Alt er bra men jeg faller likevel

[krøll9]

Har virkelig ting gående for meg nå. Ting går på skinner. Vet ikke hvordan jeg skal få det frem at det virkelig er umulig å forstå hvorfor jeg skal ha det så dårlig følelsesmessig. Har så mye å sette pris på men jeg går rundt og "mestrer" og smiler, gjør det jeg skal osv. Men jeg har noe som kjennes ut som en tung mørk kald stein i hjertet, eller et slags blødende sår et sted på innsida, sånn ser jeg det for meg, som ikke vil bort. Jeg setter ikke pris på alt jeg har selv om jeg burde 😟 Altså jeg verdsetter det jeg har og har respekt for det og på en måte takknemlighet, men hvorfor følger ikke følelseslivet etter? Når jeg sitter stille så kommer gråten bare. Imens jeg er opptatt med ting så kan jeg gå inn i den rollen og gå ganske opp i det. Jeg evner å engasjere meg i ting utenfor meg selv, i temaer og tign å gjøre. Men jeg er ulykkelig med meg selv allikevel og jeg vet at jeg er labil og at fungeringen på en måte er sårbar. Jeg har mye og miste og er redd for å miste balansen. Vet ikke om det gir mening. Alt ser liksom bra ut, og det vil jeg skal forbli sånn, men hvis jeg snubler nå, så er jeg redd hele korthuset faller. Jeg har tanker om at jeg ikke orker livet, som er rart. Jeg gjør alt det motsatte av de depressive tendenser vil drive meg til. Jeg går ut, jeg drar på jobb, jeg følger selvfølgelig opp barn og fritidsaktiviteter. Men hadde noen gitt meg en knapp å trykke på som ville tillate meg å forsvinne samtidig som alle jeg kjenner kunne ha glemt at jeg eksisterte, så er det ingen tvil om at jeg hadde trykket. Den knappen finnes ikke, men håper ikke jeg mister balansen og tror at jeg ser en slik en heller. Det er vondt å ikke stole på seg selv. 

I morgen er det 17. Mai og det har skapt indre stress (i tillegg til det vanlige) i noen dager allerede. Jeg får fysisk vondt og blir på gråten av å tenke på diskrepansen mellom barnas glede rundt den dagen og hvordan jeg har det på innsiden. Jeg er redd og alt i meg stritter imot å delta på denne dagen. Det er mye "ekstra" som må gjøres og for meg er det bare mas og en ekstra påkjenning. Jeg virkelig virkelig forakter meg selv for å ikke kunne dele gleden med barna og heller spiller løgnaktig rolle. Det kjennes slemt og feil, men kan ikke akkurat la være heller. 

Jobb om ti minutter. På tide å ta på maska og holde pusten på egne følelser og behov inntil den er over. I det minste går tida. 

[ISW]

Depresjoner (særlig ved bipolar lidelse eller tilbakevendende depressiv lidelse) trenger absolutt ikke å ha noen ytre årsak. Det er veldig vanlig at man ikke skjønner hvorfor man er deprimert fordi alt objektivt sett er bra. Man trenger ikke å ha det bra likevel. Det blir ekstra vondt i tider som f.eks. 17. mai der "alle" er glade og det er forventet at man skal være glad. 

Jeg tror ikke du kommer noen vei med å prøve og "forstå" de vonde følelsene dine. Jeg tror bare jeg ville tatt en prat med fastlegen eller behandleren din om at nå er det tøft og du begynner å få tanker om å forsvinne. Du trenger ikke å ha løsningen selv, for det er det hjelpeapparatet skal bistå med. 

Tror du at du klarer å akseptere at det du kjenner på skyldes sykdom og at det ikke er noe annet galt med deg? Ønsker deg det beste for morgendagen, og skal tenke på deg.

[Glitter]

Som regel når jeg er deprimert så er det ikke en konkret grunn til det. Jeg kan tenke det går bra og bare bam! Så kommer depresjonen. 

Har ikke du bipolar eller var det tilbakevendende depresjon? Begge deler kan i hvert fall komme og gå uten at det er en eller flere ytre faktorer. Men så kan det også trigges av hvordan man har det i hverdagen, så man må liksom ta litt hensyn for å forebygge. Ikke at det er min sterke side. Selv om jeg vet jeg kan trigge meg på diverse måter så er jeg ikke alltid like flink til å leve i sett med diagnosen. 

