Så utrolig dårlig samvittighet for det jeg har utsatt mine nærmeste for

[AnonymBruker]

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet for det som jeg har utsatt mine nærmeste for i den perioden jeg har vært syk, i alle fall da jeg var på mitt verste.

Vi har aldri snakket om det i familien (mamma, pappa, broren min), men jeg vet det har vært utrolig vanskelig for dem de gangene jeg har hatt selvmordsforsøk og de har funnet meg. Kan bare tenke meg hvor fælt det må oppleves. Og det er mye mer også, ikke bare det. Har rømt fra DPS blant annet og også vært så syk at jeg ikke klarte snakke eller kommunisere. Orker ikke gå inn på alt, men poenget er i alle fall at jeg har så dårlig samvittighet for det jeg har latt de gå igjennom, og lurer på om det kan være bra om jeg hadde satt meg ned sammen med familien og vi hadde snakket om det sammen eller ikke? Hva tenker dere og hva ville dere gjort?

Anonymkode: 62e6b...cd5

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med sønnen min om det.  Senest i talen hans på konfirmasjonen forrige uke.  Da satte jeg ord på at det hadde vært mange vanskelige år hvor vi begge gikk glipp av mye og at den sorgen må vi alltid bære med oss begge to. Det har vært godt for min sønn at vi har kunnet prate om det.

Jeg har ikke pratet med noen andre i familien om det, men da jeg ønsket gjestene velkommen til konfirmasjonen brukte jeg litt tid på å takke alle for at de hadde vært der da jeg var syk og trengte hjelp. Det virket som om det gjorde godt for det ble noen tårer. 

(Nå høres det ut som om konfirmasjonen ble veldig negative, men det var aller mest latter.)

Jeg synes det kan være greit å sette navn på elefanten i rommet.

Anonymkode: 07378...b4b

[frosken]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet for det som jeg har utsatt mine nærmeste for i den perioden jeg har vært syk, i alle fall da jeg var på mitt verste.

Vi har aldri snakket om det i familien (mamma, pappa, broren min), men jeg vet det har vært utrolig vanskelig for dem de gangene jeg har hatt selvmordsforsøk og de har funnet meg. Kan bare tenke meg hvor fælt det må oppleves. Og det er mye mer også, ikke bare det. Har rømt fra DPS blant annet og også vært så syk at jeg ikke klarte snakke eller kommunisere. Orker ikke gå inn på alt, men poenget er i alle fall at jeg har så dårlig samvittighet for det jeg har latt de gå igjennom, og lurer på om det kan være bra om jeg hadde satt meg ned sammen med familien og vi hadde snakket om det sammen eller ikke? Hva tenker dere og hva ville dere gjort?

Anonymkode: 62e6b...cd5

Det viktigste for familien din er nok at du i fremtiden gjør alt du kan for å unngå tilsvarende. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har snakket med sønnen min om det.  Senest i talen hans på konfirmasjonen forrige uke.  Da satte jeg ord på at det hadde vært mange vanskelige år hvor vi begge gikk glipp av mye og at den sorgen må vi alltid bære med oss begge to. Det har vært godt for min sønn at vi har kunnet prate om det.

Jeg har ikke pratet med noen andre i familien om det, men da jeg ønsket gjestene velkommen til konfirmasjonen brukte jeg litt tid på å takke alle for at de hadde vært der da jeg var syk og trengte hjelp. Det virket som om det gjorde godt for det ble noen tårer. 

(Nå høres det ut som om konfirmasjonen ble veldig negative, men det var aller mest latter.)

Jeg synes det kan være greit å sette navn på elefanten i rommet.

Anonymkode: 07378...b4b

Så fint å høre. Jeg aner ikke hvordan mine foreldre føler om det egentlig, siden vi er en familie som egentlig ikke snakker om ting som er vanskelige i det hele tatt. Men jeg er i alle fall åpen for å snakke om det om de vil, men vet liksom ikke helt hvordan jeg skulle spurt?

frosken skrev (8 minutter siden):

Det viktigste for familien din er nok at du i fremtiden gjør alt du kan for å unngå tilsvarende. 

Ja, jeg tenker du har rett i det. Jeg tolker svaret ditt som at du ikke ville snakket med familien om det? Tolker jeg det rett da? For det er jo egentlig det jeg lurer mest på, om jeg skal si noe om det og at jeg har dårlig samvittighet eller om det er best å bare la det ligge og gå videre?

Anonymkode: 62e6b...cd5

[frosken]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg tenker du har rett i det. Jeg tolker svaret ditt som at du ikke ville snakket med familien om det? Tolker jeg det rett da? For det er jo egentlig det jeg lurer mest på, om jeg skal si noe om det og at jeg har dårlig samvittighet eller om det er best å bare la det ligge og gå videre?

Anonymkode: 62e6b...cd5

Familier er så ulike, og det er vanskelig å mene noe om hva som blir best for din familie. En lengre samtale kan jo fort ende opp med at du blir fortvilet og de må trøste, og da spørs det om det er så hjelpsomt for noen av dere? Samtidig er det jo også viktig at du får uttrykt at du er lei deg for dette. Hva med å kjøpe en blomsterbukett eller noe annet til hele familien,  og så skrive et kort hvor du veldig enkelt sier noe lignende som det du skrev i hovedinnlegget ditt?

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 time siden):

Familier er så ulike, og det er vanskelig å mene noe om hva som blir best for din familie. En lengre samtale kan jo fort ende opp med at du blir fortvilet og de må trøste, og da spørs det om det er så hjelpsomt for noen av dere? Samtidig er det jo også viktig at du får uttrykt at du er lei deg for dette. Hva med å kjøpe en blomsterbukett eller noe annet til hele familien,  og så skrive et kort hvor du veldig enkelt sier noe lignende som det du skrev i hovedinnlegget ditt?

Ja, det med å kjøpe en blomst var en god ide. Skal forsøke formulere noe å skrive på kortet. 

Anonymkode: 62e6b...cd5