Besøkte sykehusområdet 5 år etter

[krøll9]

I dag gjorde jeg noe merkelig noe. Gjør merkelige ting rett som det er kanskje, men i dag var det noe nytt. Jeg reiste innom sykehusområdet til Blakstad og vandret rundt der litt. Bare for å se om det virkelig er et ekte sted, hvis det gir mening. 

Har en del uopgjorte følelser og ubearbeidede tanker om den gangen jeg presterte å bli tvangsinnlagt der. Oppholdet varte flere måneder og slik ble den tilværelsen til en egen liten epoke i livet, eller hva jeg skal kalle det. Det ble en tid som satte spor og som var lang nok til å prege livet et par år etter også,  både pga oppholdet og dets praktiske konsekvenser og tilstanden i seg selv som til dels varte to år etter også. Selv om jeg per da var uenig i å skulle være der og hadde flere runder med kontrollkommisjonen, så kan jeg overhodet ikke huske å ha bli behandlet respektløst eller på en måte som har vært traumatiserende - nevner det siden noen kanskje vil tenke at det var tilfellet. Men det er og forblir vanskelig at jeg var der, at jeg oppførte meg slik jeg gjorde, at jeg ikke tok ansvar for egen familie den tiden, at jeg påførte familie og slekt en enorm emosjonell smerte ved måten jeg opptrådte på og valgene jeg tok (jeg var emosjonelt helt offline og begikk handlinger som kunne endt med døden, usikker hvor klar intensjonen var da jeg følte meg udødelig, ikke en del av virkeligheten, eller var det virkeligheten som ikke var ekte. Selv om jeg husker ting jeg har sagt og gjort, så husker jeg meg ikke inn i måten å tenke på, så det blir helt fremmed allikevel), at jeg var helt idiot. Føler nå at jeg må ha blitt satt mentalt tilbake i alder for en stund, uten å ville påstå at den gjengse ungdom går rundt og ter seg slik jeg gjorde da enda jeg var voksen, men der var noen endrede forutsetninger der... 

Enda jeg husker en del, noen ting i detalj, noen ting helt vagt og diffust, hvor jeg ikke vet hva som er fakta i etterkant, så har jeg ironisk nok problemer med å anerkjenne tiden der som del av egen livshistorie. Det gjelder forsåvidt også for to år etter også, men da befant jeg meg i mine normale omgivelser. Ironisk, fordi jeg også følte på nettopp det at alt rundt ikke var ekte den gangen. Nå er det den tiden der hvor ingenting var ekte som virker uekte for meg. Føles like klønete som beskrevet her. 

I hvertfall. Besøkte nå området, gikk rundt bygget og ned til bryggene, kikket opp mot balkongene. Det er noe kjent med stedet visuelt og jeg opplevde å bli skjelven og på grensa til på gråten, men holdt fokus og bare gikk en runde og scannet liksom inn omgivelsene for å gjenkjenne for gjenkjennelsens skyld. Jeg kjenner igjen mange smådetaljer jeg tydeligvis har lagt merke til den gangen, men at det var så store avstander der, hvor ting lå i forhold til hverandre, en del var helt nytt også. Fastslår at en følelse jeg har hatt i minnet om et par av byggene ikke var der. Jeg kikket på hovedbygget bl.a. og fastslo at det bare var et bygg, samme med noen bygninger lenger bort. De følelsene jeg hadde til de byggene (irritasjon, frustrasjon, litt forskjellig) var ikke der. Det var bare bygg og det jeg ble trist av var at jeg hadde vært der. Stedet i seg selv var bare et sted som alle andre. Alt så alminnelig. Synes det var greit å fastslå det sånn før nedleggelse osv. 

På en eller annen dustete og sikkert veldig creepy måte (herregud. Hva hadde jeg der å gjøre liksom) tror jeg den lille detouren dit kan ha en eller annen betydning for selvbildet og jobben med å integrere faktisk livshistorie i egen identitet. Vet ikke helt hvorfor, men har det ikke en eller annen logikk? I hvert fall i litteratur og på film. Satser på at opplevelsen gjorde et eller annet for meg også sånn helt på ekte 🤣🫣😅😶

Tanker? 

