferskvare. Selv om jeg er nedfor en dag har jeg ikke depresjon. 
Mye er personlighetstrekk og slik vi er. 
hvis man skal bli emosjonell ustabil fordi en har det trasig en periode hadde vel alle vært det. 

Anonymkode: f439e...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Alle har symptomer på alt, men ikke nok til at det utløses en diagnose. 
Symptomer er ferskvare. Selv om jeg er nedfor en dag har jeg ikke depresjon. 
Mye er personlighetstrekk og slik vi er. 
hvis man skal bli emosjonell ustabil fordi en har det trasig en periode hadde vel alle vært det. 

Anonymkode: f439e...a07

Jeg skjønner hva du sier. Bare lurte veldig på om jeg har den fordi jeg kjenner meg veldig igjen i diagnosen. Men det kan jo godt hende det er som du sier at det bare er personlighetstrekk og ikke nok til en diagnose. Er åpen for det også.

Anonymkode: 8c1be...48c