Psykoanalyse i behandling

[AnonymBruker]

Har du trua på det , Nachnoo??

Anonymkode: d77a0...ff0

[nachnoo]

Jeg har i to år hatt ukentlig veiledning med en av de beste og mest kompetente psykoanalytikere i Norge. Han sa utrolig mye klokt, og derfor husker jeg det meste av det han sa. En av utsagnene var denne: "Hvis pasienten ønsker å finne ut hvorfor hun er som hun er, er psykoanalyse den riktige intervensjon. Om pasienten ønsker å bli bra for sin sykdom/sine lidelser, skal en velge noe annet".

Jeg ser på psykoanalyse som et psykologisk helsestudio for friske og velfungerende som ønsker å utvikle og modne sin psyke. Det er ikke noe for psykisk syke som ønsker å bli friske.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (32 minutter siden):

Jeg har i to år hatt ukentlig veiledning med en av de beste og mest kompetente psykoanalytikere i Norge. Han sa utrolig mye klokt, og derfor husker jeg det meste av det han sa. En av utsagnene var denne: "Hvis pasienten ønsker å finne ut hvorfor hun er som hun er, er psykoanalyse den riktige intervensjon. Om pasienten ønsker å bli bra for sin sykdom/sine lidelser, skal en velge noe annet".

Jeg ser på psykoanalyse som et psykologisk helsestudio for friske og velfungerende som ønsker å utvikle og modne sin psyke. Det er ikke noe for psykisk syke som ønsker å bli friske.

Og jeg som nettopp har vært i kontakt med psykiater som driver med dette. Nå blir jeg veldig i tvil.

Anonymkode: 2208f...bb6

[AnonymBruker]

Andre meninger?

Anonymkode: 2208f...bb6

[Sokk]

Min psykolog på DPS ville ha meg i psykoanalyse 4 ganger i uka i flere år for å bli utdannet som psykoanalytiker.

Hun kan umulig ha tenkt på om dette var best for meg, jeg var småbarnsmor, ble alenemor underveis og hadde mistet jobben, så å gå i uvirksom behandling med et så stort omfang ville skapt store utfordringer for meg i livet.

Da jeg omsider sa nei til dette tilbudet så skiftet stemningen umiddelbart og hun tok opp at det snart var på tide å avslutte behandlingen. 

Jeg hadde allerede vist symptomer på og fått medisiner mot bipolar lidelse, men hun sa jeg ikke var bipolar, bare benyttet et manisk forsvar. Dette la jeg til grunn for et stort livsvalg som ble tatt i denne perioden, og som kanskje hadde blitt annerledes om jeg hadde fått diagnosen tidligere (eller kanskje ikke, for jeg vet fortsatt ikke om den er helt riktig). 

Timene med denne psykologen gikk stort sett ut på at hun satt med tekoppen i fanget og av og til lagde noen lyder, ellers sa hun veldig lite. Jeg fikk ikke medvirke til hvordan behandlingen skulle foregå og jeg følte meg ofte avvist, bagatellisert og svært skamfull for det meste jeg sa, fordi jeg fikk veldig dårlig respons på det meste, bortsett fra da jeg snakket stygt om min mor, det tror jeg hun identifiserte seg med, fordi hun holdt på å begynne å gråte. Hun ville helst at jeg bare skulle snakke om barndommen min, men jeg hadde jo mye fra voksen alder som jeg hadde behov for å bearbeide.

Denne stilen passet meg svært dårlig og jeg mistenker at jeg kunne fått et bedre utfall og blitt fortere friskere med en annen behandler. Men siden jeg hadde dårlig effekt av behandlingen hennes er jeg nå stemplet som ikke mottakelig for individualterapi.

På grunn av denne opplevelsen er jeg svært, svært skeptisk til psykoanalyse. Jeg har stor tro på å jobbe med relasjoner og ikke bare «verktøy» i terapi, men jeg tror det bør utføres på en annen måte. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (1 time siden):

Min psykolog på DPS ville ha meg i psykoanalyse 4 ganger i uka i flere år for å bli utdannet som psykoanalytiker.

Hun kan umulig ha tenkt på om dette var best for meg, jeg var småbarnsmor, ble alenemor underveis og hadde mistet jobben, så å gå i uvirksom behandling med et så stort omfang ville skapt store utfordringer for meg i livet.

Da jeg omsider sa nei til dette tilbudet så skiftet stemningen umiddelbart og hun tok opp at det snart var på tide å avslutte behandlingen. 

