Å begynne i privat terapi etter avslutning på DPS

[munchin]

Hva synes dere om det? Problemstilling er hovedsaklig depresjon og angst samt engstelig/unnvikende pf. Depresjon og angst er grunnet at jeg lever i en vanskelig livssituasjon med et av barna mine (ungdom og rus). 

Noen som har gått i flere terapiløp?

[FjellOgDalar]

Kjedelig situasjon! Det er selvsagt en mulighet. Eneste haken er at man må igjennom et inntaksteam på DPS selv om man henvises til private med avtale. Dessverre er det heller ikke sikkert de vurderer at de har kapasitet, eller prioriterer noen som tidligere har vært i behandling uten å komme videre. MEN dette er selvsagt bare antakelser fra min side. Man kommer ingen vei uten å prøve. Om det er snakk om helprivate terapeuter er det nok lettere å komme igjennom. Anbefaler å skrive henvisningen sammen med fastlegen ev. slik at den best mulig beskriver situasjonen du står i. Skriv det gjerne ned før dere snakker sammen. 

Ellers er det jo en kjensgjerning at det å få gjort noe med årsaken til psykiske problemer er den beste medisinen om det er mulig. Får du noe hjelp i den situasjonen du står i som pårørende? Hva med å ta kontakt med LPP eller annen pårørendeorganisasjon? Det kan være veldig mye terapi i å snakke med andre som har opplevd lignende situasjoner på kroppen. 

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (1 minutt siden):

Kjedelig situasjon! Det er selvsagt en mulighet. Eneste haken er at man må igjennom et inntaksteam på DPS selv om man henvises til private med avtale. Dessverre er det heller ikke sikkert de vurderer at de har kapasitet, eller prioriterer noen som tidligere har vært i behandling uten å komme videre. MEN dette er selvsagt bare antakelser fra min side. Man kommer ingen vei uten å prøve. Om det er snakk om helprivate terapeuter er det nok lettere å komme igjennom. Anbefaler å skrive henvisningen sammen med fastlegen ev. slik at den best mulig beskriver situasjonen du står i. Skriv det gjerne ned før dere snakker sammen. 

Ellers er det jo en kjensgjerning at det å få gjort noe med årsaken til psykiske problemer er den beste medisinen om det er mulig. Får du noe hjelp i den situasjonen du står i som pårørende? Hva med å ta kontakt med LPP eller annen pårørendeorganisasjon? Det kan være veldig mye terapi i å snakke med andre som har opplevd lignende situasjoner på kroppen. 

Takk for svar. Jeg vil presisere at jeg har kommet en lang vei fra der jeg var (alvorlig depresjon) til der jeg er nå. Men jeg strever litt likevel. Vi har etablert kontakt med organisasjon som kan problemstillingen til ungdommen godt, takk. Det er snakk om helprivat behandler, ikke en med avtale. Da trenger jeg vel ikke henvisning?

Anonymkode: 842c8...e82

[FjellOgDalar]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for svar. Jeg vil presisere at jeg har kommet en lang vei fra der jeg var (alvorlig depresjon) til der jeg er nå. Men jeg strever litt likevel. Vi har etablert kontakt med organisasjon som kan problemstillingen til ungdommen godt, takk. Det er snakk om helprivat behandler, ikke en med avtale. Da trenger jeg vel ikke henvisning?

Anonymkode: 842c8...e82

Da trenger du ingen henvisning, og det ville være rart om de ikke ville hjelpe - synes jeg. 

[munchin]

FjellOgDalar skrev (Akkurat nå):

Da trenger du ingen henvisning, og det ville være rart om de ikke ville hjelpe - synes jeg. 

Takk, det har du nok rett i. Jeg betaler jo isåfall litt av lønna dens.

[Mëmëso]

Jeg har gjort dette, gått fra DPS til avtalespesialist (før det ble felles inntak), til helprivat. Har (hatt) tilbakevendende depresjon og blitt forespeilet et liv med medisiner for det, samt unnvikende pf og eller asperger.

Først hos den helprivate har jeg virkelig kunnet jobbe med kjerneproblematikken, komme i dybden, og fått tid og rom og trygghet som har vært nødvendig. Kognitiv terapi hadde ikke kunnet hjelpe meg, og det offentlige ville ikke hatt kapasitet til å gå så grundig til verks. Jeg har nå håp om å kunne leve et nytt uhjulpent liv trygg i meg selv og med et følelsesliv, og med mennesker rundt meg (er ikke helt der enda, men på god vei), og jeg har spart det offentlige for kostnader til fremtidige sykemeldinger, innleggelser, etc.

