Hva tror dere skjer med psykiske problemer hvis det blir krig i Norge?

[AnonymBruker]

Jeg for min del tror jeg ville fått mindre problemer eller ihvertfall ville jeg ikke tenkt så mye fordi jeg ville fått så mye annet å tenke på. Hvis det bombes rundt en der man bor og man hører bombene der ute da vil det bli altoppslukende istedenfor alt det innvendige. Hvis det med om man må flytte, ikke ha noe sted å bo og om man får i seg mat og drikke er dagens bekymring. Man har liksom nok med å overleve bare. Jeg sliter med suicidal tanker, men jeg tror jeg ville blitt mindre suicidal av det faktisk. Hva tenker dere? 

Anonymkode: 98b29...bbb

[Glitter]

Første grunnleggende "mål" er overlevelse. Så hvis en er i en livstruende situasjon så vil det nok ikke vøre plass til å tenke og føle på hvordan en har det psykisk sett. Det settes i andre rekke. Men når krigen er over og en får mulighet til å kjenne etter på tingenes tilstand så vil det ikke være uvanlig å få en psykisk reaksjon på det en har opplevd. 

Det ser man hos flyktninger som kommer fra harde kår. Når de endelig er trygge i Norge så kommer det angst, ptsd og sikkert mer enn det. 

Derfor bør det være en psykolog på asylene for å gi akutt psykisk helsehjelp for å unngå at de utvikler disse problemene. 

[krøll9]

Det finnes så mange forskjellige ulike plager og sykdommer. Schizofreni og psykose forsvinner liksom ikke, og det er ikke godt å si hvordan vi skulle klart å ta vare på eldre, fysisk og psykisk syke om denne situasjonen oppsto, på mange måter

Men for mange av oss har jeg troa på at fokuset på å overleve kunne overskygget det meste av "milde psykiske plager". Er vel ikke uten grunn at jeg selv med flere bruker ulike strategier som innebærer intenst fokus på en eller flere oppgaver/prosjekter/roller for å fortrenge det som ligger og ulmer under overflaten. Men det finnes grenser. Hadde jeg vært altfor langt nede idet katastrofen slår til, så kunne jeg kanskje vært kandidat til å finne en kule og synes at "NÅ må vel det i alle fall være innafor, nå går jo alt til h***** uansett og for meg er det ikke akkurat så veldig om å gjøre å absolutt skulle leve". Så det kommer nok veldig an på. Da vil nok ansvaret for andres overlevelse til nøds kunne kicke inn for å gjøre jobben allikevel da 🫣🤐

Endret søndag kl 17:36 av krøll9

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (1 minutt siden):

Det finnes så mange forskjellige ulike plager og sykdommer. Schizofreni og psykose forsvinner liksom ikke, og det er ikke godt å si hvordan vi skulle klart å ta vare på eldre, fysisk og psykisk syke om denne situasjonen oppsto, på mange måter

Men for mange av oss har jeg troa på at fokuset på å overleve kunne overskygget det meste av "milde psykiske plager". Er vel ikke uten grunn at jeg selv med flere bruker ulike strategier som innebærer intenst fokus på en eller flere oppgaver/prosjekter/roller for å fortrenge det som ligger og ulmer under overflaten. Men det finnes grenser. Hadde jeg vært altfor langt nede idet katastrofen slår til, så kunne jeg kanskje vært kandidat til å finne en kule og synes at "NÅ må vel det i alle fall være innafor, nå går jo alt til h***** uansett og for meg er det ikke akkurat så veldig om å gjøre å absolutt skulle leve". Så det kommer nok veldig an på. Da vil nok ansvaret for andres overlevelse til nøds kunne kicke inn for å gjøre jobben allikevel da 🫣🤐

Det dere skriver om blir jo som at hvis man ikke har hatt trygdesystemet vårt måtte mange ut i arbeidslivet for å overleve i stedet for å si jeg klarer ikke. Hvis man levde i krig måtte man bare tatt seg sammen da også og sluttet å klage . Det handler om å prioritere og ta seg sammen. 

Anonymkode: 371d6...676

[krøll9]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det dere skriver om blir jo som at hvis man ikke har hatt trygdesystemet vårt måtte mange ut i arbeidslivet for å overleve i stedet for å si jeg klarer ikke. Hvis man levde i krig måtte man bare tatt seg sammen da også og sluttet å klage . Det handler om å prioritere og ta seg sammen. 