Endret 31. mai av krøll9

[nachnoo]

Modig og voksent gjort 👍

[Everybody]

Kan man bare vandre rundt på Blakstad altså? Det er ingen som spør hva du gjør der?

Det er trist å se på balkongene med gitter. Ser ut som fuglebur.

[psykedeliker]

Jeg har gjort det samme, det var for å verifisere at ting jeg hadde lagt merke til under oppholdet ikke var hallusinasjoner, slik det ble påstått i journalen.

[AnonymBruker]

21 minutes ago, psykedeliker said:

Jeg har gjort det samme, det var for å verifisere at ting jeg hadde lagt merke til under oppholdet ikke var hallusinasjoner, slik det ble påstått i journalen.

Jeg tror de ofte sykeliggjør folk. Opplevd det selv da jeg var der. 

Anonymkode: afee5...b16

[Glitter]

Ble sikkert en form for bearbeiding å gå rundt der. Kanskje du fikk organisert forvirrede tanker og fikk ufarliggjort  Blakstad ved å vandre rundt på området? Og tenke det var da, nå er nå. 

Endret 1. juni av Glitter

[krøll9]

nachnoo skrev (13 timer siden):

Modig og voksent gjort 👍

Takk. Det kostet litt mtp at det kan virke litt suspekt å gå rundt der helt uvedkommen. Men la merke til en mann ved fontenen som hadde en slags utflukt med unge i barnevogn og koste seg på gresset der - de verifiserte litt at det gikk an å oppholde seg på området uten står dramatikk 🤣 også gikk det folk som var på tur med hunden langs stien nedenfor, noen fisket ved brygga. Så da ble det litt mindre sært at jeg også var der. "We're just people casually hanging around liksom " 😆

Everybody skrev (12 timer siden):

Kan man bare vandre rundt på Blakstad altså? Det er ingen som spør hva du gjør der?

Det er trist å se på balkongene med gitter. Ser ut som fuglebur.

Hadde kanskje en idé om at det ville være sånn, men så gikk det som sagt folk tur rundt i området som trolig har null med institusjonen å gjøre. Den har tross alt en nydelig beliggenhet og er rett i nærheten av helt vanlig boligstrøk, strand, båtkai, midt i alt... Tror ikke jeg møtte noen på min vei som tenkte "Hva gjør du her?!" Kommer nok ikke til å velge akkurat det stedet til utfluktssted i fremtiden, både fordi det er litt sårt og fordi jeg slettes ikke bor i nærheten, men folk i lokalsamfunnet beveger seg vel der helt normalt. 

Jeg likte å være på balkongen og røyke. Jeg bodde rett ved balkongen, så jeg var veldig hjemme der 🤣 Hadde til og med en medpasient som drev med noe thaichi-yoga aktige greier utpå der. Ingen av oss hadde særlig mye søvntid, så vi kunne stå der grytidlig om morran vi og gjøre komiske bevegelser, høre musicals og se sola som sto opp over fjorden der. Begynner å høres ut som en romantisering istedenfor noe vanskelig, men det er noe blandet 👍✌️

Unnskyld meg, men hva er alternativet til gitter der? Selv om det bare gjelder noen så er det en reell risiko for at folk ville ha kastet seg utfor der, eller rømt, dersom det ikke hadde vært der. 

psykedeliker skrev (10 timer siden):

Jeg har gjort det samme, det var for å verifisere at ting jeg hadde lagt merke til under oppholdet ikke var hallusinasjoner, slik det ble påstått i journalen.

Hva påsto de var hallusinasjoner som virkelig er der? 😊 just curious.

En liten anekdote der: satt på verandaen og lo. Vet ikke hvorfor men jeg var ikke i vater. Kan ha vært manisk eller noe blandet et eller annet. I alle fall hører jeg sånn fra etasjen under: "Du må ikke drive og le sånn. Hvis noen hører deg, så tror de at du koser deg med halliser og skriver det i journal". Og jeg sånn "halliser?" Han var sånn veldig as a matter of fact, hør på en gammel ringrev her osv. 😆 Så lurte han på om jeg ville bytte atarax mot sobril 😆 men det torde jeg ikke, selv om den rent praktiske utfordringen med å frakte noe mellom etasjene virket noe forlokkende. Trengte jo absolutt noe å finne på. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror de ofte sykeliggjør folk. Opplevd det selv da jeg var der. 

