Psykisk syk og dating

[AnonymBruker]

Når i dating prosessen åpner man opp om at man er psykisk syk? Burde man si det tidligst mulig (typ date nummer 2-3) slik at personen kan avslutte om han/hun ikke ønsker forhold eller burde man vente lenger? Kanskje ett par måneder slik at vedkommende blir virkelig kjent med deg?  

Anonymkode: ec52f...f70

[Kayia]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Når i dating prosessen åpner man opp om at man er psykisk syk? Burde man si det tidligst mulig (typ date nummer 2-3) slik at personen kan avslutte om han/hun ikke ønsker forhold eller burde man vente lenger? Kanskje ett par måneder slik at vedkommende blir virkelig kjent med deg?  

Anonymkode: ec52f...f70

Har du noen erfaring med dette selv?

Umiddelbart tenker jeg dette avhenger av hvordan din funksjon er til daglig, og hvordan dine utfordringer erfaringsmessig påvirker nære relasjoner til andre. Dersom en mulig partner og du er for ulike vil dere uansett streve med å få til et godt forhold, så dette må komme fram relativt tidlig, men heller ikke helt i starten. Går det for lenge vil kanskje en potensiell partner lure på om tilbakehold av sIike vesentlige opplysninger betyr at det er andre vesentlige ting som ikke er formidlet? Samtidig ville det nok muligens legge en uheldig og kanskje unødvendig stor demper på en voksende interesse om det kom for tidlig. 

Jeg tror de fleste er opptatt av den andres funksjonsevne og evne til å være en god partner, og humør, økonomistyring, sosiale relasjoner og hygiene er feks"egenskaper" man gjerne vurderer en partner etter. Det å være (litt) åpen om hvordan din sykdom påvirker hverdagen er nok derfor det viktigste.

Samtidig er det sånn at "it takes two to tango", så en slik prat kan godt være en dialog, der du åpner for at dere begge forteller om hverandres "sårbarheter", slik at det ikke bare er du som "bekjenner" dine utfordringer. Vi har jo alle vårt, også vi som er psykisk friske, som påvirker hvordan vi er som mennesker. Du kan derfor veksle mellom å fortelle, samtidig som du spør den andre om sin hverdag og sin erfaringshistorie. Du trenger med andre ord ikke å møte med sykdommen din som en "lue i hånden", men heller ta kontroll over det som er dine utfordringer i en prat som handler om "livets sårbarheter" og hvordan du håndtere dine. Husk også å fortelle om det du er skikkelig god til. 

Endret 3 timer siden av Kayia

[AnonymBruker]

Kayia skrev (11 minutter siden):

Har du noen erfaring med dette selv?

Umiddelbart tenker jeg dette avhenger av hvordan din funksjon er til daglig, og hvordan dine utfordringer erfaringsmessig påvirker nære relasjoner til andre. Dersom en mulig partner og du er for ulike vil dere uansett streve med å få til et godt forhold, så dette må komme fram relativt tidlig, men heller ikke helt i starten. Går det for lenge vil kanskje en potensiell partner lure på om tilbakehold av sIike vesentlige opplysninger betyr at det er andre vesentlige ting som ikke er formidlet? Samtidig ville det nok muligens legge en uheldig og kanskje unødvendig stor demper på en voksende interesse om det kom for tidlig. 

Jeg tror de fleste er opptatt av den andres funksjonsevne og evne til å være en god partner, og humør, økonomistyring, sosiale relasjoner og hygiene er feks"egenskaper" man gjerne vurderer en partner etter. Det å være (litt) åpen om hvordan din sykdom påvirker hverdagen er nok derfor det viktigste.

Samtidig er det sånn at "it takes two to tango", så en slik prat kan godt være en dialog, der du åpner for at dere begge forteller om hverandres "sårbarheter", slik at det ikke bare er du som "bekjenner" dine utfordringer. Vi har jo alle vårt, også vi som er psykisk friske, som påvirker hvordan vi er som mennesker. Du kan derfor veksle mellom å fortelle, samtidig som du spør den andre om sin hverdag og sin erfaringshistorie. Du trenger med andre ord ikke å møte med sykdommen din som en "lue i hånden", men heller ta kontroll over det som er dine utfordringer i en prat som handler om "livets sårbarheter" og hvordan du håndtere dine. Husk også å fortelle om det du er skikkelig god til. 

Nei, jeg har ingen erfaring med det selv, har aldri kommet så langt at jeg tenker det har vært aktuelt å si at jeg sliter psykisk siden jeg bare har vært på første date og det ikke har blitt noe mer. Jeg er medisinert og stabil nå, så er ikke så veldig påvirket av psykdom nå for tiden, men samtidig så er jeg jo ufør med en liten deltidsstilling da, så jeg fungerer jo ikke akkurat perfekt heller kan en si. 

Anonymkode: ec52f...f70

[AnonymBruker]

Jeg ville ha nevnt det/sagt det helt i starten. Det er viktig informasjon!

Anonymkode: 571d0...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville ha nevnt det/sagt det helt i starten. Det er viktig informasjon!

Anonymkode: 571d0...96a

Mener du da før første date? Som i at man nevner det når man chatter og før man avtaler å møtes?

Anonymkode: ec52f...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Mener du da før første date? Som i at man nevner det når man chatter og før man avtaler å møtes?

