Forventninger til psykiatrien

[krøll9]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 12.13):

Hvis ikke terapeuten skal styre samtalen (ikke nødvendigvis hele tiden), hvordan skal det da kunne være noe som helst konstruktivt? Man kommer jo dit fordi man ikke vet hva som er viktig eller trenger bearbeiding, og det må være terapeutens ansvar å sile ut og snevre inn på det som er viktig. Hvis pasienten allerede vet nøyaktig hva som er problemet vil de klare å løse det selv, terapeuten kan ikke løse det for dem, bare gi muntre tilrop, og det avhenger jo helt om pasienten er en slik som trenger ekstern validering og push.

Anonymkode: 67215...752

Har delvis lest artikkelen. Får med meg at det er viktig å ha et mål, være bevisst metode. + to punkter jeg ikke husker nå. Ansvarsfordeling? 

Tror man feiler allerede på punkt én her, i alle fall hos meg: Jeg går til samtaler og har gjort det i flere andre runder også, men det er aldri blitt valgt noen konkret metoder eller blitt laget noen plan for hva som er målet. Det blir bare at man snakker om hvor symptompreget man er fra gang til gang. Så foreslås det stadig nye medisiner... Kan hende jeg må tolke det dithen at det ikke er meninga med noe terapi sånn sett, men at samtalene er der for å overtale til å prøve medisiner? 

Forventninger? For 5 år siden hadde jeg nok høye forventninger om at bare jeg fikk kontakt med behandlingsapparatet, da ville ting skje. Mange år senere og flere runder med helt mislykket " terapi", eller "løsprat" som jeg heller vil kalle det, så er forventingene til hva andre kan hjelpe meg med gått i kjelleren. Da konkret metode og behandlingsmål har manglet hele veien, sitrer jeg bare igjen med konklusjonen om at "dette står og faller på meg" (kan sikkert være bra for enkelte å få bevissthet rundt at man har ansvar for eget liv, men jeg har i grunnen aldri manglet denne, så...), behandlingsapparatet er der for å gi tilgang til diverse resepter og det er nå "helt ok" å prate med min behandler en gang i blant. Hun er jo en sympatisk og hyggelig dame hun, men hjelper det meg fremover? Hvordan i all verden skulle det det? Det er jeg som forteller hvordan det går, så fastslår vi at "det var jo bra" eventuelt "det var jo ikke bra," så avslutter vi timen med at jeg må avgjøre om jeg ønsker å komme tilbake, noe som fucker meg opp mentalt hver gang, for jeg vil jo ha hjelp, så da gir det mening å avtale ny time, men så skjer det jo ingenting nyttig i de timene, så da er det kanskje mer fornuftig å ikke ta ny time. Men så hører jeg jo at det finner folk som faktisk bearbeider spesifikke ting i disse samtalene, gjør øvelser som skal være nyttige osv. Hvordan kommer jeg dit? Vi mangler mål og metode, og jeg føler meg ikke i stand til å si til behandler hva det egentlig er vi bør gjøre med disse timene vi møtes. Hvordan skal jeg vite hva de ulike metodene går ut på? Har ikke fokus til å lese meg opp faglig innenfor psykiatri og psykologi på toppen av det jeg egentlig skal gjøre, så forventningene de er LAVE. Har bare ikke sluttet fordi jeg alltid kommer tilbake til krisetider da disse samtalene kan være siste halmstrå. .. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 1.00):

Jeg ønsker ikke de gamle asylene tilbake, men de lot mange jobbe istedenfor å bli inaktive og det var nok kanskje? bra. Kanskje burde DPS avdelingene være knyttet opp mot noe som gir mange glede, istedenfor bare et kjedelig sykehus preg? Kanskje en gård, det å se ,lukte og føle jord og planter eller klappe en katt, jeg tror det hadd gjort mange pasienter godt. 

Dette her! Det er i hverdagen psyken setter en på prøvelser - da er det gsnske pussig at man skal behandle det helt separat og adskilt. Mye psykdom skyldes levekår og livssituasjoner, vanskelige relasjoner og liknende. Og det meste lindres og bedres av tilsvarende ting. Meningsfulle dager og positive relasjoner.

