Klarer ikke å nærme meg andre - livs lang forbandelse

31. mai

Jeg har slitt med nærhet til andre hele livet, nå som godt voksen ser jeg dette som uløst forbandelse som jeg fikk i dåpsgave og som jeg skal dø med.

Jeg vet rett slett ikke hvordan jeg nærmer meg andre, det er en "kode" som de fleste andre har og som jeg mangler og som jeg aldri fikk. Jeg ønsker så sterkt å bli en del av fellesskapet, men har ingen verktøy som fungerer. Det gjør så vondt at jeg trekker meg unna andre, ensomhet er bedre enn smerten ved å føle seg avvist.

Intellektuelt vet jeg at det bare er negative tvangstanker, men etter mange år er det blitt min eneste virkelighet. Jeg klarer rett og slett ikke å kontrollere det. Jeg har gått på jobben i snart 30 år og eksponert meg for samvær med andre. Men det går bare ikke.... jeg er annerledes og har andre tanker inni i meg som hverken psykologer eller antidepressiva kan fjerne. Jeg tolker alle ord og handlinger fra andre som bevis for at de ikke liker meg, sunn fornuft er helt fraværende.

Rart nok husker jeg oppveksten som glad og trygg, men begynte å slite i ungdomstiden. Enten er det noe som ikke husker fra barndommen, eller er det rett og slett dårligere gener, som har gjort meg til en sykelig utrygg og usikker person.

Jeg fikk diagnosen engstelige og unnvikende pf i 2012, og kjenner meg igjen i beskrivelsen av diagnosen. Spesielt det med det sterke ønske om å være inkludert, og smerten man opplever ved å trekke seg unna forbi man ikke klarer nærhet. Etterhvert opplever man at folk man kjent lenge, og familie, trekker seg unna fordi jeg er fjern, initiativ løs og død innvendig. Jeg har ingenting å by andre enn pinlig stillhet og mørke tanker. Hvem ønsker å bli kjent med en sånn person?

Jeg tror evnen til å knytte seg til andre er det eneste som egentlige teller i livet, uten den evnen er man ingenting.

31. mai

Janvl skrev (15 minutter siden):

Jeg har slitt med nærhet til andre hele livet, nå som godt voksen ser jeg dette som uløst forbandelse som jeg fikk i dåpsgave og som jeg skal dø med.

Jeg vet rett slett ikke hvordan jeg nærmer meg andre, det er en "kode" som de fleste andre har og som jeg mangler og som jeg aldri fikk. Jeg ønsker så sterkt å bli en del av fellesskapet, men har ingen verktøy som fungerer. Det gjør så vondt at jeg trekker meg unna andre, ensomhet er bedre enn smerten ved å føle seg avvist.

Intellektuelt vet jeg at det bare er negative tvangstanker, men etter mange år er det blitt min eneste virkelighet. Jeg klarer rett og slett ikke å kontrollere det. Jeg har gått på jobben i snart 30 år og eksponert meg for samvær med andre. Men det går bare ikke.... jeg er annerledes og har andre tanker inni i meg som hverken psykologer eller antidepressiva kan fjerne. Jeg tolker alle ord og handlinger fra andre som bevis for at de ikke liker meg, sunn fornuft er helt fraværende.

Rart nok husker jeg oppveksten som glad og trygg, men begynte å slite i ungdomstiden. Enten er det noe som ikke husker fra barndommen, eller er det rett og slett dårligere gener, som har gjort meg til en sykelig utrygg og usikker person.

Jeg fikk diagnosen engstelige og unnvikende pf i 2012, og kjenner meg igjen i beskrivelsen av diagnosen. Spesielt det med det sterke ønske om å være inkludert, og smerten man opplever ved å trekke seg unna forbi man ikke klarer nærhet. Etterhvert opplever man at folk man kjent lenge, og familie, trekker seg unna fordi jeg er fjern, initiativ løs og død innvendig. Jeg har ingenting å by andre enn pinlig stillhet og mørke tanker. Hvem ønsker å bli kjent med en sånn person?

Jeg tror evnen til å knytte seg til andre er det eneste som egentlige teller i livet, uten den evnen er man ingenting.