Anonymkode: afee5...b16

Hmmm. De tolker nok atferd tendensielt mer ut fra fargingen de har via sine faglige kunnskaper. Det blir nok fort gjort å overtolke hos noen, men så er det ikke så rart stedet tatt i betraktning. Jeg traff jo mennesker som var veldig syke der, en helt annen skala enn den jeg befant meg på. Så synes ikke det er rart at det kan komme til noen "overdrivelser" i journal. 

Glitter skrev (9 timer siden):

Ble sikkert en form for bearbeiding å gå rundt der. Kanskje du fikk organisert forvirrede tanker og fikk ufarliggjort  Blakstad ved å vandre rundt på området? Og tenke det var da, nå er nå. 

Det var nok målet mitt, selv om jeg ikke kan snakke om noe planlagt aksjon der. Jeg kjørte forbi skiltene inn til Asker på e18, og bare tok av der. Men tror det kan ha en eller annen verdi ja. Stedet er ikke "magisk", uvirkelig, et falskt minne eller annet. Det er bare et sted. Var jo litt deilig at det ble litt antiklimaks fordi jeg hadde minner om en viss type "energi/følelse/krisefornemmelse" fra stedet der, også var det litt sånn...nothing😅 

Godt at jeg ikke fikk masse tilbakemeldinger her om at jeg var creepy, upassende eller annet fordi jeg dro dit. Takk for bekreftelsen dere 🤣 

[Eva Sofie]

krøll9 skrev (23 minutter siden):

Stedet er ikke "magisk", uvirkelig, et falskt minne eller annet. Det er bare et sted. Var jo litt deilig at det ble litt antiklimaks fordi jeg hadde minner om en viss type "energi/følelse/krisefornemmelse" fra stedet der, også var det litt sånn...nothing😅 🤣 

Veldig klokt og modig gjort. Det å ta tak i slik usikkerhet av tanker/følelser vs. virkelighet tror jeg er noe av det beste man kan gjøre for seg selv. Og særlig om stedet straks skal bli omgjort til en byggeplass... Modig gjort, som allerede nevnt.

[psykedeliker]

krøll9 skrev (8 timer siden):

Hva påsto de var hallusinasjoner som virkelig er der?

Spesifikke lyder i omgivelsene, som jeg hadde brukt som eksempel på sanseinntrykk jeg bruker i mine kreative prosesser.

krøll9 skrev (8 timer siden):

De tolker nok atferd tendensielt mer ut fra fargingen de har via sine faglige kunnskaper.

Faglighet handler ikke om å tilsidesette fakta og kritisk tenkning, tvert imot. Så jeg mener det har mer med person å gjøre når pasienters utsagn og adferd tolkes i verste mening. Det er en grunn til at det kan stilles legitime spørsmål om psykiatrien i enkelte tilfeller opptrer som tankepoliti og ideologisk styringsverktøy.

[FjellOgDalar]

Det er ikke noe forbud mot å gå tur der. Det er jo et fint område.

Jeg har gjort det samme selv. Hadde også et engasjement der en gang de trengte erfaringskonsulent. VELDIG spesiell følelse å gå i de samme korridorene med en rolle «på andre siden». Men det ga meg å en god følelse, en bekreftelse på å ha kommet videre - at en fortid som min kan ha en verdi. 

[Everybody]

Er det lovlig å gå rundt der og høre på 21st Century Schizoid Man av King Crimson?

[krøll9]

Det er akkurat som dette er bearbeidelsens tid. Har ikke reflektert over innholdet i denne tråden siden det ble skrevet for et par uker siden. Ferdig med det. 

Så fikk jeg sent i går kveld vite at medpasienten jeg tilbragte de fleste dager med der er borte, og hen har vært det i fem år! 

Da koronaen gjorde sitt inntog her i landet for alvor og nesten alle avdelingene ble stengt ned, så dro mange inkl. meg selv hjem, for min del tre uker før foreløpig planlagt dato. Medpasienten/vennen dro hjem noen uker før men besøkte meg ennå der noen ganger i etterkant. Det var kun lov å møtes ute. Så var vel ikke det lov heller etterhvert lenger tror jeg, sånn rett før hele avdelingen røk. Jeg reiste hjem i slutten av april. 

