Forventninger til psykiatrien

[nachnoo]

Det diskuteres mye på dette forum om hvem som får for mye behandling og hvem som får for lite, og hva kan man forvente å få.

Les denne meget gode artikkelen om dette tema:

https://tidsskriftet.no/2025/05/kronikk/psykiatriens-forventningsavklaring

[Gjest Adeie]

Gikk inn i psykiatrien uten forventninger.

Har fått utrolig god hjelp. Så takknemlig over at samfunnet har funnet det nyttig å gi meg ett liv verdt å leve. 

Den eneste man bør ha forventninger til er en selv. For hva man vil ha og hva man trenger bør ikke samstemte. 

Men nå er det jo at alle vi som er fornøyde og takknemlige ikke skriker høyt. Så vi går under radaren.

Endret 8. mai av Adeie

[Glitter]

Jeg er fornøyd med hjelpen av psykiatrien som jeg har fått siden 2016. En og annen ting kan jeg jo sette fingeren på, men i all hovedsak fornøyd. 

[Sokk]

Leste artikkelen.

Jeg er strålende fornøyd med mengden behandling jeg har mottatt og mengden ressurser som er brukt på meg! 

Jeg er svært lite fornøyd med måten jeg har blitt møtt på av flere av personene i psykiatrien. Jeg har blitt møtt med mistenkeliggjøring (fra første stund), beslutninger tatt over hodet på meg (dette har jeg også opplevd i somatikken), mangelfull journalføring som førte til mangelfull utredning, manglende respekt, manglende mulighet til medvirkning i behandlingen og behandlingsmetoder som ikke har støtte i forskning.

Jeg hadde ganske stor tillit til psykiatrien før jeg kom i kontakt med den, men den tilliten er kraftig svekket etter å ha fått pasienterfaring. Alle punktene jeg er misfornøyd med kunne vært løst uten at det hadde medført (varig) økt ressursbruk.

Jeg tenker at medvirkning er viktig og kan ivaretas uten at ressursbruken nødvendigvis går opp sammenlignet med «den suverene legen bestemmer selv hvilke depresjonssymptomer som skal angripes», et punkt hvor jeg kanskje har et annerledes synspunkt enn artikkelforfatterne. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at artikkelen er inne på noe her. Jeg har mange ganger tenk at psykiatrien burde samarbeide mye mer med andre instanser i samfunnet. Det kan være veldig nyttig å gå inn for å forandre pasienten sitt hjemmemiljø,det sosiale livet osv. 

Da jeg ble syk så hadde jeg allerede familien, jeg hadde utdannelse og jobb også, og huslån og billån som som de fleste unge voksne.  Og siden jeg var ung hadde jeg ikke opparbeidet meg særlig grunnlag for tryggd så utbetalingen ble lav. 

Så da jeg ble syk så ble alt hjemme så alt  for mye, og med barn i huset så hadde jeg virkelig trengt noe hjelp I hjemmet. Jeg spurte om dette på DPS, og ble henvist til kommunen sin hjemmetjeneste, der fikk jeg tilbud om hjelp to timer hver 3 uke.  Det var jo ikke i nærheten av hva jeg trengte. Så da forsøkt jeg privat men det ble alt for dyrt, jeg som allerede hadde gått kraftig ned i inntekt hadde ikke råd. 

Så da fikk jeg bare fortsette som før, noe som slet meg ut ,førte til økt depresjon og så inn på avdelingen igjen for behandling og for å få tilbake kreftene. Så mye på avdeling rett og slett for di det ble for stor belastning hjemme. Ikke hadde jeg overskudd til noe utenfor hjemmet heller, ingen interesser eller forsøk på jobb, jeg gikk hjemme og kjempet en kamp mot alle gjøremål som jeg tapte hver eneste dag. 

Jeg på grunn av egne opplevelser , mange ganger tenkt at detkan bli  brukt alt for mye ressurser på samtaler, snakke om det som var problemer og alt for liten tid til å skape virkelig forandring.  DPS hadde vel egentlig bare et mål for meg, og det var at jeg skulle fungere best mulig som mor, fint det, men egentlig noe urettferdig mot meg ,som også skulle leve et fullverdig liv når barna ble store. Ikke falle helt ut av samfunnet. 

Jeg ønsker ikke de gamle asylene tilbake, men de lot mange jobbe istedenfor å bli inaktive og det var nok kanskje? bra. Kanskje burde DPS avdelingene være knyttet opp mot noe som gir mange glede, istedenfor bare et kjedelig sykehus preg? Kanskje en gård, det å se ,lukte og føle jord og planter eller klappe en katt, jeg tror det hadd gjort mange pasienter godt. 