[krøll9]

ISW skrev (4 timer siden):

Depresjoner (særlig ved bipolar lidelse eller tilbakevendende depressiv lidelse) trenger absolutt ikke å ha noen ytre årsak. Det er veldig vanlig at man ikke skjønner hvorfor man er deprimert fordi alt objektivt sett er bra. Man trenger ikke å ha det bra likevel. Det blir ekstra vondt i tider som f.eks. 17. mai der "alle" er glade og det er forventet at man skal være glad. 

Jeg tror ikke du kommer noen vei med å prøve og "forstå" de vonde følelsene dine. Jeg tror bare jeg ville tatt en prat med fastlegen eller behandleren din om at nå er det tøft og du begynner å få tanker om å forsvinne. Du trenger ikke å ha løsningen selv, for det er det hjelpeapparatet skal bistå med. 

Tror du at du klarer å akseptere at det du kjenner på skyldes sykdom og at det ikke er noe annet galt med deg? Ønsker deg det beste for morgendagen, og skal tenke på deg.

Jeg var hos behandler i dag, før jeg skrev det innlegget. Jeg har delt med henne hvordan det går. Jeg oppfatter ikke at hun har en mening om hva jeg skal gjøre, men hun foreslo også at det kan være depresjon. Da timen var over kom det verste: hun spør om jeg vil ha time om 2, 3 eller 4 uker. .. og jeg får helt innvendig kaos. Jeg føler at jeg har sagt noe som er veldig presserende for meg. Og jeg vet ikke hva hun skal foreslå eller gjøre, men jeg blir så forfjamset når jeg må avgjøre om jeg vil ha ny time hver gang (hvorfor spør hun alltid om jeg vil ha ny time? Hvorfor skulle jeg ikke ville det? Og hvordan kan hun anerkjenne at det ja, høres ut som depresjon osv., at det ikke er bra osv. Og så spørre om jeg er interessert i å komme tilbake?) Også blir det helt tankekaos når jeg må si om jeg vil ja ny time om en, to, tre, fire uker eller mer, om jeg vil ha ny time igjen i det hele tatt. Prøver hun å si at det ikke er noe å gjøre for meg? Jeg har prøvd å spørre direkte om det mange ganger: om jeg sløser ressurser eller om hun tenker at det er lurt at jeg går dit eller ikke. Men hun stiller bare spørsmålet tilbake og kommer ikke med noen forslag til hvordan jeg skal bli bedre. Vi bare konstaterer at det ikke går bra liksom, også er neste: ønsker du flere timer? 

Så takk for rådet med å kontakte hjelpeapparatet, men jeg går jo allerede til en psykiater på dps som er mer sånn at hun spør meg hva jeg tenker gjøre. Det er ikke det at jeg ikke føler meg tatt på alvor. Føler at hun bekrefter at det ikke er bra, at det kan være depresjon som blusser opp igjen osv.,  men så har hun liksom ikke noe mer å si. Jeg føler det er jeg som må komme med løsningsforslag, men det har jeg jo ikke, så da er vi jo like langt. Det ender nesten med at jeg blir emosjonell og får lyst til å si at "Da kan vi jo bare la være å avtale ny time da, hvis jeg hver eneste gang må vurdere på nytt og på nytt." Jeg gjorde ikke det. Jeg foreslo om to uker da hun foreslo om fire... Men jeg gikk ut derfra med en følelse av at situasjonen er enda mer håpløs enn det den var da jeg gikk inn. Det ligger mye skam i å si at jeg ikke gleder meg sammen med barna mine og at jeg for min del synes alt er slit. Er lei meg for det. Så blir det ekstrajobb å vurdere om jeg vil ha ny samtale etterpå... 

 

Ha en fin 17. Mai du også. Jeg har avtalt med barnas far slik at jeg har en slags unnskyldning for å bli hjemme i morgen. Jeg gjør barna klar men så overtar han. Så jeg "melder pass" i morgen og blir hjemme, men jeg er veldig lei for å kanskje såre barna. De har ikke sagt noe til det, men er redd de egentlig er lei seg og såret. 

