Hvorfor så stor ambivalens til medisiner?

[AnonymBruker]

Hvorfor så stor ambivalens til medisiner?

Jeg har bipolar og har vært av og på medisiner siste 9 år og har vært veldig ambivalent hele tiden bortsett fra siste 2 år hvor jeg har tatt medisiner hver dag. Jeg hadde jo bestemt meg for 2 år siden at jeg aldri skulle slutte igjen og det har gått greit og har gjort meg mer sikker. Men nå kjenner jeg på en ambivalens igjen. Og det er jo ikke det at jeg faktisk reelt tror jeg kan klare meg uten medisiner for det har jeg forsøkt og feilet på flere ganger før, men det er vel på en måte en slags oppgitthet over at jeg må ta medisiner hver eneste dag for å fungere.

Og egentlig gjør det meg jo ikke så mye heller, for det blir jo som å pusse tennene eller dusje det er noe man bare gjør fordi man må og det går på autopilot. Det tar meg ett par sekunder å fylle ett glass vann og svelge pillene liksom, hvorfor lage så stor greie ut av det? (Spør jeg meg selv). Jeg skjønner ikke helt denne ambivalensen som jeg har eller hva jeg skal gjøre med den…?

Anonymkode: b3af4...7f2

[AnonymBruker]

Jeg har også stor ambivalens til medisiner. Er usikker på om jeg trenger dem og blir veldig dårlig uten.

Anonymkode: 8e694...a88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har også stor ambivalens til medisiner. Er usikker på om jeg trenger dem og blir veldig dårlig uten.

Anonymkode: 8e694...a88

Er det noe man kan gjøre for å bli kvitt ambivalensen tror du? Det er jo ganske slitsomt når det står på...

Anonymkode: b3af4...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hvorfor så stor ambivalens til medisiner?

Jeg har bipolar og har vært av og på medisiner siste 9 år og har vært veldig ambivalent hele tiden bortsett fra siste 2 år hvor jeg har tatt medisiner hver dag. Jeg hadde jo bestemt meg for 2 år siden at jeg aldri skulle slutte igjen og det har gått greit og har gjort meg mer sikker. Men nå kjenner jeg på en ambivalens igjen. Og det er jo ikke det at jeg faktisk reelt tror jeg kan klare meg uten medisiner for det har jeg forsøkt og feilet på flere ganger før, men det er vel på en måte en slags oppgitthet over at jeg må ta medisiner hver eneste dag for å fungere.

Og egentlig gjør det meg jo ikke så mye heller, for det blir jo som å pusse tennene eller dusje det er noe man bare gjør fordi man må og det går på autopilot. Det tar meg ett par sekunder å fylle ett glass vann og svelge pillene liksom, hvorfor lage så stor greie ut av det? (Spør jeg meg selv). Jeg skjønner ikke helt denne ambivalensen som jeg har eller hva jeg skal gjøre med den…?

Anonymkode: b3af4...7f2

Når en har kronisk lidelse som bipolar, da bør en bruke medisiner resten av livet. Slik er det med mange som har kroniske sykdommer/lidelser i dag. Du bør etter så mange år ha en forståelse av at du må ha medisiner fast for å fungere best mulig. Slutter du da blir du sykere, ønsker du det? Tenk litt på konsekvensene av å slutte på medisiner. 

Anonymkode: 51dda...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når en har kronisk lidelse som bipolar, da bør en bruke medisiner resten av livet. Slik er det med mange som har kroniske sykdommer/lidelser i dag. Du bør etter så mange år ha en forståelse av at du må ha medisiner fast for å fungere best mulig. Slutter du da blir du sykere, ønsker du det? Tenk litt på konsekvensene av å slutte på medisiner. 

Anonymkode: 51dda...053

Jeg har ingen reelle planer om å slutte, men ambivalensen spiser meg opp likevel... 

Anonymkode: b3af4...7f2

[AnonymBruker]

En god psykiater vil kunne hjelpe deg å utforske denne ambivalensen. Har du en psykiater som kun er formanenede, kan du evt. snakke med psykologen om det. Og har du ikke terapeut kan du utforske dette selv. Gi de ulike delene i deg som ønsker ulike ting plass og respekt. Lytt til hva de har å si. Det er ikke sikkert du helt blir kvitt ambivalensen, men du kan sannsynligvis leve med den med mer ro. 

Anonymkode: afbbd...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En god psykiater vil kunne hjelpe deg å utforske denne ambivalensen. Har du en psykiater som kun er formanenede, kan du evt. snakke med psykologen om det. Og har du ikke terapeut kan du utforske dette selv. Gi de ulike delene i deg som ønsker ulike ting plass og respekt. Lytt til hva de har å si. Det er ikke sikkert du helt blir kvitt ambivalensen, men du kan sannsynligvis leve med den med mer ro. 

Anonymkode: afbbd...537

Ja, det var en veldig god ide og jeg skulle gjerne gjort det, men jeg har nettopp blitt avsluttet på DPS og regner med de ikke kommer til å ta meg inn igjen bare for å diskutere min ambivalens? Og jeg har dessverre ikke råd til å gå privat... 

Anonymkode: b3af4...7f2