I tillegg så tror jeg jo at det kunne vært en bra måte å få utnyttet restarbeidsevnen til folk som av ulike årsaker ikke klarer å bidra i normale jobber. Vedkløyving, gressklipping, harving, pløying, såing, foring, melking osv.

Jeg tror nå samtalepsykiatrien slik vi kjenner den kommer til å bli sterkt redusert etterhvert som vi finner mer og mer ut av hvilke intervensjoner som faktisk har dyptgripende effekter hos folk. Forskningen på nevrobiologi viser jo f. eks at mye av teoriene og metodene som brukes per i dag er svært lite egnet for de sykeste pasientgruppene.

Anonymkode: 5ac4f...0eb

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (22 minutter siden):

Hun er jo en sympatisk og hyggelig dame hun, men hjelper det meg fremover? Hvordan i all verden skulle det det? Det er jeg som forteller hvordan det går, så fastslår vi at "det var jo bra" eventuelt "det var jo ikke bra," så avslutter vi timen med at jeg må avgjøre om jeg ønsker å komme tilbake, noe som fucker meg opp mentalt hver gang, for jeg vil jo ha hjelp, så da gir det mening å avtale ny time, men så skjer det jo ingenting nyttig i de timene, så da er det kanskje mer fornuftig å ikke ta ny time. Men så hører jeg jo at det finner folk som faktisk bearbeider spesifikke ting i disse samtalene, gjør øvelser som skal være nyttige osv. Hvordan kommer jeg dit? Vi mangler mål og metode, og jeg føler meg ikke i stand til å si til behandler hva det egentlig er vi bør gjøre med disse timene vi møtes. Hvordan skal jeg vite hva de ulike metodene går ut på? Har ikke fokus til å lese meg opp faglig innenfor psykiatri og psykologi på toppen av det jeg egentlig skal gjøre, så forventningene de er LAVE. Har bare ikke sluttet fordi jeg alltid kommer tilbake til krisetider da disse samtalene kan være siste halmstrå

Du må huske på at de fleste terapeuter og behandlere er av kjøtt og blod og akkurat som folk flest. De har gått på skole og lært det som skolen har servert dem om psykiske lidelser og relevant behandling. Psykiatrien har tradisjonelt og er fortsatt sterkt preget av pseudovitenskap og hypoteser om sammenhenger uten mye konkret og god empiri i bunn. Det er ganske sannsynlig at behandleren din er like mye i villrede som deg om hva hun skal gjøre siden hun ikke har verktøyene til å hverken analysere problemstillingen eller foreslå relevante virkemidler/teknikker.

Det foregår stadig mer forskning på nevrobiologi i disse dager og terapier og metoder som har implementert slik forskning i sine behandlingsmetoder er langt foran tradisjonell psykiatrisk behandling. For det baserer seg på konkret vitenskap om hvordan hjernen faktisk fungerer. Ulempen er at disse metodene og denne kunnskapen i for liten grad foreløpig er integrert i det offentlige helsevesenet. Men det kommer.

Så jeg ville anbefalt deg å søke litt rundt privat og se om du fant noen med mer kompetanse på området. Det er hvertfall verdt forsøket.

 

Anonymkode: 5ac4f...0eb

[krøll9]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må huske på at de fleste terapeuter og behandlere er av kjøtt og blod og akkurat som folk flest. De har gått på skole og lært det som skolen har servert dem om psykiske lidelser og relevant behandling. Psykiatrien har tradisjonelt og er fortsatt sterkt preget av pseudovitenskap og hypoteser om sammenhenger uten mye konkret og god empiri i bunn. Det er ganske sannsynlig at behandleren din er like mye i villrede som deg om hva hun skal gjøre siden hun ikke har verktøyene til å hverken analysere problemstillingen eller foreslå relevante virkemidler/teknikker.

Det foregår stadig mer forskning på nevrobiologi i disse dager og terapier og metoder som har implementert slik forskning i sine behandlingsmetoder er langt foran tradisjonell psykiatrisk behandling. For det baserer seg på konkret vitenskap om hvordan hjernen faktisk fungerer. Ulempen er at disse metodene og denne kunnskapen i for liten grad foreløpig er integrert i det offentlige helsevesenet. Men det kommer.

