Mangler kontroll.

2. august

Hei.

Jeg ber dere være snille og ikke dømme meg altfor hardt for det jeg skal skrive nå🙈

Jeg mangler fullstendig kontroll på livet mitt. Alt er kaotisk og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp. Jeg har brukt så mye penger i det siste.. Noe jeg ikke har økonomi til. Jeg klarer bare å kjenne på overfladiske følelser nå. Jeg er skyld i min egen elendighet og derfor synes jeg det er så vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg er vel blitt gitt opp litt av dps og går til samtaler hos kommunen som sier de ikke driver med behandling. Jeg har liksom blitt kastet litt frem og tilbake. Noe jeg har funnet meg i og ikke turt å si så mye i mot. Moren min er bipolar og jeg lurer på om det jeg opplever kan være et ledd i en sykdom. Jeg har aldri vært ordentlig utredet for det tror jeg, men har fått beskjed om at jeg nok er et sted på spekteret. Burde jeg be om en grundig utredning? Eller burde jeg bare la det gå?

Jeg er redd det bare er min hjerne som søker forklaringer og unnskyldninger på hvorfor jeg har mistet grepet fullstendig🙈 For det er bare min feil. Jeg våkner med selvmordstanker og tenker at jeg ikke fortjener å leve.. Morgenen og kvelden er verst når det kommer til tankekjør, som jeg ikke kommer meg ut av uten en samtale, eller medisiner. Blir jeg veldig stressa får jeg en slags salmiakklukt i nesa, noe jeg har fått beskjed om grenser litt til psykose. Jeg føler rett og slett at hodet mitt ikke fungerer som det skal og at jeg er ute av stand til å ta godt vare på meg selv akkurat nå. Men jeg har ingen planer om å gjøre noe med selvmordstankene. Så det er jo ikke alvorlig. Trenger jeg egentlig en knagg å henge det på? Jeg driver ikke og leter etter en diagnose. Eller gjør jeg det?

Hva gjør man i en sånn situasjon?
Tusen takk om du gadd å lese så langt🙈 Jeg vet ikke om noe av dette gir mening for dere?

Anonymkode: 16c10...c3d

2. august

Går du på noen medisiner?

3. august

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei.

Jeg ber dere være snille og ikke dømme meg altfor hardt for det jeg skal skrive nå🙈

Jeg mangler fullstendig kontroll på livet mitt. Alt er kaotisk og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp. Jeg har brukt så mye penger i det siste.. Noe jeg ikke har økonomi til. Jeg klarer bare å kjenne på overfladiske følelser nå. Jeg er skyld i min egen elendighet og derfor synes jeg det er så vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg er vel blitt gitt opp litt av dps og går til samtaler hos kommunen som sier de ikke driver med behandling. Jeg har liksom blitt kastet litt frem og tilbake. Noe jeg har funnet meg i og ikke turt å si så mye i mot. Moren min er bipolar og jeg lurer på om det jeg opplever kan være et ledd i en sykdom. Jeg har aldri vært ordentlig utredet for det tror jeg, men har fått beskjed om at jeg nok er et sted på spekteret. Burde jeg be om en grundig utredning? Eller burde jeg bare la det gå?

Jeg er redd det bare er min hjerne som søker forklaringer og unnskyldninger på hvorfor jeg har mistet grepet fullstendig🙈 For det er bare min feil. Jeg våkner med selvmordstanker og tenker at jeg ikke fortjener å leve.. Morgenen og kvelden er verst når det kommer til tankekjør, som jeg ikke kommer meg ut av uten en samtale, eller medisiner. Blir jeg veldig stressa får jeg en slags salmiakklukt i nesa, noe jeg har fått beskjed om grenser litt til psykose. Jeg føler rett og slett at hodet mitt ikke fungerer som det skal og at jeg er ute av stand til å ta godt vare på meg selv akkurat nå. Men jeg har ingen planer om å gjøre noe med selvmordstankene. Så det er jo ikke alvorlig. Trenger jeg egentlig en knagg å henge det på? Jeg driver ikke og leter etter en diagnose. Eller gjør jeg det?

Hva gjør man i en sånn situasjon?
Tusen takk om du gadd å lese så langt🙈 Jeg vet ikke om noe av dette gir mening for dere?

Anonymkode: 16c10...c3d

Det viktigste spørsmålet akkurat nå, er kanskje om du er klar for å jobbe hardt for å få til en endring? Hvis du er det, så ville jeg ha startet med å snakke med kontakten i kommunen og fastlegen om situasjonen, og bedt om hjelp til å få snudd måten du lever på.

Er du i jobb? Og hvor gammel er du? Har du gått lenge i behandling på dps tidligere? Jeg spør fordi jeg tenker at hvilke råd som gis, avhenger litt av alder og varighet på problemene. Men jeg mener også at det aldri er for sent å få mer orden på et vanskelig liv. Som jeg sa innledningsvis, så er det viktigste spørsmålet nå hvor mye du er villig til å jobbe for endring 🙂

(Jeg mener også at du stiller et fornuftig spørsmål mht bipolaritet, men uansett diagnose, så virker det som om det er mye som trengs å tas tak i. )

3. august

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei.

Jeg ber dere være snille og ikke dømme meg altfor hardt for det jeg skal skrive nå🙈

Jeg mangler fullstendig kontroll på livet mitt. Alt er kaotisk og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp. Jeg har brukt så mye penger i det siste.. Noe jeg ikke har økonomi til. Jeg klarer bare å kjenne på overfladiske følelser nå. Jeg er skyld i min egen elendighet og derfor synes jeg det er så vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg er vel blitt gitt opp litt av dps og går til samtaler hos kommunen som sier de ikke driver med behandling. Jeg har liksom blitt kastet litt frem og tilbake. Noe jeg har funnet meg i og ikke turt å si så mye i mot. Moren min er bipolar og jeg lurer på om det jeg opplever kan være et ledd i en sykdom. Jeg har aldri vært ordentlig utredet for det tror jeg, men har fått beskjed om at jeg nok er et sted på spekteret. Burde jeg be om en grundig utredning? Eller burde jeg bare la det gå?

Jeg er redd det bare er min hjerne som søker forklaringer og unnskyldninger på hvorfor jeg har mistet grepet fullstendig🙈 For det er bare min feil. Jeg våkner med selvmordstanker og tenker at jeg ikke fortjener å leve.. Morgenen og kvelden er verst når det kommer til tankekjør, som jeg ikke kommer meg ut av uten en samtale, eller medisiner. Blir jeg veldig stressa får jeg en slags salmiakklukt i nesa, noe jeg har fått beskjed om grenser litt til psykose. Jeg føler rett og slett at hodet mitt ikke fungerer som det skal og at jeg er ute av stand til å ta godt vare på meg selv akkurat nå. Men jeg har ingen planer om å gjøre noe med selvmordstankene. Så det er jo ikke alvorlig. Trenger jeg egentlig en knagg å henge det på? Jeg driver ikke og leter etter en diagnose. Eller gjør jeg det?

Hva gjør man i en sånn situasjon?
Tusen takk om du gadd å lese så langt🙈 Jeg vet ikke om noe av dette gir mening for dere?

Anonymkode: 16c10...c3d