Angst og kroppslige reaksjoner

[Siena]

Jeg kan føle på ubehag i sosiale situasjoner og relasjoner, men ikke kroppslig. Men er det fordi jeg har så lite kontakt med egen kropp og følelser? Eller er det fordi jeg egentlig ikke har angst? 

Forventer ikke at noen har fasiten her altså, men kanskje noen har noen refleksjoner rundt det eller egen erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å svette helt uhorvelig mye på steder man ikke skal. Det var så ille at det var liksom en sykdom i seg selv og det kom før angsten og lot meg ikke få gå inn noen sosial situasjon, ikke en gang ut av huset, uten å ha tatt over slik at jeg aldri fikk være i førersetet selv. Det var en temmelig ond sirkel.

Anonymkode: fce62...8d5

[AnonymBruker]

Det er forskjell mellom sosial angst og engstelig pf. Det du har, høres ut som sosial angst (som er tilknyttet sosiale situasjoner og mennesker, eller spesifikk tematikk, som f.eks mobbing, osv).

Med engstelig pf er det mer vanlig at pasienter reagerer kroppslig; det er et forsvarsmekanisme som de har lært seg, og ofte som barn eller ungdommer. 

Anonymkode: 6c90b...b91

[Siena]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har opplevd å svette helt uhorvelig mye på steder man ikke skal. Det var så ille at det var liksom en sykdom i seg selv og det kom før angsten og lot meg ikke få gå inn noen sosial situasjon, ikke en gang ut av huset, uten å ha tatt over slik at jeg aldri fikk være i førersetet selv. Det var en temmelig ond sirkel.

Anonymkode: fce62...8d5

Det høres vanskelig ut å ha det slik. Jeg kommer meg heldigvis ut av huset, men det er i det sosiale det blir vanskelig. Likevel, av og til lurer jeg på om behandleren som jeg gikk til kanskje bare misforsto meg og dermed trodde jeg hadde angst når jeg egentlig ikke har det.

Endret 3 timer siden av Siena

[Siena]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er forskjell mellom sosial angst og engstelig pf. Det du har, høres ut som sosial angst (som er tilknyttet sosiale situasjoner og mennesker, eller spesifikk tematikk, som f.eks mobbing, osv).

Med engstelig pf er det mer vanlig at pasienter reagerer kroppslig; det er et forsvarsmekanisme som de har lært seg, og ofte som barn eller ungdommer. 

Anonymkode: 6c90b...b91

Dette var jeg ikke klar over. Jeg trodde bare at det vanlige ved angst var at man hadde kroppslige reaksjoner. Hvis man leser på f.eks Helsenorge så står det jo en lang liste over kroppslige reaksjoner som er vanlig å oppleve ved angst. Mens jeg opplever ingen av de, det sitter mest i hodet. Men man kan altså ha angst uten å oppleve noen kroppslige reaksjoner da?

Ellers har du nok rett i at jeg har sosial angst (hvis jeg faktisk har angst da). I forhold til personlighetsforstyrrelse så oppfylte jeg nok kriterier til å kunne få unnvikende pf da jeg ble utredet, det er vel det samme som engstelig pf, eller?. Men det endte til slutt med at behandler jeg hadde da ikke satte diagnosen likevel. 

Endret 2 timer siden av Siena

[AnonymBruker]

Kanskje engstelse er ordet? Angst kan være bare lett "ubehag", at hjertet "hopper over" et par slag, eller at det dunker, høyere puls, en fornemmelse av at du har gjort noe galt eller at noen dømmer deg, rødming, eller brennende hete ihele kroppen.

Anonymkode: fce62...8d5

[Siena]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kanskje engstelse er ordet? Angst kan være bare lett "ubehag", at hjertet "hopper over" et par slag, eller at det dunker, høyere puls, en fornemmelse av at du har gjort noe galt eller at noen dømmer deg, rødming, eller brennende hete ihele kroppen.

Anonymkode: fce62...8d5

Du tenker det blir mer rett å si at jeg engster meg enn at jeg har angst? Jeg er for så vidt enig. Behandler gav meg tross alt aldri angst diagnose så vidt jeg fikk med meg i alle fall, selv om han brukte ordet angst.

[AnonymBruker]

Du skrev ubehag, så det høres ut som angst. Vil du, og klarer du, å gå nærmere inn på hva det går på?