Jeg hadde allerede vist symptomer på og fått medisiner mot bipolar lidelse, men hun sa jeg ikke var bipolar, bare benyttet et manisk forsvar. Dette la jeg til grunn for et stort livsvalg som ble tatt i denne perioden, og som kanskje hadde blitt annerledes om jeg hadde fått diagnosen tidligere (eller kanskje ikke, for jeg vet fortsatt ikke om den er helt riktig). 

Timene med denne psykologen gikk stort sett ut på at hun satt med tekoppen i fanget og av og til lagde noen lyder, ellers sa hun veldig lite. Jeg fikk ikke medvirke til hvordan behandlingen skulle foregå og jeg følte meg ofte avvist, bagatellisert og svært skamfull for det meste jeg sa, fordi jeg fikk veldig dårlig respons på det meste, bortsett fra da jeg snakket stygt om min mor, det tror jeg hun identifiserte seg med, fordi hun holdt på å begynne å gråte. Hun ville helst at jeg bare skulle snakke om barndommen min, men jeg hadde jo mye fra voksen alder som jeg hadde behov for å bearbeide.

Denne stilen passet meg svært dårlig og jeg mistenker at jeg kunne fått et bedre utfall og blitt fortere friskere med en annen behandler. Men siden jeg hadde dårlig effekt av behandlingen hennes er jeg nå stemplet som ikke mottakelig for individualterapi.

På grunn av denne opplevelsen er jeg svært, svært skeptisk til psykoanalyse. Jeg har stor tro på å jobbe med relasjoner og ikke bare «verktøy» i terapi, men jeg tror det bør utføres på en annen måte. 

Det er sterkt å lese dette! Var dette på et DPS?

Anonymkode: 2208f...bb6

[AnonymBruker]

Sokk skrev (1 time siden):

Min psykolog på DPS ville ha meg i psykoanalyse 4 ganger i uka i flere år for å bli utdannet som psykoanalytiker.

Hun kan umulig ha tenkt på om dette var best for meg, jeg var småbarnsmor, ble alenemor underveis og hadde mistet jobben, så å gå i uvirksom behandling med et så stort omfang ville skapt store utfordringer for meg i livet.

Da jeg omsider sa nei til dette tilbudet så skiftet stemningen umiddelbart og hun tok opp at det snart var på tide å avslutte behandlingen. 

Jeg hadde allerede vist symptomer på og fått medisiner mot bipolar lidelse, men hun sa jeg ikke var bipolar, bare benyttet et manisk forsvar. Dette la jeg til grunn for et stort livsvalg som ble tatt i denne perioden, og som kanskje hadde blitt annerledes om jeg hadde fått diagnosen tidligere (eller kanskje ikke, for jeg vet fortsatt ikke om den er helt riktig). 

Timene med denne psykologen gikk stort sett ut på at hun satt med tekoppen i fanget og av og til lagde noen lyder, ellers sa hun veldig lite. Jeg fikk ikke medvirke til hvordan behandlingen skulle foregå og jeg følte meg ofte avvist, bagatellisert og svært skamfull for det meste jeg sa, fordi jeg fikk veldig dårlig respons på det meste, bortsett fra da jeg snakket stygt om min mor, det tror jeg hun identifiserte seg med, fordi hun holdt på å begynne å gråte. Hun ville helst at jeg bare skulle snakke om barndommen min, men jeg hadde jo mye fra voksen alder som jeg hadde behov for å bearbeide.

Denne stilen passet meg svært dårlig og jeg mistenker at jeg kunne fått et bedre utfall og blitt fortere friskere med en annen behandler. Men siden jeg hadde dårlig effekt av behandlingen hennes er jeg nå stemplet som ikke mottakelig for individualterapi.

På grunn av denne opplevelsen er jeg svært, svært skeptisk til psykoanalyse. Jeg har stor tro på å jobbe med relasjoner og ikke bare «verktøy» i terapi, men jeg tror det bør utføres på en annen måte. 

Det er sterkt å lese dette! Var dette på et DPS?

Anonymkode: 2208f...bb6

[Sokk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er sterkt å lese dette! Var dette på et DPS?

Anonymkode: 2208f...bb6

Ja, hun jobbet der fortsatt sist gang jeg sjekket for et par mnd siden. Nå har hun blitt godkjent spesialist, så nå er det vel enda mindre veiledning og oppfølging av henne.