Glitter skrev (3 timer siden):

Som regel når jeg er deprimert så er det ikke en konkret grunn til det. Jeg kan tenke det går bra og bare bam! Så kommer depresjonen. 

Har ikke du bipolar eller var det tilbakevendende depresjon? Begge deler kan i hvert fall komme og gå uten at det er en eller flere ytre faktorer. Men så kan det også trigges av hvordan man har det i hverdagen, så man må liksom ta litt hensyn for å forebygge. Ikke at det er min sterke side. Selv om jeg vet jeg kan trigge meg på diverse måter så er jeg ikke alltid like flink til å leve i sett med diagnosen. 

Jeg har bipolar 2 i journal. Før det sto det tilbakevendende depresjon. Vet ikke hvilken som er mest riktig. Ja, takk for råd. Jeg synes det er vanskelig å forebygge da jeg ikke har andre hensyn enn å enten kjøre på eller isolere meg. Begge stiler er vel på sin måte triggende. Ha en god 17. Mai 

[Glitter]

krøll9 skrev (5 minutter siden):

Jeg var hos behandler i dag, før jeg skrev det innlegget. Jeg har delt med henne hvordan det går. Jeg oppfatter ikke at hun har en mening om hva jeg skal gjøre, men hun foreslo også at det kan være depresjon. Da timen var over kom det verste: hun spør om jeg vil ha time om 2, 3 eller 4 uker. .. og jeg får helt innvendig kaos. Jeg føler at jeg har sagt noe som er veldig presserende for meg. Og jeg vet ikke hva hun skal foreslå eller gjøre, men jeg blir så forfjamset når jeg må avgjøre om jeg vil ha ny time hver gang (hvorfor spør hun alltid om jeg vil ha ny time? Hvorfor skulle jeg ikke ville det? Og hvordan kan hun anerkjenne at det ja, høres ut som depresjon osv., at det ikke er bra osv. Og så spørre om jeg er interessert i å komme tilbake?) Også blir det helt tankekaos når jeg må si om jeg vil ja ny time om en, to, tre, fire uker eller mer, om jeg vil ha ny time igjen i det hele tatt. Prøver hun å si at det ikke er noe å gjøre for meg? Jeg har prøvd å spørre direkte om det mange ganger: om jeg sløser ressurser eller om hun tenker at det er lurt at jeg går dit eller ikke. Men hun stiller bare spørsmålet tilbake og kommer ikke med noen forslag til hvordan jeg skal bli bedre. Vi bare konstaterer at det ikke går bra liksom, også er neste: ønsker du flere timer? 

Så takk for rådet med å kontakte hjelpeapparatet, men jeg går jo allerede til en psykiater på dps som er mer sånn at hun spør meg hva jeg tenker gjøre. Det er ikke det at jeg ikke føler meg tatt på alvor. Føler at hun bekrefter at det ikke er bra, at det kan være depresjon som blusser opp igjen osv.,  men så har hun liksom ikke noe mer å si. Jeg føler det er jeg som må komme med løsningsforslag, men det har jeg jo ikke, så da er vi jo like langt. Det ender nesten med at jeg blir emosjonell og får lyst til å si at "Da kan vi jo bare la være å avtale ny time da, hvis jeg hver eneste gang må vurdere på nytt og på nytt." Jeg gjorde ikke det. Jeg foreslo om to uker da hun foreslo om fire... Men jeg gikk ut derfra med en følelse av at situasjonen er enda mer håpløs enn det den var da jeg gikk inn. Det ligger mye skam i å si at jeg ikke gleder meg sammen med barna mine og at jeg for min del synes alt er slit. Er lei meg for det. Så blir det ekstrajobb å vurdere om jeg vil ha ny samtale etterpå... 

 

Ha en fin 17. Mai du også. Jeg har avtalt med barnas far slik at jeg har en slags unnskyldning for å bli hjemme i morgen. Jeg gjør barna klar men så overtar han. Så jeg "melder pass" i morgen og blir hjemme, men jeg er veldig lei for å kanskje såre barna. De har ikke sagt noe til det, men er redd de egentlig er lei seg og såret. 