Etter hjemkomst skrev vi en sms ved en eller to anledninger, men så sluttet hen å svare. Jeg ga det et par forsøk, men landet vel på å akseptere at hen kunne trenge avstand. Jeg begynte å tenke at det hadde med hvor vi møttes å gjøre, og det måtte jeg akseptere. Dessuten hadde jeg nok å gjøre med å lande tilbake i livet midt under en nedstenging, og på følgende separasjon og i grunnen bare helt kaos videre (de neste par år, minst) i privatliv og helse... jeg lot det ligge. At vi må ha lagt hverandre til på fb en gang under oppholdet husket jeg ikke og har ikke ant i alle disse årene. Vi brukte ikke den plattformen til kommunikasjon (vi var mer på lapper under dørsprekken, banketegn på døra o.l.), så slik har hen vært der i vennelista på FB i alle år uten at jeg har visst. Pga en navnesøster/fetter søkte jeg opp fornavnet i går, og der var hen... jeg kunne sende en melding og spør en siste gang om hen hadde byttet nummer, om det var noe galt jeg hadde sagt (for det kunne vært det!), akseptere det igjen hvis det var slik - men bare hatt svar i det minste, for denne personen var ekstremt viktig for min overlevelse i den tiden der - og for et fascinerende menneske. Jeg føler meg superheldig som plutselig fant en sannsynlig kommunikasjonskanal tilbake til hen. Dette var meninga! Tanker på få brøkdels sekunder på vei inn i profilen med enkle klikk, men så leser jeg "Til minne om..." og like under et bilde av hens familiemedlemmer ved siden av grava med hens navn på. Det står "Det er nå fem år siden..." 

Jeg traff hen siste gang cirka en måned før livet hens tok slutt, men kommunikasjonen stoppet som sagt raskt etter min hjemreise, fire måneder etter vi møttes. Jeg forventet nå å kunne høre historier om hvordan livet var gått videre og hvordan hen også hadde funnet en vei tilbake til normalitet. Hen gikk aldri den veien. Hen har vært borte i hele den tida siden den merkelige perioden der. Aldri noen gang imens jeg sendte hen en tanke og lurte på åssen det gikk, følte eller så hen noen ting lenger! Hens historie endte i det som hadde vært en blindvei jeg gjorde en u-sving ut av. 

Det var ikke favoritttema men noen ganger pratet vi om hens barn, og mine, det å ikke være der men å elske dem like høyt, og det å ikke forstå hvordan en skal klare å komme seg fra dette universet og over i det andre igjen. Men for det meste så levde vi i en sånn barnslig verden med tilstedeværelse kun her og nå. Planene rakk ikke lenger enn til lunsj. Vi byttet sigaretttyper på verandaen, sang musicals og drev med diverse øvelser ved soloppgang. Det var selvsagt ikke voksent og det var ikke å ta ansvar, ikke for noen av oss tror jeg, men det var det vi gjorde der og da, sammen.

Jeg har noen stygge tegninger av hen i boka mi. Ikke fordi hen er stygg. Hen var vakker og intelligent , men jeg kunne ikke tegne, og allikevel hadde jeg fått det for meg å tegne alt jeg så. Mennesker jeg kjente, både de hjemme og to utvalgte på sykehuset, derav hen, bygningen, rommet mitt, en eller annen alminnelig vegg med et vindu og en orkidé i. Hus og trær jeg så da vi etterhvert, med noe mellomrom, fikk utgang uten følge: Jeg tegnet alt jeg så og jeg skrev ned tekstene vi sang på sammen. Noen ganger også små anekdoter revet ut av sammenheng, men jeg vet for det meste hva de betyr. 

Du gav meg en tom journal siste gangen jeg så deg. Du sa at jeg skulle fylle den ut for barna mine, så hadde den fra meg i fremtiden. Du klarte ikke selv. Og jeg skjønner deg, for akkurat den har jeg heller aldri klart å fylle ut. Jeg er lei for at jeg ikke beholdt den, av dårlig samvittighet for at den stadig var tom etter noen år, så tror jeg at den en gang gikk i papirsøpla. Jeg hadde uansett bestemt meg for at jeg måtte stå løpet ut her i livet, så lenge det var meninga. Men du gjorde ikke det. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg leser fra profilen at det var et valg. Fem år for sent sørger jeg for barna dine som har mistet deg, for andre som sto deg nær. Får opp tanker som at det likegodt kunne vært meg som deg, men så er jeg her stadig, ikke du. Og jeg lurer på hva som var omstendighetene rundt deg de siste ukene, og jeg kan ikke for å være veldig veldig nysgjerrig på om koronanedstengingen er sterkt påvirkende faktor I dette som ble en tragedie for din familie. Jeg beklager forsinkelsen. Jeg har deg godt i minne. 