Så jeg ville anbefalt deg å søke litt rundt privat og se om du fant noen med mer kompetanse på området. Det er hvertfall verdt forsøket.

 

Anonymkode: 5ac4f...0eb

Vet du. Noen ganger kjenner jeg at jeg tenker ting jeg ikke bør si høyt, som f.eks noe du snakker om der: Jeg føler at de faktisk ikke vet mer enn jeg selv gjør. Jeg kan føle at jeg vet like mye som dem, kanskje også bedre. Men det er ikke noe man kan si høyt, for det virker som en nedsettende, respektløs arrogant ting å si, nettopp fordi de har den utdannelsen og ikke jeg. Jeg ønsker å ha respekt for det, men innvendig kjenner jeg absolutt, at ja, dette er mennesker av kjøtt og blod i aller høyeste grad. Ingen problemer med å innse det... Men man sier jo ikke sånt høyt. Men hvis jeg ikke er helt i vater,  så har jeg sagt slike ting rett ut, f.eks til. behandler i 20 åra der jeg følte meg intellektuelt, "faglig" og i det hele tatt generelt overlegen behandler på de fleste punkter 🫣🫣🫣

Min nåværende behandler er, kan jeg anta,  veldig kunnskapsrik og kyndig. Hun er psykiater og sikkert på min alder eller et par år eldre. Og jeg kjenner på meg at hun er et empatisk,  intelligent menneske, også sett bort fra den kunnskapen, erfaringen og alt det faglige hun har i kraft av å ha tatt den heftige utdannelsen hun har. Men tror hun først og fremst kan medisiner kanskje, og ikke så mye om "annen terapi" i mangel på et bedre ord. Jeg føler meg IKKE på noen måte overlegen henne, tvert imot, men kjenner på mangel av klare behandlingsmål og metode her også. Men tidligere har jeg flere ganger kjent meg direkte "overlegen" 🫣🫣🫣 og det er jo lite sympatisk og lite lurt å ytre høyt... Men ja. Ingen problemer med å se at psykologer, psykiatere og andre type behandlere er mennesker 😉 såvisst, såvisst. 

Har du tips til hvor man kunne fått en second opinion/utredning for bipolar? Jeg tør ikke ta imot råd om medisin fra behandler fordi hun gir disse rådene basert på at bipolar diagnosen stemmer. Den er jo satt av meg, eller hennes mindre faglig overbevisende (🫣🤐🫣🫣🫣) kollegaer før henne... 

[AnonymBruker]

Personlig bruker jeg ikke medisiner siden jeg mener det i utgangspunktet er en misforstått metode å behandle psykiatriske problemer med. Problemene er ofte veldig sammensatte og langt mer enn kjemi så jeg har styrt unna det.

Jeg kan lite om hvordan ting fungerer i det offentlige helsevesenet fordi jeg har mer eller mindre gitt det opp som middel til bedring for meg selv. Synes også inndelingen av diagnoser som gjøres per i dag er en dårlig metode siden det systemariserer og kategoriserer en del symptomer hver for seg i ulike diagnoser, men der omtrent ingen passer "boksene" perfekt, men typisk også har symptomer fra andre lidelser parrallelt.

For min egen del har jeg funnet ut at det som gir best mening er å kategorisere meg selv under samlebetegnelsen KPTSD siden det er en sekkediagnose som mer eller mindre beskriver all typ for avvikende adferd og følelsesliv, og som samtidig har en logisk og konsekvent måte å forklare opprinnelsen til symptomene.