Jeg har bipolar 2 i journal. Før det sto det tilbakevendende depresjon. Vet ikke hvilken som er mest riktig. Ja, takk for råd. Jeg synes det er vanskelig å forebygge da jeg ikke har andre hensyn enn å enten kjøre på eller isolere meg. Begge stiler er vel på sin måte triggende. Ha en god 17. Mai 

Kan skjønne det gjør deg litt usikker å hver gang bli spurt om du vil ha ny time. Skulle vel heller sagt "når passer det best for deg med ny time?"

Da ligger det liksom i ordene hennes at ny time skal du ha, bare med litt slingringsmonn på akkurat når tid neste time skal settes opp. 

[Sokk]

krøll9 skrev (2 minutter siden):

Jeg var hos behandler i dag, før jeg skrev det innlegget. Jeg har delt med henne hvordan det går. Jeg oppfatter ikke at hun har en mening om hva jeg skal gjøre, men hun foreslo også at det kan være depresjon. Da timen var over kom det verste: hun spør om jeg vil ha time om 2, 3 eller 4 uker. .. og jeg får helt innvendig kaos. Jeg føler at jeg har sagt noe som er veldig presserende for meg. Og jeg vet ikke hva hun skal foreslå eller gjøre, men jeg blir så forfjamset når jeg må avgjøre om jeg vil ha ny time hver gang (hvorfor spør hun alltid om jeg vil ha ny time? Hvorfor skulle jeg ikke ville det? Og hvordan kan hun anerkjenne at det ja, høres ut som depresjon osv., at det ikke er bra osv. Og så spørre om jeg er interessert i å komme tilbake?) Også blir det helt tankekaos når jeg må si om jeg vil ja ny time om en, to, tre, fire uker eller mer, om jeg vil ha ny time igjen i det hele tatt. Prøver hun å si at det ikke er noe å gjøre for meg? Jeg har prøvd å spørre direkte om det mange ganger: om jeg sløser ressurser eller om hun tenker at det er lurt at jeg går dit eller ikke. Men hun stiller bare spørsmålet tilbake og kommer ikke med noen forslag til hvordan jeg skal bli bedre. Vi bare konstaterer at det ikke går bra liksom, også er neste: ønsker du flere timer? 

Så takk for rådet med å kontakte hjelpeapparatet, men jeg går jo allerede til en psykiater på dps som er mer sånn at hun spør meg hva jeg tenker gjøre. Det er ikke det at jeg ikke føler meg tatt på alvor. Føler at hun bekrefter at det ikke er bra, at det kan være depresjon som blusser opp igjen osv.,  men så har hun liksom ikke noe mer å si. Jeg føler det er jeg som må komme med løsningsforslag, men det har jeg jo ikke, så da er vi jo like langt. Det ender nesten med at jeg blir emosjonell og får lyst til å si at "Da kan vi jo bare la være å avtale ny time da, hvis jeg hver eneste gang må vurdere på nytt og på nytt." Jeg gjorde ikke det. Jeg foreslo om to uker da hun foreslo om fire... Men jeg gikk ut derfra med en følelse av at situasjonen er enda mer håpløs enn det den var da jeg gikk inn. Det ligger mye skam i å si at jeg ikke gleder meg sammen med barna mine og at jeg for min del synes alt er slit. Er lei meg for det. Så blir det ekstrajobb å vurdere om jeg vil ha ny samtale etterpå... 

 

Ha en fin 17. Mai du også. Jeg har avtalt med barnas far slik at jeg har en slags unnskyldning for å bli hjemme i morgen. Jeg gjør barna klar men så overtar han. Så jeg "melder pass" i morgen og blir hjemme, men jeg er veldig lei for å kanskje såre barna. De har ikke sagt noe til det, men er redd de egentlig er lei seg og såret. 

Jeg har bipolar 2 i journal. Før det sto det tilbakevendende depresjon. Vet ikke hvilken som er mest riktig. Ja, takk for råd. Jeg synes det er vanskelig å forebygge da jeg ikke har andre hensyn enn å enten kjøre på eller isolere meg. Begge stiler er vel på sin måte triggende. Ha en god 17. Mai 

Det høres ut som du har et stort behov for forutsigbarhet i oppfølgingen og at det ikke blir for mye valg og tanker rundt enkle ting som å sette opp ny time. Er det mulig å si det til behandler? At du har behov for forutsigbarhet og det er fint om dere setter opp de neste timene allerede?