Det mest frustrerende er at hver gang jeg forsøker å fortelle noen i psykiatrien om opplevelsene mine med henne, så legger de til grunn at hun har opptrådt helt riktig og at min misnøye er et symptom på noe som er galt med meg. Det er et resultat av en uheldig kombinasjon av kollegial lojalitet og fordommer mot pasienter i psykiatrien. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (17 minutter siden):

Ja, hun jobbet der fortsatt sist gang jeg sjekket for et par mnd siden. Nå har hun blitt godkjent spesialist, så nå er det vel enda mindre veiledning og oppfølging av henne.

Det mest frustrerende er at hver gang jeg forsøker å fortelle noen i psykiatrien om opplevelsene mine med henne, så legger de til grunn at hun har opptrådt helt riktig og at min misnøye er et symptom på noe som er galt med meg. Det er et resultat av en uheldig kombinasjon av kollegial lojalitet og fordommer mot pasienter i psykiatrien. 

Skremmende lesing! Hvor lenge gikk du til henne?

Anonymkode: 2208f...bb6

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skremmende lesing! Hvor lenge gikk du til henne?

Anonymkode: 2208f...bb6

9 mnd. Store deler av tiden gikk jeg to ganger i uken. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (10 minutter siden):

9 mnd. Store deler av tiden gikk jeg to ganger i uken. 

Jeg får helt vondt av deg:( fikk du ny behandler i ettertid?

Anonymkode: 2208f...bb6

[psykedeliker]

Sokk skrev (39 minutter siden):

Det mest frustrerende er at hver gang jeg forsøker å fortelle noen i psykiatrien om opplevelsene mine med henne, så legger de til grunn at hun har opptrådt helt riktig og at min misnøye er et symptom på noe som er galt med meg. Det er et resultat av en uheldig kombinasjon av kollegial lojalitet og fordommer mot pasienter i psykiatrien.

Det er behandler som må bevise at pasienten snakker usant, ikke omvendt. Har du konfrontert dem med det?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (2 timer siden):

Min psykolog på DPS ville ha meg i psykoanalyse 4 ganger i uka i flere år for å bli utdannet som psykoanalytiker.

Hun kan umulig ha tenkt på om dette var best for meg, jeg var småbarnsmor, ble alenemor underveis og hadde mistet jobben, så å gå i uvirksom behandling med et så stort omfang ville skapt store utfordringer for meg i livet.

Da jeg omsider sa nei til dette tilbudet så skiftet stemningen umiddelbart og hun tok opp at det snart var på tide å avslutte behandlingen. 

Jeg hadde allerede vist symptomer på og fått medisiner mot bipolar lidelse, men hun sa jeg ikke var bipolar, bare benyttet et manisk forsvar. Dette la jeg til grunn for et stort livsvalg som ble tatt i denne perioden, og som kanskje hadde blitt annerledes om jeg hadde fått diagnosen tidligere (eller kanskje ikke, for jeg vet fortsatt ikke om den er helt riktig). 

Timene med denne psykologen gikk stort sett ut på at hun satt med tekoppen i fanget og av og til lagde noen lyder, ellers sa hun veldig lite. Jeg fikk ikke medvirke til hvordan behandlingen skulle foregå og jeg følte meg ofte avvist, bagatellisert og svært skamfull for det meste jeg sa, fordi jeg fikk veldig dårlig respons på det meste, bortsett fra da jeg snakket stygt om min mor, det tror jeg hun identifiserte seg med, fordi hun holdt på å begynne å gråte. Hun ville helst at jeg bare skulle snakke om barndommen min, men jeg hadde jo mye fra voksen alder som jeg hadde behov for å bearbeide.

Denne stilen passet meg svært dårlig og jeg mistenker at jeg kunne fått et bedre utfall og blitt fortere friskere med en annen behandler. Men siden jeg hadde dårlig effekt av behandlingen hennes er jeg nå stemplet som ikke mottakelig for individualterapi.

På grunn av denne opplevelsen er jeg svært, svært skeptisk til psykoanalyse. Jeg har stor tro på å jobbe med relasjoner og ikke bare «verktøy» i terapi, men jeg tror det bør utføres på en annen måte. 

Jeg har lignende erfaringer med psykoanalyse. Trodde jeg var heldig som raskt fikk plass hos avtale-spesialist, men ble kun verre av å bli møtt med «svada», når jeg trengte støtte og relevante verktøy for å takle den livskrisen jeg stod i. Dessverre tok det flere år før jeg klarte avslutte terapien. 

Jeg stiller meg undrende til at psykoanalytikere får jobbe i DPS eller som avtalespesialister, tatt i betraktning at dette ikke er en såpass sær behandlingsform. Jeg synes Nachoos’ sammenligning var presis. 
 