 

Anonymkode: 5ac4f...0eb

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (1 time siden):

Vet du. Noen ganger kjenner jeg at jeg tenker ting jeg ikke bør si høyt, som f.eks noe du snakker om der: Jeg føler at de faktisk ikke vet mer enn jeg selv gjør. Jeg kan føle at jeg vet like mye som dem, kanskje også bedre. Men det er ikke noe man kan si høyt, for det virker som en nedsettende, respektløs arrogant ting å si, nettopp fordi de har den utdannelsen og ikke jeg. Jeg ønsker å ha respekt for det, men innvendig kjenner jeg absolutt, at ja, dette er mennesker av kjøtt og blod i aller høyeste grad. Ingen problemer med å innse det... Men man sier jo ikke sånt høyt. Men hvis jeg ikke er helt i vater,  så har jeg sagt slike ting rett ut, f.eks til. behandler i 20 åra der jeg følte meg intellektuelt, "faglig" og i det hele tatt generelt overlegen behandler på de fleste punkter 🫣🫣🫣

Min nåværende behandler er, kan jeg anta,  veldig kunnskapsrik og kyndig. Hun er psykiater og sikkert på min alder eller et par år eldre. Og jeg kjenner på meg at hun er et empatisk,  intelligent menneske, også sett bort fra den kunnskapen, erfaringen og alt det faglige hun har i kraft av å ha tatt den heftige utdannelsen hun har. Men tror hun først og fremst kan medisiner kanskje, og ikke så mye om "annen terapi" i mangel på et bedre ord. Jeg føler meg IKKE på noen måte overlegen henne, tvert imot, men kjenner på mangel av klare behandlingsmål og metode her også. Men tidligere har jeg flere ganger kjent meg direkte "overlegen" 🫣🫣🫣 og det er jo lite sympatisk og lite lurt å ytre høyt... Men ja. Ingen problemer med å se at psykologer, psykiatere og andre type behandlere er mennesker 😉 såvisst, såvisst. 

Har du tips til hvor man kunne fått en second opinion/utredning for bipolar? Jeg tør ikke ta imot råd om medisin fra behandler fordi hun gir disse rådene basert på at bipolar diagnosen stemmer. Den er jo satt av meg, eller hennes mindre faglig overbevisende (🫣🤐🫣🫣🫣) kollegaer før henne... 

ja nettopp det føler jeg og. Man vet pp en måte like mye og da er terapi lite vits hvis det bare handler om at man skal få verktøy og «gode råd»…

Skal ikke terapi være noe mer og ha en egenverdi?

Anonymkode: ad39b...7cf

[psykedeliker]

krøll9 skrev (2 timer siden):

Hvordan kommer jeg dit?

Du kommer dit ved å henvise til den generelle informasjons- og veiledningsplikten som gjelder overalt i det offentlige. Du har rett til å få den informasjonen du trenger for å ivareta dine egne interesser, inkludert å få vite hvilken metode som brukes og hvordan du best kan nyttiggjøre deg den. Det er terapeuten som jobber for deg, ikke omvendt. Dessuten er den grøtrundtgåingen du beskriver dårlig ressursbruk.

[krøll9]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Du kommer dit ved å henvise til den generelle informasjons- og veiledningsplikten som gjelder overalt i det offentlige. Du har rett til å få den informasjonen du trenger for å ivareta dine egne interesser, inkludert å få vite hvilken metode som brukes og hvordan du best kan nyttiggjøre deg den. Det er terapeuten som jobber for deg, ikke omvendt. Dessuten er den grøtrundtgåingen du beskriver dårlig ressursbruk.

Terapeuten "jobber ikke for meg". Terapeuten er ansatt hos sin arbeidsgiver og ikke hos meg. Jeg er en pasient og tjenestemottaker i det systemet. Vil være forsiktig med å opptre som en slags "kunde" med en eller annen kjøps-/tjenestekontrakt i hånda med diverse rettigheter og krav. Det du prøver å si er vel at man har rettigheter som pasient, og det har du jo rett i, men å komme å peke på feil og mangler i henhold til "kontrakt", det blir ikke riktig for meg. Jeg ønsker ikke å komme med :"Jeg har rett på..., så derfor .. " Jeg vil bare at terapeuten skal gjøre ting riktig, uten at jeg må kreve, påpeke, bemangle... for det er en dårlig forutsetning for videre kommunikasjon. Jeg har ansvar for min egen helse og medansvar for kommunikasjonen mellom behandler og meg selv, så jeg satser på å si hva jeg ønsker/forventer/håper og prøver å forklare så klart som mulig hvordan symptomene er osv. men det er ikke så lett. Og når det kommer til stykket, så går jeg ut fra at behandler allerede prøver å hjelpe etter beste evne - men så er det fortsatt uklart hva som skal hjelpe tydeligvis, for småprat og stadig nye anbefalinger om diverse medisiner hjelper meg ikke videre. 

