Manglende empati

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men jeg tror dette kan interessere mange.
Jeg begynner å mistenke at jeg har seriøse mangler på empati, eksemplene er mange. Har tenkt masse på det i det siste siden jeg den siste tiden har merket at en av mine nærmeste venninner har forandret seg og viser klare tegn til å slite med rus eller psykisk, eller begge deler. Har tenkt en del på det i det siste og da uten særlig vonde følelser. Har også tenkt litt på hvordan det ville være om det gikk så langt at vedkommende mistet livet (selv om ingenting nå tyder på at det er i nærheten av å være så galt) og merker at den tanken ikke plager meg nevneverdig. Har vansker for å forestille meg et reelt savn, til tross for at det er en av mine bedre venner (jeg har få i utgangspunktet). Mer realistisk er det at vi er i ferd med å miste kontakten, det plager meg heller ikke. Nesten tvert imot gir det mulighet til selvmedlidenhet. Skammer meg over å tenke sånn.
Jeg har mistet kontakt med flesteparten av vennene mine, mange av dem pga regelrett ghosting (kort forklart; Sliter med dårlig selvfølelse, er svært dårlig til å hevde meg og komme med "mine ting" og de aller fleste vennskap går derfor på den andres premisser, noe jeg bidrar til. Det bygger seg derfor opp en frustrasjon over situasjonen, blandet med en følelse av å bli invadert og ikke få nok egen tid uten at jeg greier å sette grenser, som gjør at jeg plutselig får nok og kutter all kontakt. Originalt er tanken at jeg trenger en midlertidig pause uten at jeg kommuniserer det. Den pausen blir nesten uten unntak permanent). Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg. Har hele livet hatt veldig mye behov for alenetid og i lange perioder sett på vennskap og sosialisering utenfor familien bare som et ork, spesielt i barndommen og ungdomstid, men også ofte nå i voksen alder. Ofte var/er jeg bare til stede uten å være til stede, sikkert mye pga engstelighet/ubehag i mange sosiale situasjoner. Sliter derfor ofte med å koble meg på og har nok derfor gått glipp av en del sosial læring og kommer liksom sjeldent innpå folk.
Et annet eksempel, som jeg skammer meg veldig over og aldri har sagt til noen før, er reaksjonen jeg fikk når en annen god venninne jeg hadde et godt forhold til gikk brått bort i en arbeidsulykke. Dette var en som jeg hadde bodd sammen med i mange år tidligere og som på mange måter føltes som en søster. I sjokket var en av mine første reaksjoner noe ala: "yes, endelig skjer det noe helt spesielt som gir meg mye sympati/oppmerksomhet osv". Det var en reaksjon som kom helt umiddelbart uten at jeg rakk å tenke,  side om side med sjokk. Og disse veldig motstridende følelsene levde side om side i lang tid etter. Og jeg likte all sympatien jeg fikk. Nå som jeg på et nivå bekymrer meg for vennen jeg nevnte i første avsnitt kjenner jeg igjen på det med at det er noe litt spennende i det. Skammer meg over det. 
Var i gruppeterapi i en periode. Til tross for at folk fortalte om vonde ting som tydelig preget dem, traff det meg sjeldent. I noen tilfeller kunne jeg forstå at dette var vondt og hvorfor det var vondt. Men følte aldri noen reell medfølelse, Avstanden til andre blir ofte for stor. I andre tilfeller ble det bare for fjernt til at jeg klarte å ta deres smerte særlig seriøst. 
En periode i sen barndom/tidlig ungdom mobbet og plaget jeg flere barn som var litt yngre. Var noe jeg syntes var gøy/spennende og gledet meg til å gjøre. Ville ikke greid å gjøre det idag, men kjenner ingen dårlig samvittighet. Eneste negative følelser jeg har for det er at jeg av og til bekymret meg for om det skal slå tilbake.
 
Til slutt vi jeg bare si at jeg har veldig mye følelse for nærmeste familie. Utholder ikke tanken på at noen av dem skulle oppleve noe vondt, mobbing, vold osv. Får fysisk vondt når foreldre forteller om dårlig selvtillit i barndommen eller ydmykende kritikk på jobb i voksen alder. Kjenner også på den typen empati for venner når vi er sammen og jeg har det bra sammen med dem, men i betydelig mindre grad. Når venner deler vanskelige ting forstår jeg jo at det er vanskelig men føler lite for det. Har fått tilbakemelding på at jeg er ganske god på å ta imot slike ting, men deler sjeldent/aldri egne vansker. Utenom når vi treffes er jeg som oftest svært dårlig til å holde kontakten, glemmer ofte hva de evt står i og har skammelig lite motivasjon til å tilby min hjelp når jeg vet at de står i krevende situasjoner.
Vil også legge til at jeg aldri har vært voldelig, aldri har vært i trøbbel med loven og er veldig konfliktsky. Går langt for å gjøre andre til lags og ikke fornærme noen direkte. Blir nok oppfattet som snill og empatisk. 

Fjerndiagnotisering er håpløst. Men er det noen som har lignende erfaring, evt vil dele en tanke om hva dette kan dreie seg om? Dårlig selvfølelse og sosial engstelse/usikkerhet ligger nok til grunn, men har også vært inne på tanken om en form for narsissistisk pf.  Noen av eksemplene mine er nok ikke så langt utenfor normalen, mens andre syns jeg på en måte er litt urovekkende. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

Dette var så lang tekst at jeg datt ut og skjønte ingenting. 

Anonymkode: 5314b...5b5