Endret 16. juni av krøll9

[Glitter]

krøll9 skrev (17 timer siden):

Det er akkurat som dette er bearbeidelsens tid. Har ikke reflektert over innholdet i denne tråden siden det ble skrevet for et par uker siden. Ferdig med det. 

Så fikk jeg sent i går kveld vite at medpasienten jeg tilbragte de fleste dager med der er borte, og hen har vært det i fem år! 

Da koronaen gjorde sitt inntog her i landet for alvor og nesten alle avdelingene ble stengt ned, så dro mange inkl. meg selv hjem, for min del tre uker før foreløpig planlagt dato. Medpasienten/vennen dro hjem noen uker før men besøkte meg ennå der noen ganger i etterkant. Det var kun lov å møtes ute. Så var vel ikke det lov heller etterhvert lenger tror jeg, sånn rett før hele avdelingen røk. Jeg reiste hjem i slutten av april. 

Etter hjemkomst skrev vi en sms ved en eller to anledninger, men så sluttet hen å svare. Jeg ga det et par forsøk, men landet vel på å akseptere at hen kunne trenge avstand. Jeg begynte å tenke at det hadde med hvor vi møttes å gjøre, og det måtte jeg akseptere. Dessuten hadde jeg nok å gjøre med å lande tilbake i livet midt under en nedstenging, og på følgende separasjon og i grunnen bare helt kaos videre (de neste par år, minst) i privatliv og helse... jeg lot det ligge. At vi må ha lagt hverandre til på fb en gang under oppholdet husket jeg ikke og har ikke ant i alle disse årene. Vi brukte ikke den plattformen til kommunikasjon (vi var mer på lapper under dørsprekken, banketegn på døra o.l.), så slik har hen vært der i vennelista på FB i alle år uten at jeg har visst. Pga en navnesøster/fetter søkte jeg opp fornavnet i går, og der var hen... jeg kunne sende en melding og spør en siste gang om hen hadde byttet nummer, om det var noe galt jeg hadde sagt (for det kunne vært det!), akseptere det igjen hvis det var slik - men bare hatt svar i det minste, for denne personen var ekstremt viktig for min overlevelse i den tiden der - og for et fascinerende menneske. Jeg føler meg superheldig som plutselig fant en sannsynlig kommunikasjonskanal tilbake til hen. Dette var meninga! Tanker på få brøkdels sekunder på vei inn i profilen med enkle klikk, men så leser jeg "Til minne om..." og like under et bilde av hens familiemedlemmer ved siden av grava med hens navn på. Det står "Det er nå fem år siden..." 

Jeg traff hen siste gang cirka en måned før livet hens tok slutt, men kommunikasjonen stoppet som sagt raskt etter min hjemreise, fire måneder etter vi møttes. Jeg forventet nå å kunne høre historier om hvordan livet var gått videre og hvordan hen også hadde funnet en vei tilbake til normalitet. Hen gikk aldri den veien. Hen har vært borte i hele den tida siden den merkelige perioden der. Aldri noen gang imens jeg sendte hen en tanke og lurte på åssen det gikk, følte eller så hen noen ting lenger! Hens historie endte i det som hadde vært en blindvei jeg gjorde en u-sving ut av. 

Det var ikke favoritttema men noen ganger pratet vi om hens barn, og mine, det å ikke være der men å elske dem like høyt, og det å ikke forstå hvordan en skal klare å komme seg fra dette universet og over i det andre igjen. Men for det meste så levde vi i en sånn barnslig verden med tilstedeværelse kun her og nå. Planene rakk ikke lenger enn til lunsj. Vi byttet sigaretttyper på verandaen, sang musicals og drev med diverse øvelser ved soloppgang. Det var selvsagt ikke voksent og det var ikke å ta ansvar, ikke for noen av oss tror jeg, men det var det vi gjorde der og da, sammen.

