Fra kronisk suicidal til helt uten suicidale tanker

[AnonymBruker]

Da jeg var suicidal fikk jeg merkelappen kronisk suicidal. Jeg hadde ikke tankene konstant i gode perioder, men de lå veldig latent så skulle veldig lite til før jeg begynte å tenke på det å ta livet mitt. Men videre til poenget: Jeg er nå helt fri fra suicidal tanker og får de bare tilbake er jeg alvorlig deprimert. Ergo skal det mye mer til før jeg får de tankene. Samtidig har jeg også mye bedre kontroll over tankene når jeg først har de og klarer å tenke at tanker ikke trenger føre til handling osv. 

Men jeg lurer veldig på: Hva var det som gjorde at jeg klarte å komme meg ut av den kroniske suicidaliteten? Jeg vil selv trolig tro det er en kombinasjon av medisiner, at jeg har det bedre generelt, livet har falt på plass og at jeg har blitt bevisst på å velge livet. Men jeg lurer også på: Er det andre her som har opplevd det samme og hva var grunnen for deg?

Anonymkode: f86f0...f5a

[AnonymBruker]

Var det borderline du hadde? Den brenner oftest ut av seg selv når man er over 30år. Men de som tar til seg det de lærer i terapi kan bli kvitt det mye tidligere. Det kommer mye ann på selvinnsats. 

Anonymkode: d13e1...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var det borderline du hadde? Den brenner oftest ut av seg selv når man er over 30år. Men de som tar til seg det de lærer i terapi kan bli kvitt det mye tidligere. Det kommer mye ann på selvinnsats. 

Anonymkode: d13e1...80f

Nei. Har bipolar.

Anonymkode: f86f0...f5a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men jeg lurer veldig på: Hva var det som gjorde at jeg klarte å komme meg ut av den kroniske suicidaliteten? Jeg vil selv trolig tro det er en kombinasjon av medisiner, at jeg har det bedre generelt, livet har falt på plass og at jeg har blitt bevisst på å velge livet. Men jeg lurer også på: Er det andre her som har opplevd det samme og hva var grunnen for deg?

Anonymkode: f86f0...f5a

Jeg levde generelt svært selvdestruktivt pga. en følelse av selvhat/selvforakt/verdiløshet. Det som definitivt hjalp, var å få stilt riktig diagnose og virksom behandling deretter. Å innse for noen år siden at mangeårig psykosemedisin ikke var  til hjelp, samt å få stilt riktig diagnose. Det at jeg på et tidspunkt hadde 8 "faste" behandlere i løpet av 2 år, førte mest av alt til kraftig forverring/tilbakegang på mange områder, og kraftig økt medisinering som respons.

 

Det å bli over 30 år, har hjulpet, men jeg husker at jeg fnøs av det da en sykepleier nevnte det i psykiatrien da jeg var i midten av 20-årene... Det å leve et liv med hverdagslige rutiner har hjulpet, og ikke sabotere det for meg selv. Å ta terapien på alvor, har også vært definitivt til svært mye hjelp.

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg, var å slutte med medisiner. Tankene forsvant som dugg for solen. Dette er absolutt ingen anbefaling til andre. For andre kan det være helt feil. 

Anonymkode: cc2a1...783

[Glitter]

Både terapi, medisiner og å bli eldre hjalp for meg.