Er det det å skulle være midtpunkt, ikke nå opp til de andres "hverdagsprestasjoner" eller være interessant nok, å bli mobbet? Eller er det vanskelig å følge opp situasjoner på kort sikt, og relasjoner over lenger tid? De siste peker i retning av engstelig unnvikende PF og er mer gjennomgripende, enn for folk som bare har sosial angst, men like frem gifter seg og får barn, og what not.

Anonymkode: fce62...8d5

[Siena]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du skrev ubehag, så det høres ut som angst. Vil du, og klarer du, å gå nærmere inn på hva det går på?

Er det det å skulle være midtpunkt, ikke nå opp til de andres "hverdagsprestasjoner" eller være interessant nok, å bli mobbet? Eller er det vanskelig å følge opp situasjoner på kort sikt, og relasjoner over lenger tid? De siste peker i retning av engstelig unnvikende PF og er mer gjennomgripende, enn for folk som bare har sosial angst, men like frem gifter seg og får barn, og what not.

Anonymkode: fce62...8d5

Av de du nevner kan jeg kjenne meg igjen i de tre første, kanskje spesielt det å ikke nå opp til andres hverdagsprestasjoner eller være interessant nok. Litt usikker på hva du mener med vanskelig å følge opp situasjoner på kort sikt?

Det handler kanskje aller mest om frykt for å ikke være bra nok og frykt for at folk skal bli kjent med meg og virkelig se meg, jeg bryr meg veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om meg og det gjør meg redd for å bli dømt, mislikt, avvist, deevaluert. Jeg har flere avbrutte relasjoner fordi jeg ikke tør å gå videre f.eks, det å slippe noen inn på meg krever så mye. Så jeg avslutter helst først. Bare det å skrive her inne på forumet under brukernavn krever en del, selv om jeg jo er anonym. 

Endret 2 timer siden av Siena

[AnonymBruker]

9 minutes ago, Siena said:

Litt usikker på hva du mener med vanskelig å følge opp situasjoner på kort sikt?

På kort sikt mener jeg sosialisering og small talk som på fester, når du faktisk by mer på deg selv, uten at det handler om autisme, men ens egen historie. Det blir på en måte kortversjonen av engstelig unnvikende i parforhold, bare at du "sparer deg" til slike forhold, og så går ikke de heller så bra etter noen år.

Da er vi kanskje litt i lignende situasjon, men tror ikke vi har samme diagnose. Ingen av behandlerne mine har greid å se hvordan det er ganske big deal å ikke ha noe annet å fortelle folk enn hvor isolert og ekstremt ensom man har vært, mens alle jeg møter fyker fra det ene forholdet til det neste, gifter seg, reiser på ferie hit og dit og har brede nettverk. Om du går i behandling håper jeg virkelig at det går bedre med deg enn det gikk med meg.

Anonymkode: fce62...8d5

[Siena]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

På kort sikt mener jeg sosialisering og small talk som på fester, når du faktisk by mer på deg selv, uten at det handler om autisme, men ens egen historie. Det blir på en måte kortversjonen av engstelig unnvikende i parforhold, bare at du "sparer deg" til slike forhold, og så går ikke de heller så bra etter noen år.

Da er vi kanskje litt i lignende situasjon, men tror ikke vi har samme diagnose. Ingen av behandlerne mine har greid å se hvordan det er ganske big deal å ikke ha noe annet å fortelle folk enn hvor isolert og ekstremt ensom man har vært, mens alle jeg møter fyker fra det ene forholdet til det neste, gifter seg, reiser på ferie hit og dit og har brede nettverk. Om du går i behandling håper jeg virkelig at det går bedre med deg enn det gikk med meg.

Anonymkode: fce62...8d5

Okei, da kan jeg kjenne meg igjen i det også. Det er så klart enklere med small talk enn med mer dypere samtaler siden det er mindre personlig, men ja sliter med begge deler egentlig.

Jeg kan også kjenne meg igjen det å kjenne seg isolert og ensom. I realiteten er jeg kanskje ikke så isolert som jeg føler meg da, men det er noe med det å aldri ha noen å dele sine innerste tanker og følelser med. Jeg går ikke i behandling akkurat nå, men er snakk om at jeg skal henvises til psykiatritjenesten. Jeg håper de kan hjelpe.