Angst-hjelp. Noen?

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en svært vanskelig livssituasjon (kommer ikke til å gå i detalj på hvorfor).Har i utgangspunktet angst og depresjon. Nå kjenner jeg at jeg er livredd for det meste og krisemaksimerer og bekymrer meg for veldig mye. Hva gjør man? Jeg har Sobril liggende, men ønsker helst ikke å bruke. Kanskje jeg bør likevel?

Er det eksponering som gjelder i all angst-terapi? Eksempler på hva jeg er redd for: redd for at barna skal skade seg stygt/dø, for at huset skal brenne når vi sover, at katten skal bli påkjørt på natta, at øvrige familiemedlemmer skal bli syke og dø, at jeg skal miste synet osv osv. Har noen noe råd? Takk.

Anonymkode: aeb1f...e80

[nachnoo]

Dette er GAD, og det fikser du ikke selv. 
Du trenger en dyktig behandler som behersker metakognitiv terapi. 

[Trinity80]

Behandling avhenger av hva slags angst du har. Skaff deg en dyktig behandler, dropp Sobril (det gjør ring ofte verre), og test gjerne i samråd med lege hvor vidt dette er kronisk. Da bør du også medisineres om det hemmer deg i livet 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (11 timer siden):

Dette er GAD, og det fikser du ikke selv. 
Du trenger en dyktig behandler som behersker metakognitiv terapi. 

Takk for gode råd.

Anonymkode: aeb1f...e80

[ISW]

Det du i terapi må lære deg å ta et oppgjør med er - hva får du ut av alle disse bekymringene dine?

Tror du at du kan hindre huset i å brenne om du bekymrer deg? Og hvorfor er du så selektiv; bør du (og barna dine) ikke gå med skuddsikker vest når dere er utendørs fordi det kan komme en gal person og skyte dere? Bør man gå utendørs i det hele tatt når noe kan dette ned fra himmelen og treffe dere i hodet? Eller bør alle være innlagt på sykehus kontinuerlig med EKG-overvåkning for å kunne forhindre en plutselig hjerterytmeforstyrrelse?

Poenget er vel at man kan gjøre rimelige tiltak (f.eks. passe på at komfyr og kaffetrakter er skrudd av) for å hindre ulykker og død, men prosjektet med å senke risikoen til null prosent, blir en divergerende kurve hvis du ser på risiko i forhold til anstrengelser. Den blir aldri null, og jo nærmere null du kommer, jo mer går anstrengelsen mot uendelig (det er f.eks. ikke noe koselig å tilbringe resten av livet på sykehus med EKG-overvåkning). Og bekymringer i seg selv påvirker risikoen så godt som ingenting.