Jeg har nok brukt godt over millionen av offentlige penger opp gjennom, tenk om litt av det hadde gått til grundig behandling av en stk. person i stedet, så nye sykemeldinger, og nye behandlinger som egentlig bare plastrer såret, hadde blitt unngått.

Uforbeholdent positiv til privat fra meg, slik situasjonen i det offentlige er i dag. 

[munchin]

Mëmëso skrev (52 minutter siden):

Jeg har gjort dette, gått fra DPS til avtalespesialist (før det ble felles inntak), til helprivat. Har (hatt) tilbakevendende depresjon og blitt forespeilet et liv med medisiner for det, samt unnvikende pf og eller asperger.

Først hos den helprivate har jeg virkelig kunnet jobbe med kjerneproblematikken, komme i dybden, og fått tid og rom og trygghet som har vært nødvendig. Kognitiv terapi hadde ikke kunnet hjelpe meg, og det offentlige ville ikke hatt kapasitet til å gå så grundig til verks. Jeg har nå håp om å kunne leve et nytt uhjulpent liv trygg i meg selv og med et følelsesliv, og med mennesker rundt meg (er ikke helt der enda, men på god vei), og jeg har spart det offentlige for kostnader til fremtidige sykemeldinger, innleggelser, etc.

Jeg har nok brukt godt over millionen av offentlige penger opp gjennom, tenk om litt av det hadde gått til grundig behandling av en stk. person i stedet, så nye sykemeldinger, og nye behandlinger som egentlig bare plastrer såret, hadde blitt unngått.

Uforbeholdent positiv til privat fra meg, slik situasjonen i det offentlige er i dag. 

Takk for fint svar. Hvor lenge gikk du på DPS og hvor lenge privat? Jeg gikk i 3 år på DPS. 

[Mëmëso]

Med noen korte og lengre opphold mellom utredningene og behandlingene, ca. 2,5 år offentlig, med to måneder sykehusinnleggelse. Ett halvt av de hos avtalespesialist. Men det var ti timer her, og ti timer der, så jeg har ikke helt oversikt over faktisk antall timer/dager.

Hos privat at jeg gått nesten ukentlig (utenom litt ferie, og noen andre opphold innimellom) i snart halvannet år, 65 timer til nå. 

Endret 18. juni av Mëmëso

[AnonymBruker]

Mëmëso skrev (2 timer siden):

Jeg har gjort dette, gått fra DPS til avtalespesialist (før det ble felles inntak), til helprivat. Har (hatt) tilbakevendende depresjon og blitt forespeilet et liv med medisiner for det, samt unnvikende pf og eller asperger.

Først hos den helprivate har jeg virkelig kunnet jobbe med kjerneproblematikken, komme i dybden, og fått tid og rom og trygghet som har vært nødvendig. Kognitiv terapi hadde ikke kunnet hjelpe meg, og det offentlige ville ikke hatt kapasitet til å gå så grundig til verks. Jeg har nå håp om å kunne leve et nytt uhjulpent liv trygg i meg selv og med et følelsesliv, og med mennesker rundt meg (er ikke helt der enda, men på god vei), og jeg har spart det offentlige for kostnader til fremtidige sykemeldinger, innleggelser, etc.

Jeg har nok brukt godt over millionen av offentlige penger opp gjennom, tenk om litt av det hadde gått til grundig behandling av en stk. person i stedet, så nye sykemeldinger, og nye behandlinger som egentlig bare plastrer såret, hadde blitt unngått.

Uforbeholdent positiv til privat fra meg, slik situasjonen i det offentlige er i dag. 

Klarer du å si noe om hvorfor du ikke kunne komme i dybden hos DPS, slik du gjorde hos den helprivate?

Anonymkode: 842c8...e82

[AnonymBruker]

Mëmëso skrev (10 timer siden):

Med noen korte og lengre opphold mellom utredningene og behandlingene, ca. 2,5 år offentlig, med to måneder sykehusinnleggelse. Ett halvt av de hos avtalespesialist. Men det var ti timer her, og ti timer der, så jeg har ikke helt oversikt over faktisk antall timer/dager.

Hos privat at jeg gått nesten ukentlig (utenom litt ferie, og noen andre opphold innimellom) i snart halvannet år, 65 timer til nå. 

Kan jeg spørre hvordan den unnvikende pf'en påvirker deg i hverdagen?

Anonymkode: 842c8...e82

[AnonymBruker]

Andre meninger/tanker?

Anonymkode: 842c8...e82