Anonymkode: 371d6...676

Nei. Ikke egentlig. Det kommer an på hva det gjelder. Noen tilstander og situasjoner kan ikke prioriteres bort eller fortrenges. Min "tilstand" KAN jeg fortrenge i den grad at jeg fungerer når jeg må, med mindre det har gått over en viss grense.

Og beklager men ja: mange som med retten på sin side mottar full uføretrygd i dag hadde klart å utføre en eller annen jobb i en eller annen grad om de måtte ha gjort det for  å tjene et minimum til livets opphold. Jeg sier ikke at det hadde betydd særlig god livskvalitet og det hadde trolig ikke vært bra for helsa deres, men de hadde klart det... Men da snakker jeg om noen og ikke alle. Denne tråden handler ikke om trygdesystemet og NAV, men interessant sammenligning fordi jeg bastant vil mene at NOEN og kanskje til og med MANGE uføretrygdede HADDE klart seg selv om de MÅTTE. 

Trakter hverken etter krig eller avskaffelse av trygdesystemet her i landet, men jo. Mange hadde overlevd på mindre fysisk, psykisk og finansiell støtte enn hva velferdsstaten Norge tilbyr, så vi er virkelig heldige. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (10 minutter siden):

Nei. Ikke egentlig. Det kommer an på hva det gjelder. Noen tilstander og situasjoner kan ikke prioriteres bort eller fortrenges. Min "tilstand" KAN jeg fortrenge i den grad at jeg fungerer når jeg må, med mindre det har gått over en viss grense.

Og beklager men ja: mange som med retten på sin side mottar full uføretrygd i dag hadde klart å utføre en eller annen jobb i en eller annen grad om de måtte ha gjort det for  å tjene et minimum til livets opphold. Jeg sier ikke at det hadde betydd særlig god livskvalitet og det hadde trolig ikke vært bra for helsa deres, men de hadde klart det... Men da snakker jeg om noen og ikke alle. Denne tråden handler ikke om trygdesystemet og NAV, men interessant sammenligning fordi jeg bastant vil mene at NOEN og kanskje til og med MANGE uføretrygdede HADDE klart seg selv om de MÅTTE. 

Trakter hverken etter krig eller avskaffelse av trygdesystemet her i landet, men jo. Mange hadde overlevd på mindre fysisk, psykisk og finansiell støtte enn hva velferdsstaten Norge tilbyr, så vi er virkelig heldige. 

Det er poenget mitt også, vi er heldige å tar det for gitt at det ikke er krig, fattigdom å elendighet her i landet som det er i andre land. Vi har det bra, men likevel klager vi å jamrer oss. Jeg kjenner noen fra Filippinene, og der er det så elendig at noen selger kroppsdeler for å brødfø seg eller barna sine. 

Anonymkode: 371d6...676

[krøll9]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er poenget mitt også, vi er heldige å tar det for gitt at det ikke er krig, fattigdom å elendighet her i landet som det er i andre land. Vi har det bra, men likevel klager vi å jamrer oss. Jeg kjenner noen fra Filippinene, og der er det så elendig at noen selger kroppsdeler for å brødfø seg eller barna sine. 

Anonymkode: 371d6...676

Å ja. Jeg trodde du skrev ironisk og var kritisk til det jeg skrev. Det virker som du derimot vil trekke dette en del lenger enn det jeg gjør At vi har et godt samfunn som tilstreber å ta ansvar for innbyggernes helse og livskvalitet gjør oss priviligerte sammenlignet med de fleste andre i verden, men det betyr ikke at det er vi som skal ta oss mer sammen (selv om mange av oss hadde måttet og tross alt overlevd om de hadde måttet) om systemet brøt sammen. Tenker heller at det er synd at ikke alle er like priviligerte som oss. Folks lidelser er ekte selv om problemene kan virke små sammenlignet med tilstander du beskriver der nå. 