Anonymkode: 2da40...609

[psykedeliker]

I en av artikkelens kildehenvisninger (https://tidsskriftet.no/2022/02/kronikk/psykiatriens-forventningskrise) står det:

"Internasjonale studier tyder på at mange pasienter forventer at deres rolle kun består i å snakke med terapeuten, at terapeuten skal styre samtalene, at terapien skal gi en «quick fix» og at det ikke forventes at man gjør noe selv mellom terapitimene"

Hvis dette er kjent, hva er grunnen til at ikke alle behandlingsløp begynner med en gjensidig forventningsavklaring mellom behandler og pasient?

 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (24 minutter siden):

I en av artikkelens kildehenvisninger (https://tidsskriftet.no/2022/02/kronikk/psykiatriens-forventningskrise) står det:

"Internasjonale studier tyder på at mange pasienter forventer at deres rolle kun består i å snakke med terapeuten, at terapeuten skal styre samtalene, at terapien skal gi en «quick fix» og at det ikke forventes at man gjør noe selv mellom terapitimene"

Hvis dette er kjent, hva er grunnen til at ikke alle behandlingsløp begynner med en gjensidig forventningsavklaring mellom behandler og pasient?

 

Nå burde alle som vil ha terapi forstå hva dette er.

Man får også "lekser", så de er tydøige på at det krever mye av pasienten.

Anonymkode: 1afbe...e5b

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå burde alle som vil ha terapi forstå hva dette er.

Da må pasienten i det minste få vite hvilken terapeutisk metode som blir brukt og hva som er målet med behandlingen. Terapeuten er der for å hjelpe pasienten å løse et problem, og skal med sin fagkunnskap gi pasienten de verktøyene h*n trenger for å løse problemet.

[AnonymBruker]

Hvis ikke terapeuten skal styre samtalen (ikke nødvendigvis hele tiden), hvordan skal det da kunne være noe som helst konstruktivt? Man kommer jo dit fordi man ikke vet hva som er viktig eller trenger bearbeiding, og det må være terapeutens ansvar å sile ut og snevre inn på det som er viktig. Hvis pasienten allerede vet nøyaktig hva som er problemet vil de klare å løse det selv, terapeuten kan ikke løse det for dem, bare gi muntre tilrop, og det avhenger jo helt om pasienten er en slik som trenger ekstern validering og push.

Anonymkode: 67215...752

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 12.13):

Hvis pasienten allerede vet nøyaktig hva som er problemet vil de klare å løse det selv, terapeuten kan ikke løse det for dem, bare gi muntre tilrop, og det avhenger jo helt om pasienten er en slik som trenger ekstern validering og push.

Nei, kunnskap om hva problemet er medfører ikke automatisk kunnskap om hvordan det løses.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 12.13):

Hvis ikke terapeuten skal styre samtalen (ikke nødvendigvis hele tiden), hvordan skal det da kunne være noe som helst konstruktivt? Man kommer jo dit fordi man ikke vet hva som er viktig eller trenger bearbeiding, og det må være terapeutens ansvar å sile ut og snevre inn på det som er viktig. Hvis pasienten allerede vet nøyaktig hva som er problemet vil de klare å løse det selv, terapeuten kan ikke løse det for dem, bare gi muntre tilrop, og det avhenger jo helt om pasienten er en slik som trenger ekstern validering og push.

Anonymkode: 67215...752

SÅ enig i dette

Anonymkode: ad39b...7cf

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

SÅ enig i dette

Du kan være så enig du vil, men det forandrer ikke fakta. Det finnes nok av eksempler på at terapeuter har bommet totalt på å sile ut og snevre inn på det som er viktig.

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 1.00):

Jeg tenker at artikkelen er inne på noe her. Jeg har mange ganger tenk at psykiatrien burde samarbeide mye mer med andre instanser i samfunnet. Det kan være veldig nyttig å gå inn for å forandre pasienten sitt hjemmemiljø,det sosiale livet osv. 

Da jeg ble syk så hadde jeg allerede familien, jeg hadde utdannelse og jobb også, og huslån og billån som som de fleste unge voksne.  Og siden jeg var ung hadde jeg ikke opparbeidet meg særlig grunnlag for tryggd så utbetalingen ble lav. 

Så da jeg ble syk så ble alt hjemme så alt  for mye, og med barn i huset så hadde jeg virkelig trengt noe hjelp I hjemmet. Jeg spurte om dette på DPS, og ble henvist til kommunen sin hjemmetjeneste, der fikk jeg tilbud om hjelp to timer hver 3 uke.  Det var jo ikke i nærheten av hva jeg trengte. Så da forsøkt jeg privat men det ble alt for dyrt, jeg som allerede hadde gått kraftig ned i inntekt hadde ikke råd. 

Så da fikk jeg bare fortsette som før, noe som slet meg ut ,førte til økt depresjon og så inn på avdelingen igjen for behandling og for å få tilbake kreftene. Så mye på avdeling rett og slett for di det ble for stor belastning hjemme. Ikke hadde jeg overskudd til noe utenfor hjemmet heller, ingen interesser eller forsøk på jobb, jeg gikk hjemme og kjempet en kamp mot alle gjøremål som jeg tapte hver eneste dag. 

