Jeg klikka i vinkel har så mye skam i meg at jeg bare vil synke ned i jorden :(

[Den forsvunne diamanten]

Hadde en liten diskusjon om risotto med moren min, veldig bagatell. Men jeg reagerte med å klikke i vinkel. Har aldri gjort dette før nå. Hjertet slo hardt og fort, pusten min ble helt hulter til bulter. Jeg kjente på et enormt sinne som gjorde jeg følte meg som en fare for samfunnet. Jeg skjønner ikke en dritt! Jeg slo hodet i veggen så jeg ble helt hoven i panna. Skremte vettet av hele jævla familien.

Skrek at jeg skal dø og hoppe ut av vinduet. Jeg var faktisk helt ut av meg og helt forferdelig å leve med i det kvarteret jeg holdt på. Skrek så mye jeg har vondt i halsen nå. Jeg skjønner ikke hvor sinnet kom fra eller noe. Jeg skammer meg enormt, og er utrolig lei for at dette var sånn jeg oppførte meg ovenfor familien og spesielt moren min. Jeg har beklaget flere ganger, og familien har tatt i mot unnskyldningen og sier de skjønner det er fordi jeg er syk. Men det er da ingen unnskyldning!

Men jeg burde bare være glad for at de i det hele tatt vil fortsatt ha meg i livet. Det er helt uakseptabelt men det ble faktisk helt svart for meg! Jeg husker nesten ikke alt. Vet ikke hva jeg vil med tråden. Vil bare forstå hvorfor jeg holdte på sånn og hvordan komme meg på beina igjen. Vil ikke være sånn, helt umulig å leve med. Jeg har aldri gjort sånn før som voksen. Hadde mine tenårings utbrudd men dette var noe greier rett ned fra helvete altså. Hvis det har noe å si driver jeg å trapper opp lamictal, burde jo bare hjelpe på sånne kriser men det gjorde ikke det akkurat nå. Jeg er sikkert et for jævlig menneske. 

[AnonymBruker]

Hvordan er du ift å vise negative følelser til vanlig? Jeg spør bare fordi hvis du f.eks holder alt inni deg og sjeldent viser sinne så kan det være at det bare har bygd seg opp og at det derfor kommer som ett stort utbrudd? Bare en tanke...

Anonymkode: 2b1f6...89a

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan er du ift å vise negative følelser til vanlig? Jeg spør bare fordi hvis du f.eks holder alt inni deg og sjeldent viser sinne så kan det være at det bare har bygd seg opp og at det derfor kommer som ett stort utbrudd? Bare en tanke...

Anonymkode: 2b1f6...89a

Jeg snakker aldri med familien om sånt. Jeg liker ikke å vise sinne hater det faktisk. Jeg hater at andre er sinte på meg også. Jeg er generelt aldri sint på folk men sint på meg selv og sint inni meg. Men jeg har jo ikke så mye å være sint for heller da.

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (7 minutter siden):

Jeg snakker aldri med familien om sånt. Jeg liker ikke å vise sinne hater det faktisk. Jeg hater at andre er sinte på meg også. Jeg er generelt aldri sint på folk men sint på meg selv og sint inni meg. Men jeg har jo ikke så mye å være sint for heller da.

Hm. Okei. Hvordan går det med deg nå da?

Anonymkode: 2b1f6...89a

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hm. Okei. Hvordan går det med deg nå da?

Anonymkode: 2b1f6...89a

Det går litt bedre , bare veldig trist og nummen.

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (1 minutt siden):

Det går litt bedre , bare veldig trist og nummen.

Godt å høre det går bedre, ta vare på deg selv og ikke vær så streng mot deg selv ❤️

Anonymkode: 2b1f6...89a

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Godt å høre det går bedre, ta vare på deg selv og ikke vær så streng mot deg selv ❤️

Anonymkode: 2b1f6...89a

Takk❤️

[frosken]

Den forsvunne diamanten skrev (2 timer siden):

Hadde en liten diskusjon om risotto med moren min, veldig bagatell. Men jeg reagerte med å klikke i vinkel. Har aldri gjort dette før nå. Hjertet slo hardt og fort, pusten min ble helt hulter til bulter. Jeg kjente på et enormt sinne som gjorde jeg følte meg som en fare for samfunnet. Jeg skjønner ikke en dritt! Jeg slo hodet i veggen så jeg ble helt hoven i panna. Skremte vettet av hele jævla familien.

Skrek at jeg skal dø og hoppe ut av vinduet. Jeg var faktisk helt ut av meg og helt forferdelig å leve med i det kvarteret jeg holdt på. Skrek så mye jeg har vondt i halsen nå. Jeg skjønner ikke hvor sinnet kom fra eller noe. Jeg skammer meg enormt, og er utrolig lei for at dette var sånn jeg oppførte meg ovenfor familien og spesielt moren min. Jeg har beklaget flere ganger, og familien har tatt i mot unnskyldningen og sier de skjønner det er fordi jeg er syk. Men det er da ingen unnskyldning!