Anonymkode: fa4ca...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har lignende erfaringer med psykoanalyse. Trodde jeg var heldig som raskt fikk plass hos avtale-spesialist, men ble kun verre av å bli møtt med «svada», når jeg trengte støtte og relevante verktøy for å takle den livskrisen jeg stod i. Dessverre tok det flere år før jeg klarte avslutte terapien. 

Jeg stiller meg undrende til at psykoanalytikere får jobbe i DPS eller som avtalespesialister, tatt i betraktning at dette ikke er en såpass sær behandlingsform. Jeg synes Nachoos’ sammenligning var presis. 
 

Anonymkode: fa4ca...638

Kan jeg spørre hva du fikk hjelp med/til?

Anonymkode: 2208f...bb6

[Sokk]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har lignende erfaringer med psykoanalyse. Trodde jeg var heldig som raskt fikk plass hos avtale-spesialist, men ble kun verre av å bli møtt med «svada», når jeg trengte støtte og relevante verktøy for å takle den livskrisen jeg stod i. Dessverre tok det flere år før jeg klarte avslutte terapien. 

Jeg stiller meg undrende til at psykoanalytikere får jobbe i DPS eller som avtalespesialister, tatt i betraktning at dette ikke er en såpass sær behandlingsform. Jeg synes Nachoos’ sammenligning var presis. 
 

Anonymkode: fa4ca...638

Min psykolog var ikke psykoanalytiker ennå, hun bare ville bli det og var tydelig inspirert av psykoanalysen. Jeg synes det er rart at psykologer på DPS kan velge selv hva slags behandlingsform de foretrekker, slik at det blir helt bingo for pasienten hva slags behandling man får, avhengig av hvilken behandler man tilfeldigvis får tildelt. Det burde jo være pasienten og pasientens behov som styrer behandlingen, ikke psykologens personlige overbevisninger.

Jeg er også skuffet over at hun fikk holde på helt på egenhånd uten korreksjon og veiledning, når hun faktisk ikke var ferdig utdannet spesialist. Hun hadde stilling som konstituert psykologspesialist og fikk altfor mye autonomi i forhold til kompetansen. Det som er ekstra skummelt med dem som mangler kompetanse er at de også kan mangle evnen til å innse egne mangler og svakheter. Jeg stoler mye heller på en psykolog som tør å søke råd og som tør å være ydmyk.

Jeg har gått til to andre behandlere på samme team som henne og blitt møtt på en helt annen måte og med en helt annen tilnærming. Jeg er ganske skuffet over at man ikke kan stole på å få skikkelig behandling fordi man går inn en kontordør som er 2 meter bortenfor kollegaen. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Det burde jo være pasienten og pasientens behov som styrer behandlingen, ikke psykologens personlige overbevisninger.

Ja, dette finnes det offisielle retningslinjer på. Tok du det opp med behandlingsstedet?

[nachnoo]

Sokk skrev (5 timer siden):

Jeg hadde allerede vist symptomer på og fått medisiner mot bipolar lidelse, men hun sa jeg ikke var bipolar, bare benyttet et manisk forsvar.

Jeg kjenner at jeg fortsatt blir dypt forbannet når jeg hører slikt psykologisk bullshit 😞

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner at jeg fortsatt blir dypt forbannet når jeg hører slikt psykologisk bullshit 😞

Skremmende holdning hos en fagperson. Altså hos hun psykologen.

Anonymkode: 2208f...bb6

[Drømmeautomat]

Slik oppsummerer ChatGPT. CBT er kognitiv adferdsterapi, PDT er psykodynamisk terapi.
 

Terapi	Effekt ved milde/moderate lidelser	Effekt ved komplekse/kroniske lidelser	Langtidseffekt	Antall RCTs
CBT	Høy	Moderat	Varierende	Mange
PDT	Høy/moderat	Høy	Økende over tid	Færre, men voksende

 

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (Akkurat nå):

Slik oppsummerer ChatGPT. CBT er kognitiv adferdsterapi, PDT er psykodynamisk terapi.
 

Terapi	Effekt ved milde/moderate lidelser	Effekt ved komplekse/kroniske lidelser	Langtidseffekt	Antall RCTs
CBT	Høy	Moderat	Varierende	Mange
PDT	Høy/moderat	Høy	Økende over tid	Færre, men voksende

 

Hva betyr RCTs?

Anonymkode: 2208f...bb6