[AnonymBruker]

Det er selvsagt bare du som kan vite noe om dette, men utifra det du beskriver så høres det ikke ut som denne behandleren er den rette for deg.

Hvis det ikke virker så er det best å finne noe annet eller avslutte. Alternativet er å bruke det som støttesamtaler uten noen dypere ambisjoner. Men da er det kanskje kommunen man må være i kontakt med

Anonymkode: 5ac4f...0eb

[psykedeliker]

krøll9 skrev (1 time siden):

Det du prøver å si er vel at man har rettigheter som pasient, og det har du jo rett i, men å komme å peke på feil og mangler i henhold til "kontrakt", det blir ikke riktig for meg.

I så fall handler problemet mest om dine verdivalg, og det er noe helt annet.

[AnonymBruker]

16 hours ago, psykedeliker said:

En av mine behandlere sa noe lignende en gang. Men h*n trakk det tilbake da jeg forlangte å få se juridisk gyldige beviser for påstanden.

Dersom du har litt evne til å ta selvkritikk hadde du ikke trengt å be om juridisk gyldige beviser for påstanden, så her bare bekrefter du det jeg sa. Ber du om juridisk gyldige beviser for enhver påstand du møter, eller bare dem som er kritiske til deg og ditt?  

Anonymkode: 35dc8...976

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Dersom du har litt evne til å ta selvkritikk hadde du ikke trengt å be om juridisk gyldige beviser for påstanden, så her bare bekrefter du det jeg sa.

Fakta bryr seg ikke om hva du eller andre tilfeldige personer måtte mene til en hver tid. Jeg har ikke på noen som helst måte plikt til å ta selvkritikk så lenge det ikke kan bevises at jeg har gjort noe galt i utgangspunktet. Det er ikke helsevesenets oppgave å velge side i uenigheter mellom privatpersoner, som var utgangspunktet i eksemplet jeg brukte.

Forøvrig krever jeg dokumentasjon på alle påstander jeg møter der jeg finner det nødvendig ut fra kritisk tenkning, uavhengig av om det handler om meg og mitt eller noe annet.

[Vhanja]

psykedeliker skrev (30 minutter siden):

Fakta bryr seg ikke om hva du eller andre tilfeldige personer måtte mene til en hver tid. Jeg har ikke på noen som helst måte plikt til å ta selvkritikk så lenge det ikke kan bevises at jeg har gjort noe galt i utgangspunktet. Det er ikke helsevesenets oppgave å velge side i uenigheter mellom privatpersoner, som var utgangspunktet i eksemplet jeg brukte.

Forøvrig krever jeg dokumentasjon på alle påstander jeg møter der jeg finner det nødvendig ut fra kritisk tenkning, uavhengig av om det handler om meg og mitt eller noe annet.

Er du på autismespekteret?

[psykedeliker]

Vhanja skrev (5 minutter siden):

Er du på autismespekteret?

Nei, jeg er bare meg selv og trenger ingen diagnose for det.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Fakta bryr seg ikke om hva du eller andre tilfeldige personer måtte mene til en hver tid. Jeg har ikke på noen som helst måte plikt til å ta selvkritikk så lenge det ikke kan bevises at jeg har gjort noe galt i utgangspunktet. Det er ikke helsevesenets oppgave å velge side i uenigheter mellom privatpersoner, som var utgangspunktet i eksemplet jeg brukte.

Forøvrig krever jeg dokumentasjon på alle påstander jeg møter der jeg finner det nødvendig ut fra kritisk tenkning, uavhengig av om det handler om meg og mitt eller noe annet.

Dokumentasjon kan også inneholde feil. Eller tolkes feil. 

Anonymkode: ffdf3...7af

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dokumentasjon kan også inneholde feil. Eller tolkes feil. 

Riktig, men det er unntakstilfeller og ikke relevant i de eksemplene jeg refererer til.