Men jeg burde bare være glad for at de i det hele tatt vil fortsatt ha meg i livet. Det er helt uakseptabelt men det ble faktisk helt svart for meg! Jeg husker nesten ikke alt. Vet ikke hva jeg vil med tråden. Vil bare forstå hvorfor jeg holdte på sånn og hvordan komme meg på beina igjen. Vil ikke være sånn, helt umulig å leve med. Jeg har aldri gjort sånn før som voksen. Hadde mine tenårings utbrudd men dette var noe greier rett ned fra helvete altså. Hvis det har noe å si driver jeg å trapper opp lamictal, burde jo bare hjelpe på sånne kriser men det gjorde ikke det akkurat nå. Jeg er sikkert et for jævlig menneske. 

Etter en slik episode, kan vel skamfølelse være med på å forhindre at du gjør det samme på nytt. Noen ganger er kanskje skam ganske nyttig. 

[Den forsvunne diamanten]

Jeg fikk sove i 13 timer etter jeg tok 10mg zyprexa og nå har jeg trent hardt i 1 time. Føler meg mer balansert nå. Dette var en ganske stor hump men jeg kommer meg gjennom det. Jeg må bare passe på at dette ikke skjer i gjen. Fordi det er uakseptabelt å holde på sånn. Verken for familien eller meg. 

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (11 minutter siden):

Jeg fikk sove i 13 timer etter jeg tok 10mg zyprexa og nå har jeg trent hardt i 1 time. Føler meg mer balansert nå. Dette var en ganske stor hump men jeg kommer meg gjennom det. Jeg må bare passe på at dette ikke skjer i gjen. Fordi det er uakseptabelt å holde på sånn. Verken for familien eller meg. 

Jeg blir manisk av trening også. For høy puls hver dag trigger..

Anonymkode: c3dae...cd5

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg blir manisk av trening også. For høy puls hver dag trigger..

Anonymkode: c3dae...cd5

Oja nå var ikke jeg manisk da, det var bare en sikkelig eksplulsjon av sinne. 

[Stormwind]

Den forsvunne diamanten skrev (På 10.5.2025 den 18.12):

Hadde en liten diskusjon om risotto med moren min, veldig bagatell. Men jeg reagerte med å klikke i vinkel. Har aldri gjort dette før nå. Hjertet slo hardt og fort, pusten min ble helt hulter til bulter. Jeg kjente på et enormt sinne som gjorde jeg følte meg som en fare for samfunnet. Jeg skjønner ikke en dritt! Jeg slo hodet i veggen så jeg ble helt hoven i panna. Skremte vettet av hele jævla familien.

Skrek at jeg skal dø og hoppe ut av vinduet. Jeg var faktisk helt ut av meg og helt forferdelig å leve med i det kvarteret jeg holdt på. Skrek så mye jeg har vondt i halsen nå. Jeg skjønner ikke hvor sinnet kom fra eller noe. Jeg skammer meg enormt, og er utrolig lei for at dette var sånn jeg oppførte meg ovenfor familien og spesielt moren min. Jeg har beklaget flere ganger, og familien har tatt i mot unnskyldningen og sier de skjønner det er fordi jeg er syk. Men det er da ingen unnskyldning!

Men jeg burde bare være glad for at de i det hele tatt vil fortsatt ha meg i livet. Det er helt uakseptabelt men det ble faktisk helt svart for meg! Jeg husker nesten ikke alt. Vet ikke hva jeg vil med tråden. Vil bare forstå hvorfor jeg holdte på sånn og hvordan komme meg på beina igjen. Vil ikke være sånn, helt umulig å leve med. Jeg har aldri gjort sånn før som voksen. Hadde mine tenårings utbrudd men dette var noe greier rett ned fra helvete altså. Hvis det har noe å si driver jeg å trapper opp lamictal, burde jo bare hjelpe på sånne kriser men det gjorde ikke det akkurat nå. Jeg er sikkert et for jævlig menneske. 

Det er vel ikke noe annet å si enn at nære relasjoner påvirker oss i veldig stor grad. I en diskusjon/krangel med et familie medlem , så kan minner fra mange år tilbake komme frem. Du er nok ikke alene om dette. 

[Eva Sofie]

Den forsvunne diamanten skrev (På 10.5.2025 den 18.43):

Jeg snakker aldri med familien om sånt. Jeg liker ikke å vise sinne hater det faktisk. Jeg hater at andre er sinte på meg også. Jeg er generelt aldri sint på folk men sint på meg selv og sint inni meg. Men jeg har jo ikke så mye å være sint for heller da.

Se uthevet tekst i sitatet. Om du ikke har ting å bli direkte sint over, så kan du kanskje bli trist, skuffet, redd, oppgitt? De følelsene der kan i sin tur føre til et sinne om det får utvikle seg. Da heter følelsen et sekundært sinne - en følelse som fører til en annen følelse. Kanskje du egentlig ble oppgitt over å diskutere en slik bagatellmessig ting med din mor, og det resulterte i et sinne. Og hvem var dette voldsomme sinnet rettet mot,  deg eller henne? Synes @Stormvind kommer med kloke ord.

 

Hvordan reagerte familien din?