En viss ydmykhet og takknemlighet er på sin plass. Har ikke sansen for for mye klaging på at trygda er for lav osv., fordi det ikke er ment til å sørge for så veldig mye mer enn et greit nok livsopphold. I tilegg kommer tilgang på helsetjenester og frikort når man bruker dem mye - fantastisk opplegg. Men ikke uten grenser. Det vil ikke være mulig å opprettholde dagens standard over tid, så vi MÅ fokusere enda mer på tilrettelegging av arbeidssituasjon fremfor å stå på og "kreve" mer trygd, sagt på en litt flåsete måte. 

Vi får være takknemlige så lenge det forsatt er fred i landet og trygdesystemet ikke har brutt sammen. En dag kan det være over, selv om jeg tror på en mer gradvis enn plutselig omveltning for sistnevnte der. Men det går ikke an å bare få noen som har en plage til å "slutte å syte" og bare fokusere på noe annet. Plagene er ekte (for de fleste som sier det, vil jeg tro) og de kan være svært innskrenkende. Dessverre blir jeg ikke mindre deprimert (snarere tvert om!) av å tenke på folks nød og elendighet i andre land, eller at noen tross alt har det ENDA og MYE verre enn jeg selv. Jeg har jo de plagene jeg har allikevel, så er jeg heldig som har ganske gode/normale perioder også der jeg får levd livet på ganske normalt vis og kjenne på noe glede. Er ikke gitt at alle har det likt. Tenker at noen som har samme diagnose som jeg kan ha det mye mye verre, men også være mer heldig enn jeg selv. Det er ikke vits med sammenligning. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (2 minutter siden):

Å ja. Jeg trodde du skrev ironisk og var kritisk til det jeg skrev. Det virker som du derimot vil trekke dette en del lenger enn det jeg gjør At vi har et godt samfunn som tilstreber å ta ansvar for innbyggernes helse og livskvalitet gjør oss priviligerte sammenlignet med de fleste andre i verden, men det betyr ikke at det er vi som skal ta oss mer sammen (selv om mange av oss hadde måttet og tross alt overlevd om de hadde måttet) om systemet brøt sammen. Tenker heller at det er synd at ikke alle er like priviligerte som oss. Folks lidelser er ekte selv om problemene kan virke små sammenlignet med tilstander du beskriver der nå. 

En viss ydmykhet og takknemlighet er på sin plass. Har ikke sansen for for mye klaging på at trygda er for lav osv., fordi det ikke er ment til å sørge for så veldig mye mer enn et greit nok livsopphold. I tilegg kommer tilgang på helsetjenester og frikort når man bruker dem mye - fantastisk opplegg. Men ikke uten grenser. Det vil ikke være mulig å opprettholde dagens standard over tid, så vi MÅ fokusere enda mer på tilrettelegging av arbeidssituasjon fremfor å stå på og "kreve" mer trygd, sagt på en litt flåsete måte. 

Vi får være takknemlige så lenge det forsatt er fred i landet og trygdesystemet ikke har brutt sammen. En dag kan det være over, selv om jeg tror på en mer gradvis enn plutselig omveltning for sistnevnte der. Men det går ikke an å bare få noen som har en plage til å "slutte å syte" og bare fokusere på noe annet. Plagene er ekte (for de fleste som sier det, vil jeg tro) og de kan være svært innskrenkende. Dessverre blir jeg ikke mindre deprimert (snarere tvert om!) av å tenke på folks nød og elendighet i andre land, eller at noen tross alt har det ENDA og MYE verre enn jeg selv. Jeg har jo de plagene jeg har allikevel, så er jeg heldig som har ganske gode/normale perioder også der jeg får levd livet på ganske normalt vis og kjenne på noe glede. Er ikke gitt at alle har det likt. Tenker at noen som har samme diagnose som jeg kan ha det mye mye verre, men også være mer heldig enn jeg selv. Det er ikke vits med sammenligning. 

Ja, vi har det godt her i landet:)

Anonymkode: 371d6...676

[AnonymBruker]

Kommer til å strømme på med mennesker som opplever stor krise om det blir krig her i landet. Vi med psykiske lidelser vil få det betydelig verre. Da vil vi oppleve selv den krigen vi ofte ser på nyhetene. Vi har blitt skånet i flere år men tror det nærmer seg krig her og. 

Anonymkode: f6dbc...cf4

[Everybody]

Det kommer til å bli mangel på medisiner. Økning av traumer, depresjon og angst. Psykiatriske institusjoner kan bli bombet eller evakuert.