Jeg har hatt to behandlere hvor timene var veldig strukturert og avklart på forhånd og en hvor vi satte opp ny time hver gang. Men i sistnevnte tilfelle var det aldri snakk om lang tid (utenom i forbindelse med ferie eller permisjon) og jeg fikk stort sett time etter 1-2 uker (også fordi jeg store deler av tiden enten var under strukturert utredning som er greit å få unnagjort eller var deprimert og trengte tettere oppfølging).

Ellers har jeg foreslått det mange ganger og jeg foreslår det igjen: prøv litium. Den er «old school cool»! Den ga meg et umiddelbart løft i humøret (merkbart for familien) innen en uke etter jeg kom opp på full dose. Så tok det en del uker å bli helt bra. Jeg er ikke 100% bra på alle fronter hele tiden nå, men jeg fungerer godt nok, jeg har ikke gått ned for telling igjen ennå (har tatt den i >6 mnd). Hvis den ikke funker eller du får 1000 bivirkninger, så kan du bare slutte. Jeg har også bp2 på og det er depresjoner som slår meg ut. 

[Siena]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver og jeg kan også kjenne meg igjen i det @Glitter skriver. Depresjonene mine er som regel uten konkret grunn og kan komme helt ut av det blå. Jeg har også bipolar. Det er jo ofte lett å vite hva man burde gjøre, mens å faktisk gjennomføre det er vanskelig. I alle fall opplever jeg det slik. I forhold til hva du kan gjøre: Har det blitt vurdert å gjøre medisinjusteringer? Jeg antar at du bruker medisiner mtp at du har bipolardiagnose. 

Endret 2 timer siden av Siena

[krøll9]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Det høres ut som du har et stort behov for forutsigbarhet i oppfølgingen og at det ikke blir for mye valg og tanker rundt enkle ting som å sette opp ny time. Er det mulig å si det til behandler? At du har behov for forutsigbarhet og det er fint om dere setter opp de neste timene allerede?

Jeg har hatt to behandlere hvor timene var veldig strukturert og avklart på forhånd og en hvor vi satte opp ny time hver gang. Men i sistnevnte tilfelle var det aldri snakk om lang tid (utenom i forbindelse med ferie eller permisjon) og jeg fikk stort sett time etter 1-2 uker (også fordi jeg store deler av tiden enten var under strukturert utredning som er greit å få unnagjort eller var deprimert og trengte tettere oppfølging).

Ellers har jeg foreslått det mange ganger og jeg foreslår det igjen: prøv litium. Den er «old school cool»! Den ga meg et umiddelbart løft i humøret (merkbart for familien) innen en uke etter jeg kom opp på full dose. Så tok det en del uker å bli helt bra. Jeg er ikke 100% bra på alle fronter hele tiden nå, men jeg fungerer godt nok, jeg har ikke gått ned for telling igjen ennå (har tatt den i >6 mnd). Hvis den ikke funker eller du får 1000 bivirkninger, så kan du bare slutte. Jeg har også bp2 på og det er depresjoner som slår meg ut. 

Jeg har tatt opp temaet med henne før angående det at hun alltid spør om jeg vil ha ny time. Trodde der var avklart, og hun har jo også da sagt at hun ikke spør fordi hun tenker jeg ikke skal gå dit men fordi det er frivillig (og da har jeg spurt om når jeg noensinne har satt spørsmålstegn ved frivillighet... det er jeg selv som har vært og fått ny henvisning hos lege, ikke sant...), så at jeg ikke bare får en time en uke eller to frem i tid, det skjønner jeg ikke. Eneste må jo være det jeg grubler på at hun egentlig forsøker å avslutte oppfølging ved å stadig utfordre meg på motivasjon for å gå dit, stadig gi anledning til at jeg sier jeg ikke kommer tilbake, jeg vet ikke. Det er jo hun som stadig spør OM jeg vil ha ny time, og jeg har allerede sagt at det gjør meg usikker. Kanskje hun har glemt det. 