Anonymkode: ec52f...f70

Absolutt;)

Anonymkode: 571d0...96a

[nachnoo]

Jeg ville ikke sagt "sliter psykisk" eller "er psykisk syk". Jeg synes du kan fortelle hva du sliter med. "Av og til er jeg mer nedstemt enn det som folk flest er", "dessverre har jeg noe vanskeligheter med store forsamlinger og mye folk", "dessverre er jeg nok litt for redd for å prøve nye ting eller ta på meg store utfordringer". osv osv

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (15 minutter siden):

Jeg ville ikke sagt "sliter psykisk" eller "er psykisk syk". Jeg synes du kan fortelle hva du sliter med. "Av og til er jeg mer nedstemt enn det som folk flest er", "dessverre har jeg noe vanskeligheter med store forsamlinger og mye folk", "dessverre er jeg nok litt for redd for å prøve nye ting eller ta på meg store utfordringer". osv osv

Hvorfor ikke si "psykisk syk"? Jeg spør av uvitenhet.

Anonymkode: 571d0...96a

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor ikke si "psykisk syk"? Jeg spør av uvitenhet.

Anonymkode: 571d0...96a

Det sier ingenting om hva TS sine utfordringer er. Da er det helt opp til mottager hva vedkommende legger i det. 
Hva tenker du om du får høre at en person er psykisk syk?

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Det sier ingenting om hva TS sine utfordringer er. Da er det helt opp til mottager hva vedkommende legger i det. 
Hva tenker du om du får høre at en person er psykisk syk?

Hva om man sier f.eks "Jeg er psykisk syk, og har bipolar og har tidligere slitt med at jeg er mer nedstemt i perioder og klarer mindre". (Dette er reelt for meg altså, har bipolar men har slitt mest med depresjoner har bare hatt en hypomani men er nå medisinert og stabil og har vært det i ett halvt år). 

Anonymkode: ec52f...f70

[Kayia]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hva om man sier f.eks "Jeg er psykisk syk, og har bipolar og har tidligere slitt med at jeg er mer nedstemt i perioder og klarer mindre". (Dette er reelt for meg altså, har bipolar men har slitt mest med depresjoner har bare hatt en hypomani men er nå medisinert og stabil og har vært det i ett halvt år). 

Anonymkode: ec52f...f70

Det syns jeg er for detaljert i en bli-kjent-fase. Jeg støtter nachnoo i at det ikke er lurt å si "psykisk syk" eller "sliter psykisk", men heller beskrive hva konkret som er vanskelig for deg uten å bruke et sykdomsspråk eller medisink terminologi. Noen symptomer som preger en lidelse kan flere kjenne seg igjen i, så for alt man vet kan en person med angstlidelse gjerne finne tonen med en person uten angstlidelse som likevel vet hva det betyr å være skikkelig redd ikke sant. På samme måte kan en med bipolar lidelse møte noen som vet hva det er å være skikkelig nedfor eller deprimert, som feks ikke er uvanlig feks i forbindelse med et samlivsbrudd eller tap av en nær og kjær person. Dersom store svinginger ikke preger hverdagen din _i dag_ blir det jo direkte feil å si at du "sliter psykisk, du sier jo at du er stabil nå. Og er du skikkelig heldig møter du noen som greier å hensynta dine sårbarheter/ triggere og leve med dem.

Det du kan tenke på er hvordan din lidelse preger (eller vil prege) deg i en kjæreste - eller forsåvidt vennerelasjon. Er du spesielt svak på avvisning feks? Eller er det andre ting som trigger deg, som du kjenner til? Slike ting kan snakkes om _uten_ å bruke medisinsk terminologi. Man kan snakke om at "jeg er ikke sånn skrudd sammen at ting ikke går inn på meg, jeg er nok ganske sensitiv", som er en helt annen presentasjon enn at "jeg er bipolar og kan både bli manisk og deprimert". Det første kan være både en styrke og en sårbarhet for den som får høre dette, mens det siste vil kunne skremme en potensielt bra person unna. 

Skjønner du hvor jeg vil hen?

På et litt senere tidspunkt kan du åpne deg litt mer, og fortelle at du er medisinert, og derfor stabil. Men ikke i starten.

Endret 1 time siden av Kayia

[AnonymBruker]

33 minutes ago, AnonymBruker said:

Hva om man sier f.eks "Jeg er psykisk syk, og har bipolar og har tidligere slitt med at jeg er mer nedstemt i perioder og klarer mindre". (Dette er reelt for meg altså, har bipolar men har slitt mest med depresjoner har bare hatt en hypomani men er nå medisinert og stabil og har vært det i ett halvt år). 

Anonymkode: ec52f...f70

Jeg vil ikke si at en som har bipolar og kun har hatt 1 periode og nå har vært stabil i et halvt er kan kalles for psykisk syk. 

Psykisk syk er noe man er dersom den psykiske lidelsen påvirker deg og gir nedsatt funksjonsevne. 

Anonymkode: f98a4...d6b

[Drømmeautomat]

Bare si diagnosen, de fleste i dag vil da ha en idé om hva det innebærer. Mange har ett eller annet, og min erfaring er at de fleste (kvinner) sier det tidlig. Jo ynger folk er jo mer matter-of-factly vil de som regel snakke om det.

[Babette]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når i dating prosessen åpner man opp om at man er psykisk syk? Burde man si det tidligst mulig (typ date nummer 2-3) slik at personen kan avslutte om han/hun ikke ønsker forhold eller burde man vente lenger? Kanskje ett par måneder slik at vedkommende blir virkelig kjent med deg?  

Anonymkode: ec52f...f70

Noe av det første man spør et nytt bekjentskap om, er hva de jobber med. Hvis man da forteller at man er ufør, er det vel naturlig å følge opp med å fortelle hvorfor? Jeg ville i alle fall vært nysgjerrig og spurt. For å snu på det:  Hvis personen ikke stolte nok på meg til å være åpen om årsaken til at han var ufør, ville det ikke blitt noe mer.  Og hvis jeg var så fordomsfull at jeg ikke taklet det han fortalte, ville jeg ikke vært noe å samle på.