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det dere skriver om blir jo som at hvis man ikke har hatt trygdesystemet vårt måtte mange ut i arbeidslivet for å overleve i stedet for å si jeg klarer ikke.

De du refererer til her er et ekstremt lite mindretall. Det er et større problem at arbeidsføre folk sykeliggjøres.

[Fionys]

Tror det er umulig å svare på. Ingen vet hvordan man vil reagere i slike ekstrem situasjoner. Det er utrolig hva folk kan klare hvis det ikke er noen andre valg. 

[AnonymBruker]

Vil tro flere tar selvmord. 

Selv klarer jeg helt sikkert stille opp i jobb noen mnd, får jeg igjen blir manisk og etterhvert deprimert og da slutter å eksistere.

 

Anonymkode: 0f141...403

[nachnoo]

All erfaring tilsier at det blir langt færre selvmord under krig. Det til tross for at behandlingstilbudet blir langt dårligere.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

All erfaring tilsier at det blir langt færre selvmord under krig. Det til tross for at behandlingstilbudet blir langt dårligere.

hva i etterkant av krig, med ekstra traumer osv i tillegg til det fra tidligere

Anonymkode: cf6b0...388

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hva i etterkant av krig, med ekstra traumer osv i tillegg til det fra tidligere

Anonymkode: cf6b0...388

Mange vil nok utvikle ptsd. 

Anonymkode: f6dbc...cf4

[stjernestøv]

Det må ikke bli krig. 

[psykedeliker]

nachnoo skrev (3 timer siden):

All erfaring tilsier at det blir langt færre selvmord under krig. Det til tross for at behandlingstilbudet blir langt dårligere.

Finnes det noe forskning på årsakene til dette?

[Drømmeautomat]

Jeg tror det er en vanlig forestilling at mange psykiske problemer kommer av en form for dekadent overtenkning vi i trygge, vestlige land kan koste på oss. I virkeligheten er psykisk helse dårligere i u-land enn i i-land, og den er dårligere i krigsherjede områder enn i trygge områder.

Jeg spurte ChatGPT hva som har skjedd i Ukraina etter at krigen begynte:
 

Psykisk helse i den ukrainske befolkningen har forverret seg betydelig etter starten på den fullskala invasjonen i februar 2022. Flere studier dokumenterer en økning i psykiske lidelser som posttraumatisk stress (PTSD), depresjon, angst og selvmordstanker.

📈 Dokumentert forverring av psykisk helse
PTSD og depresjon:
En studie publisert i Nature Scientific Reports (2023) fant at forekomsten av PTSD i Ukraina økte fra 9,8 % til 21,9 % i løpet av det første året etter invasjonen.
Kilde

Ifølge BMC Psychiatry (2025) rapporterte universitetsstudenter høye nivåer av depresjon, angst, søvnproblemer og PTSD-symptomer nesten to år etter krigsutbruddet.
Kilde

Økende selvmordstanker:
En representativ befolkningsstudie fra juli 2022 viste at andelen ukrainere som rapporterte selvmordstanker hadde tredoblet seg siden før invasjonen – fra 0,6 % i desember 2021 til 1,7 %.
Kilde

Blant ungdom i krigsutsatte områder, som Donetsk, rapporterte 39 % av jentene og 17 % av guttene selvmordstanker.
Kilde

Barn og unge:
I løpet av de første ni månedene av 2024 søkte over 50 000 barn profesjonell hjelp for psykiske problemer – tre ganger så mange som året før.
Kilde

🧠 Estimater for hele befolkningen:
WHO anslår at nesten 10 millioner ukrainere er i risiko for psykiske problemer, hvorav 3,9 millioner har moderate til alvorlige symptomer.
Kilde

Ifølge en rapport i El País (2024) lider omtrent 30 % av befolkningen av PTSD, og 15 millioner ukrainere kan trenge psykisk helsehjelp.
Kilde

🔚 Konklusjon:
Den psykiske helsen i Ukraina har blitt betydelig dårligere etter at krigen begynte. Forskning viser økt forekomst av PTSD, depresjon, angst og selvmordstanker – både blant voksne og unge. Andelen som vurderer selvmord har økt markant. Dette tegner et tydelig bilde: krigen har utløst en psykisk helsekrise i hele befolkningen.