Å ja. Det med medisiner ble mitt rot. Jeg sluttet på Lamictal etter noen måneder pga bivirkninger pg så lot jeg cipralex stå. Så tok jeg bare det videre og det gikk greit en lang stund. Så begynte jeg å surre med å ikke huske å ta medisiner. Der gjaldt både cipralex og stoffskiftemedisin, så det ble en del rot med hva som er hva, lav energi osv. Siden jeg uansett hadde sluttet med cipralex i over en uke sånn ved uhell og gått gjennom en litt trøblete seponering (antar det var den som gjorde det), så lot jeg være å begynne starte opp på cipralex igjen, også fordi behandler har anbefalt litium, latuda, wellbutrin, lamictal... alt annet alene eller i kombinasjon bortsett fra monoterapi med ssri. Så da tenkte jeg det var like greit å la være. Men det gikk kanskje bedre med bare cipralex enn med ingenting. Hun spurte meg i dag om jeg hadde fått resept av henne på Wellbutrin sist, og jeg sa at det ikke lå inne. Så var vi ferdige med det temaet. Men kanskje hun egentlig mente å foreslå at jeg skulle starte på det? Jeg svarte bare ordrett på om jeg hadde fått resept eller ikke og hang meg mest opp i undring over at ikke hun like greit kunne visst det som jeg. Husker ikke at eller om vi avtalte noe slikt. 

Siena skrev (11 minutter siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver og jeg kan også kjenne meg igjen i det @Glitter skriver. Depresjonene mine er som regel uten konkret grunn og kan komme helt ut av det blå. Jeg har også bipolar. Det er jo ofte lett å vite hva man burde gjøre, mens å faktisk gjennomføre det er vanskelig. I alle fall opplever jeg det slik. Har det blitt vurdert å gjøre medisinjusteringer? Jeg antar at du bruker medisiner mtp at du har bipolardiagnose. 

Jeg vet ikke om diagnosen er riktig. Den står i papirene men det er på en måte jeg som har bestemt den, ikke behandlere, føler nå jeg, så har vært usikker på om jeg vil stole på en diagnose jeg har satt på meg selv (slik jeg ser det). Man tar ikke litium for moro skyld. Men AD bør jeg nok kanskje ta igjen kjenner jeg. Har vært 2-3 uker uten nå, så kanskje det rett og slett er derfor jeg gårnlitt i kjelleren nå... herregud. Har ikke så peiling at jeg med sikkerhet kan si hva som er det rette der, men vet at ssri har fungert en stund... 

[Siena]

krøll9 skrev (12 minutter siden):

Jeg vet ikke om diagnosen er riktig. Den står i papirene men det er på en måte jeg som har bestemt den, ikke behandlere, føler nå jeg, så har vært usikker på om jeg vil stole på en diagnose jeg har satt på meg selv (slik jeg ser det). Man tar ikke litium for moro skyld. Men AD bør jeg nok kanskje ta igjen kjenner jeg. Har vært 2-3 uker uten nå, så kanskje det rett og slett er derfor jeg gårnlitt i kjelleren nå... herregud. Har ikke så peiling at jeg med sikkerhet kan si hva som er det rette der, men vet at ssri har fungert en stund... 

Usikker på hva du mener med at det på en måte er du som har bestemt bipolar diagnosen, for du har vel blitt utredet av en behandler? 

Kan godt hende det er seponering av antidepressiva som har skylden ja. Det høres fornuftig ut å starte opp igjen med det slik jeg ser det i alle fall, du burde absolutt diskutere det med behandler. Dog er det er vel ikke anbefalt å bare ta antidepressiva når/hvis man har bipolar? (Men det er du kanskje alt klar over?). Jeg er enig med deg at man ikke tar litium for moroskyld, men for meg er det den medisinen som jeg bruker som har hjulpet meg mest. Så jeg vil si det absolutt er verdt å vurdere/forsøke.

Endret 1 time siden av Siena

[Sokk]

krøll9 skrev (6 minutter siden):

Hun spurte meg i dag om jeg hadde fått resept av henne på Wellbutrin sist, og jeg sa at det ikke lå inne.

