Du som har slitt mye psykisk og blitt bedre, hva hjalp deg?

[AnonymBruker]

Du som har slitt mye psykisk og blitt bedre, hva hjalp deg?

Jeg har slitt veldig mye psykisk siste 8 år. Siste 2 år har jeg vært ganske så bra/stabil. Det som har hjulpet meg mest er nok medisiner, en behandler som hadde troen og turte ha is i magen, det å gå inn for å velge livet og det å velge å gjøre ting som er bra for meg, som å ha noe å gå til, faste rutiner og hobby.

Anonymkode: 64299...91f

[AnonymBruker]

Glemte å si at problematikken min var(/er) depresjon og suicidalitet samt psykose.

Anonymkode: 64299...91f

[Adeie]

For det aller meste er det alder og tiden som har gitt mer innsikt. For den 24/7 angsten fungerer efexor. For BP var det å endre livet helt om, og leve for å holde meg frisk som hjelper.  Ja og sobril når jeg merker for mye energi.

Resten av angsten går det på å godta at den ikke er farlig. Den takler jeg i det den kommer. 

Er så mye som har skjedd jeg ikke får gjort noe med. Da har jeg godtatt det har skjedd. Og lar ansvaret ligge der ansvaret skal ligge.

Og ikke minst være så heldig å bli født med Pippi holdningen: detta har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Dårlig selvbilde men god selvtillit.

 

[FjellOgDalar]

Etter jeg ble stabil av ECT var det å bygge nettverk, og reparere skadde relasjoner viktig. Ha noe å gjøre på, et sted å gå til der folk hadde troa på meg, få tillitsverv der, få en gørrkjedelig jobb. Det lærte meg både at jeg kan jobbe en del, og stå i noe kjedelig på vei mot noe annet. Før ville jeg sagt at dette gidder jeg ikke. Så tjente jeg penger til å ta et studie, som jeg mestret med toppkarakter. Dermed rullet ballen, og nå tar jeg en fagskoleutdannelse jeg etter planen er ferdig med om et år. 

Et liv med et så pass meningsfylt innhold holder meg unna rus og annen destruktivitet. Det er rett og slett for mye å tape. I det hele tatt føler jeg nå at det å ha en meningsfull hverdag der jeg ikke surrer rundt å skulle fikse alle psykiske problemer er nyttig. Jeg ble aldri mye bedre av å sitte på et psykologkontor. Første gang jeg klarte å holde meg rusfri over flere år, var etter rehabilitering fra skader etter selvmordsforsøk. Da handlet alt om å kunne gå igjen. Ingen snakket om rus, og jeg flyttet fokuset over på noe helt annet. I rusbehandling snakket vi jo (logisk nok) ikke om så mye annet enn rus. For meg var kanskje ikke det beste tilnærming. Å kunne gå var tross alt viktigere enn fylla. Etter det holdt jeg meg rusfri fram til pandemien. Da gikk jeg på en kjempesprekk av å gå så mye hjemme, men fikk snudd meg på rett kjøl igjen når det åpnet litt mer opp. Da hadde jeg lagt på meg MYE på kort tid, og dit vil jeg ikke igjen - noe som skjer om jeg drikker. Så da var det en innsats for å kvitte seg med de kiloene, og det var motiverende å få til. 

Så har man selvsagt aspektet med alder og levd liv. Som ung fikk jeg fnatt hver gang noen 20 år eldre enn meg begynte å snakke om at det blir bedre med alderen, men jeg tror nok ikke de var p jordet. Det var vel heller det at det var vanskelig å se for seg at man skulle bli 40+. Så har det vært så fint å erfare disse årene hvor ting stort sett har gått bra. Det har gitt meg innsikt i hvor mye bedre livet kan være uten alt jeg surret rundt i før i tida. Det håper jeg at jeg klarer å ta med meg om jeg skulle bli syk igjen. Bp er jo en livslang diagnose. 

Dessuten har det å legge fra seg skam, samt slenge flink pike på dør vært to viktige punkter for meg. Skam hjelper ikke når man er forbi erkjennelsen av å ha gjort noe som ikke var bra. Flink pike (eller gutt for den saks skyld) er unødvendig og destruktiv. Om jeg kommer på jobbintervju, er det ikke karakterene mine de etterspør. Før ville det å få en C være nedtur, men slikt blir bare kontraproduktivt. Det suger energi ut av en, og gjør det vanskelig å komme videre. Jeg har erfart at en tankegang der man ser på læringen som noe man koser seg med fungerer bedre. Så får det gå som det går.