Jeg på grunn av egne opplevelser , mange ganger tenkt at detkan bli  brukt alt for mye ressurser på samtaler, snakke om det som var problemer og alt for liten tid til å skape virkelig forandring.  DPS hadde vel egentlig bare et mål for meg, og det var at jeg skulle fungere best mulig som mor, fint det, men egentlig noe urettferdig mot meg ,som også skulle leve et fullverdig liv når barna ble store. Ikke falle helt ut av samfunnet. 

Jeg ønsker ikke de gamle asylene tilbake, men de lot mange jobbe istedenfor å bli inaktive og det var nok kanskje? bra. Kanskje burde DPS avdelingene være knyttet opp mot noe som gir mange glede, istedenfor bare et kjedelig sykehus preg? Kanskje en gård, det å se ,lukte og føle jord og planter eller klappe en katt, jeg tror det hadd gjort mange pasienter godt. 

Anonymkode: 2da40...609

Jeg er enig i at det ofte jobbes for lite helhetlig med ulike former for tiltak, slik at folk reelt sett kan få en ok livskvalitet. 

[psykedeliker]

frosken skrev (22 minutter siden):

Jeg er enig i at det ofte jobbes for lite helhetlig med ulike former for tiltak, slik at folk reelt sett kan få en ok livskvalitet.

Folk har ulike definisjoner av livskvalitet, og dermed ulike behov for hjelp. Dersom man hadde satt av en hel time bare til forventningsavklaringer i starten av alle behandlingløp, kunne mange misforståelser og påfølgende bortkastede ressurser vært unngått.

[AnonymBruker]

1 hour ago, psykedeliker said:

satt av en hel time bare til forventningsavklaringer i starten av alle behandlingløp

Det er jeg enig i, skjønt behandler må nok ta en del styring. Selv om de sikkert er gode observatører, er de ikke tankelesere og jeg tror det har vært veldig negativt i mitt løp å nesten bare bli møtt av spørrende ansikert. Det fungerer sikkert for ekstroverter, men for min del oppleves det som mistenkelig og mye har forblitt usagt. Det interessante er at de yngste pleierne er de som er best på å muntre deg opp til å snakke.

4 hours ago, psykedeliker said:

Nei, kunnskap om hva problemet er medfører ikke automatisk kunnskap om hvordan det løses.

Tja, mye psykoterapi koker egentlig bare ned til at man ikke skal fortsette å klø så det blir sårt (metafor). Bare en selv kan slutte med det og det er ikke noe magisk behandler kan si for å få deg til å stoppe.

Anonymkode: 21fd7...110

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tja, mye psykoterapi koker egentlig bare ned til at man ikke skal fortsette å klø så det blir sårt (metafor).

Nei, det gjelder ikke alle terapiformer og er heller ikke relevant for alle problemstillinger. Jeg gikk flere år i terapi uten å få vite verken hvilken metode som ble brukt eller hvordan den var ment å fungere. Da ble selvfølgelig resultatet deretter.

Endret 17. mai av psykedeliker

[AnonymBruker]

23 minutes ago, psykedeliker said:

Nei, det gjelder ikke alle terapiformer og er heller ikke relevant for alle problemstillinger. Jeg gikk flere år i terapi uten å få vite verken hvilken metode som ble brukt eller hvordan den var ment å fungere. Da ble selvfølgelig resultatet deretter.

Du slår meg som en som er særdeles flink til å kritisere andre og kreve mye av andre og samtidig ikke ta særlig med ansvar selv. Kan like gjerne være derfor "resultatet ble deretter". 

Anonymkode: 35dc8...976

[AnonymBruker]

Synes psykedeliker er flink til å ordlegge seg konkret og går ikke til følelsesmessig småangrep slik jeg har sett andre gjøre her inne. Og det til tross for at jeg ikke er så veldig enig.

Det ligger vel litt i å ha en psykisk lidelse at man ikke helt tar ansvar selv og ser tilbake i affekt?

Anonymkode: 21fd7...110

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du slår meg som en som er særdeles flink til å kritisere andre og kreve mye av andre og samtidig ikke ta særlig med ansvar selv. Kan like gjerne være derfor "resultatet ble deretter". 

En av mine behandlere sa noe lignende en gang. Men h*n trakk det tilbake da jeg forlangte å få se juridisk gyldige beviser for påstanden.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Tja, mye psykoterapi koker egentlig bare ned til at man ikke skal fortsette å klø så det blir sårt (metafor). Bare en selv kan slutte med det og det er ikke noe magisk behandler kan si for å få deg til å stoppe.

Anonymkode: 21fd7...110

Det var veldig godt sagt, og for min del svært gjenkjennelig da jeg gikk i 6 år i  en her og nå-terapi uten mål og mening. Jeg ble møtt med at "det må vi vente med, for du er p.t. i dag for ustabil". Og man håpet at sårene ville slutte å klø...