Har du sjekket om du har fått resept nå?

krøll9 skrev (8 minutter siden):

Jeg vet ikke om diagnosen er riktig. Den står i papirene men det er på en måte jeg som har bestemt den, ikke behandlere, føler nå jeg, så har vært usikker på om jeg vil stole på en diagnose jeg har satt på meg selv (slik jeg ser det).

Jeg tror ikke de har latt deg sette diagnose på deg selv. De har vel hatt et eller annet grunnlag for både å sette den og deretter beholde den. 

[frosken]

krøll9 skrev (36 minutter siden):

Jeg har tatt opp temaet med henne før angående det at hun alltid spør om jeg vil ha ny time. Trodde der var avklart, og hun har jo også da sagt at hun ikke spør fordi hun tenker jeg ikke skal gå dit men fordi det er frivillig (og da har jeg spurt om når jeg noensinne har satt spørsmålstegn ved frivillighet... det er jeg selv som har vært og fått ny henvisning hos lege, ikke sant...), så at jeg ikke bare får en time en uke eller to frem i tid, det skjønner jeg ikke. Eneste må jo være det jeg grubler på at hun egentlig forsøker å avslutte oppfølging ved å stadig utfordre meg på motivasjon for å gå dit, stadig gi anledning til at jeg sier jeg ikke kommer tilbake, jeg vet ikke. Det er jo hun som stadig spør OM jeg vil ha ny time, og jeg har allerede sagt at det gjør meg usikker. Kanskje hun har glemt det. 

Å ja. Det med medisiner ble mitt rot. Jeg sluttet på Lamictal etter noen måneder pga bivirkninger pg så lot jeg cipralex stå. Så tok jeg bare det videre og det gikk greit en lang stund. Så begynte jeg å surre med å ikke huske å ta medisiner. Der gjaldt både cipralex og stoffskiftemedisin, så det ble en del rot med hva som er hva, lav energi osv. Siden jeg uansett hadde sluttet med cipralex i over en uke sånn ved uhell og gått gjennom en litt trøblete seponering (antar det var den som gjorde det), så lot jeg være å begynne starte opp på cipralex igjen, også fordi behandler har anbefalt litium, latuda, wellbutrin, lamictal... alt annet alene eller i kombinasjon bortsett fra monoterapi med ssri. Så da tenkte jeg det var like greit å la være. Men det gikk kanskje bedre med bare cipralex enn med ingenting. Hun spurte meg i dag om jeg hadde fått resept av henne på Wellbutrin sist, og jeg sa at det ikke lå inne. Så var vi ferdige med det temaet. Men kanskje hun egentlig mente å foreslå at jeg skulle starte på det? Jeg svarte bare ordrett på om jeg hadde fått resept eller ikke og hang meg mest opp i undring over at ikke hun like greit kunne visst det som jeg. Husker ikke at eller om vi avtalte noe slikt. 

Jeg vet ikke om diagnosen er riktig. Den står i papirene men det er på en måte jeg som har bestemt den, ikke behandlere, føler nå jeg, så har vært usikker på om jeg vil stole på en diagnose jeg har satt på meg selv (slik jeg ser det). Man tar ikke litium for moro skyld. Men AD bør jeg nok kanskje ta igjen kjenner jeg. Har vært 2-3 uker uten nå, så kanskje det rett og slett er derfor jeg gårnlitt i kjelleren nå... herregud. Har ikke så peiling at jeg med sikkerhet kan si hva som er det rette der, men vet at ssri har fungert en stund... 

Jeg synes du overtenker voldsomt det at hun spør om dere skal sette opp en ny time. Det ligger ingen forventning i det om at du skal si nei; det er primært en høflig måte å gjøre en ny avtale på. Når du så vet at det er slik hun pleier å formulere seg, så synes jeg du skal la være å overtenke. 

Siden hun ser en haug med pasienter hver uke, så synes jeg ikke det er rart at hun ikke uten videre husket om dere hadde - eller ikke hadde - blitt enige om bruk av wellbutrin. Du er nærmest til å huske hva som skjer i ditt liv, hun ville ha måttet sjekke journal for å vite svaret med sikkerhet.