Flere som sa de ikke ville ha møter med foreldre når dere var innlagt men ikke ble hørt?

[AnonymBruker]

Jeg var 23 på tidspunktet hvor jeg var innlagt og jeg sa jeg ikke ville involvere foreldrene mine men de sa bare at sånn var det her. De ringte til foreldrene mine og sa jeg var innlagt også sendte de en brosjyre med informasjon om min lidelse uten å en gang spørre meg. Man føler seg som et barn. Man blir ikke møtt med respekt og tatt på alvor som voksen. Det er også et brudd på personvern og min rett til medbestemmelse. De valgte å bare følge rutine.

Anonymkode: 1c6f7...99f

[AnonymBruker]

Ja og det ble også møter med foreldre. Føltes ut som foreldresamtaler på ungdomsskolen.

Anonymkode: 1c6f7...99f

[Glitter]

Er det ikke slik at ved tvangsinnleggelse så er de pliktig til å informere nærmeste pårørende? 

[AnonymBruker]

Kanskje du oppførte deg som et barn og deretter ble behandlet som et. 

Anonymkode: 08957...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Kanskje du oppførte deg som et barn og deretter ble behandlet som et. 

Anonymkode: 08957...7de

Nei gjorde ikke det.

Anonymkode: 1c6f7...99f

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 timer siden):

Er det ikke slik at ved tvangsinnleggelse så er de pliktig til å informere nærmeste pårørende? 

Har du villet involvere foreldre?

Anonymkode: 1c6f7...99f

[aa-k-j]

Nei mine foreldre har aldri vært involvert i min behandling. Jeg hadde og følt det som et overtramp. Det er jo ikke uten grunn til at man etter å ha blitt 18 år blir betegnet som myndig. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Har du villet involvere foreldre?

Anonymkode: 1c6f7...99f

I starten ville jeg det. Så ville jeg ikke det, så ville jeg det. Osv. I det siste har jeg gitt dem lov til å ringe foreldre for mine foreldre sin skyld. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2025 den 0.19):

Jeg var 23 på tidspunktet hvor jeg var innlagt og jeg sa jeg ikke ville involvere foreldrene mine men de sa bare at sånn var det her. De ringte til foreldrene mine og sa jeg var innlagt også sendte de en brosjyre med informasjon om min lidelse uten å en gang spørre meg. Man føler seg som et barn. Man blir ikke møtt med respekt og tatt på alvor som voksen. Det er også et brudd på personvern og min rett til medbestemmelse. De valgte å bare følge rutine.

Anonymkode: 1c6f7...99f

Det er forskjell på om du er innlagt frivillig eller under tvungent psykisk helsevern. Det er mulig å oppgi andre enn egne foreldre om det er naturlig. Jeg har oppgitt samboer som nærmeste pårørende så lenge jeg har hatt en. Jeg vet om andre som har oppgitt nær venn eller "reserveforeldre".

 

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/parorendeveileder/involvere-parorende-i-utredning-behandling-og-oppfolging-av-pasient-eller-bruker/involvering-av-parorende-ved-vedtak-om-tvang?utm_source=chatgpt.com#involver-naermeste-parorende-ved-tvungent-psykisk-helsevern

 

 

(Se bort ifra avsnittet om tvang overfor utviklingshemmede - det er en annen lov.)

[stjernestøv]

i min yngre karriere i psykiatrien ville de ha møte med hele familien min, jeg nektet så det ble det ikke noe av heldigvis. gikk til to psykologer på familieterapi på ppt, det var bare overfladisk snakk og hjalp ikke situasjonen. 

[Eva Sofie]

Da jeg var innlagt første gang i nesten et halvt år, arrangerte terapeutene familiesamtaler mot min vilje. Jeg forstår hensikten; å få en familie som ikke snakket sammen til å snakke litt mer sammen. I de samtalene ble det benyttet enormt mye overtalelse og press  for å få mer åpenhet i familien. Det ble aldri stilt spørsmålstegn om hvorfor familien fungerte dårlig. Totalt sett skadet det mer enn det gjorde godt. Åpenheten lukket seg igjen straks familiesamtalene var avsluttet.

 

Noen år senere, da jeg hadde flyttet til en annen kant av landet, ba jeg sykehuset her om å hindre at mine foreldre skulle få informasjon. Min samboer var nærmeste pårørende. Det fantes en mulighet, der alle som ringte til sykehuset og som spurte etter meg, fikk vite at jeg ikke var innlagt. Jeg hadde denne funksjonen, aktiv inntil jeg ble innlagt av en fysisk sykdom og det brått sto om livet.

[emilie321]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Da jeg var innlagt første gang i nesten et halvt år, arrangerte terapeutene familiesamtaler mot min vilje. Jeg forstår hensikten; å få en familie som ikke snakket sammen til å snakke litt mer sammen. I de samtalene ble det benyttet enormt mye overtalelse og press  for å få mer åpenhet i familien. Det ble aldri stilt spørsmålstegn om hvorfor familien fungerte dårlig. Totalt sett skadet det mer enn det gjorde godt. Åpenheten lukket seg igjen straks familiesamtalene var avsluttet.

 

Noen år senere, da jeg hadde flyttet til en annen kant av landet, ba jeg sykehuset her om å hindre at mine foreldre skulle få informasjon. Min samboer var nærmeste pårørende. Det fantes en mulighet, der alle som ringte til sykehuset og som spurte etter meg, fikk vite at jeg ikke var innlagt. Jeg hadde denne funksjonen, aktiv inntil jeg ble innlagt av en fysisk sykdom og det brått sto om livet.

I begynnelsen av min første innleggelse (som ble veldig lang) så innkalte overlegen foreldrene mine til et møte uten at jeg visste det.  Jeg nektet å gå uten at min kontakt også ble med, så hun ble med. Det gikk ikke så bra.  Så møte ble det første og siste hvor de involverte mine foreldre.  

Nå har jeg i journalen at ett familiemedlem ikke skal ha noe innformasjon og at datteren er min nærmeste pårørende.