Jeg har noen stygge tegninger av hen i boka mi. Ikke fordi hen er stygg. Hen var vakker og intelligent , men jeg kunne ikke tegne, og allikevel hadde jeg fått det for meg å tegne alt jeg så. Mennesker jeg kjente, både de hjemme og to utvalgte på sykehuset, derav hen, bygningen, rommet mitt, en eller annen alminnelig vegg med et vindu og en orkidé i. Hus og trær jeg så da vi etterhvert, med noe mellomrom, fikk utgang uten følge: Jeg tegnet alt jeg så og jeg skrev ned tekstene vi sang på sammen. Noen ganger også små anekdoter revet ut av sammenheng, men jeg vet for det meste hva de betyr. 

Du gav meg en tom journal siste gangen jeg så deg. Du sa at jeg skulle fylle den ut for barna mine, så hadde den fra meg i fremtiden. Du klarte ikke selv. Og jeg skjønner deg, for akkurat den har jeg heller aldri klart å fylle ut. Jeg er lei for at jeg ikke beholdt den, av dårlig samvittighet for at den stadig var tom etter noen år, så tror jeg at den en gang gikk i papirsøpla. Jeg hadde uansett bestemt meg for at jeg måtte stå løpet ut her i livet, så lenge det var meninga. Men du gjorde ikke det. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg leser fra profilen at det var et valg. Fem år for sent sørger jeg for barna dine som har mistet deg, for andre som sto deg nær. Får opp tanker som at det likegodt kunne vært meg som deg, men så er jeg her stadig, ikke du. Og jeg lurer på hva som var omstendighetene rundt deg de siste ukene, og jeg kan ikke for å være veldig veldig nysgjerrig på om koronanedstengingen er sterkt påvirkende faktor I dette som ble en tragedie for din familie. Jeg beklager forsinkelsen. Jeg har deg godt i minne. 

Det var leit. Man blir veldig sånn betenkt når noen som har gitt inntrykk dør. Spesielt hvis det ikke er naturlig død. I fjor døde fire jeg kjente. To av overdose, ei av hjerteinfarkt pga årevis med rusbruk og en på  25 som ble drept. Tenker på de regelmessig jeg.  

Du får ta vare på de minnene og gode samtalene dere hadde. De lever videre selv om personen er død. 

[FjellOgDalar]

Det er triste å lese det dere forteller begge to, Glitter og Krøll ❤️ Men jeg blir også rørt når jeg leser om de gode minnene du har om personen. Det er tydelig at dere hadde noe veldig fint sammen, og det blir heldigvis aldri borte. Sånne opplevelser gjør likevel noe med en, setter kanskje saker man selv har vært igjennom i et litt annet perspektiv.

Jeg har ikke mistet noen nære i selvmord el. overdoser selv, men opplevde at min absolutt nærmeste venninne døde helt uventet over natta. Naturlig, men i en alder av 27. Det er liksom ikke riktig at så unge mennesker dør... Uansett årsak. 

[krøll9]

Glitter skrev (På 17.6.2025 den 16.22):

Det var leit. Man blir veldig sånn betenkt når noen som har gitt inntrykk dør. Spesielt hvis det ikke er naturlig død. I fjor døde fire jeg kjente. To av overdose, ei av hjerteinfarkt pga årevis med rusbruk og en på  25 som ble drept. Tenker på de regelmessig jeg.  

Du får ta vare på de minnene og gode samtalene dere hadde. De lever videre selv om personen er død. 

Oi. Det var da forferdelig! 💔 Jeg forstår at man må finne en måte å takle ting på for å komme seg videre, men jeg forstår ikke hvordan det skal være mulig.

Denne personen var spesiell for meg i den tida vi var sammen og det var ganske personlig fordi vi hadde en del ting til felles mtp på barn og familieforhold. Det ble et forbilde for meg fordi jeg så hvordan hen taklet ting på og jeg kunne slippe/justere ned noe av skammen for å være en mor som holdt på å svikte barna sine så enormt som jeg gjorde ved å være syk, suicidal, borte i flere måneder, alt det vonde der som skjedde i forkant av innleggelsen som aldri vil kunne gjøres ugjort. Jeg klarte å se at det ikke BARE ER MEG som er en jævlig person - alle mennesker kan slite og bli syke - det trenger ikke bety at man er dårlig mor.

Nå har det gått bra for meg og mine barn videre etter alt det der, imens hennes barn mistet henne. Jeg kan ikke gjøre noe for dem da jeg aldri kjente dem. Jeg vet ikke. Og de har jo levd med dette i fem år imens jeg hele tida har levd videre og ikke visst om det. Føler ikke sorg på mine egne vegne der. Det ville bare vært rart, egoistisk og jeg vet ikke hva. Blir knust i hjertet når jeg tenker på barna, noe skam og surr og forvirring også, fordi jeg må jobbe med å skille historiene våres fra hverandre. Det er ikke mine barn som måtte lide den enorme sorgen som de nå har vært utsatt for og har levd med i mange år. Men jeg føler jeg har noe usagt, ugjort, at jeg burde ha skjønt at det var noe veldig galt da vi møttes de siste gangene. Og det gjorde jeg ikke. Men det må bare gå sin gang. Håper bare de får et godt liv også har jeg dem i hjertet mitt og bryr meg om dem, men det hjelper jo ikke dem at en helt fremmed dame går rundt med omtanke og sorg i hjertet for dem. Det gir dem ingenting. Så jeg bare håper. Av det lille jeg vet så tror jeg heldigvis de har en god forelder som står igjen 💔

 

FjellOgDalar skrev (På 17.6.2025 den 23.22):

Det er triste å lese det dere forteller begge to, Glitter og Krøll ❤️ Men jeg blir også rørt når jeg leser om de gode minnene du har om personen. Det er tydelig at dere hadde noe veldig fint sammen, og det blir heldigvis aldri borte. Sånne opplevelser gjør likevel noe med en, setter kanskje saker man selv har vært igjennom i et litt annet perspektiv.

Jeg har ikke mistet noen nære i selvmord el. overdoser selv, men opplevde at min absolutt nærmeste venninne døde helt uventet over natta. Naturlig, men i en alder av 27. Det er liksom ikke riktig at så unge mennesker dør... Uansett årsak. 

Du sier noe der om å sette ting i perspektiv. Jeg må ta meg sammen og slutte å ta inn alt som om det skulle angå meg selv. Jeg burde bare være takknemlig for at det har gått så bra for oss. Det har ikke vært uten turbulenser og jeg strever nesten hver eneste dag med å vite om jeg gjør riktig eller ikke, men de fikk i alle fall beholde mammaen sin, uperfekt, men allikevel. Det går ikke an å reflektere over situasjonen uten vemod og skam. 

Vi hadde virkelig en meningsfull connection der. Jeg drev og skribla ned diverse skildringer og greier som hen tålmodig måtte høre på 😆 Men vi skravla begge to i det uvinnelige. Er veldig glad for at jeg har håndskrevne lapper fra vedkommende, til og med noen selfies sammen fra balkongen 🤣 og at jeg har skrevet ned alt mulig rart. Regner med at hen har satt merke i livet til mange mennesker og betydd mye for mange når hen klarte å bety så mye for meg på et par måneder... 

Enig med deg. Det er meningsløst og trist, sikkert katastrofe, når en person med livet foran seg dør - uansett på hvilken måte. Det er andre faktorer og elementer i enhver slik situasjon, men uansett er hver eneste person umistelig for dem som står nær dem. Håpløst. 

Jeg synes livet er veldig vanskelig. Man trår stadig feil, i alle fall jeg, uansett hvor varsomt man går. Jeg kan trekke meg tilbake og ta avstand fra alt og alle fordi verden blir for mye og følelsene så overveldende. Så kan noen oppleve meg som at jeg ikke bryr meg og distansert. Men det er fordi det blir for mange inntrykk eller noe. Jeg føler meg egoistisk som tillater meg å kjenne på en sorg som "ikke angår meg" - veldig egosentrert å tenke over "Hva betyr dette for meg?" når det tross alt finnes mennesker der ute som har fått hverdagen sin ødelagt (sånn i starten) og livet endret for alltid, og så sitter jeg her og sipper fem år for sent... vet ikke hva det sier om meg. Kanskje forskjellige ting. Men at det er komplisert, det er helt sikkert...