SKAMMER MEG og flau over det jeg gjorde i mani - Hva er det verste du har gjort?

[AnonymBruker]

Jeg er så flau og skammer meg fortsatt MYE selv om det er 8 år siden nå. Jeg lastet ned Tinder for å finne noen å ha sex med og planla da å møte flere der i blant min venninnes ex. Huff. Heldigvis var jeg innlagt fra maniens start til slutt, så i det jeg faktisk var skrevet ut og hadde mulighet til å møte alle disse mennene så hadde jeg heldigvis tatt til fornuft... På andreplass er det å flørte med de ansatte der jeg var innlagt. Og tredje verste jeg har gjort var å gå ut i avdelingen i bare undertøyet (aner ikke hva jeg tenkte på, husker det ikke selv). 

Anonymkode: b60ce...eb6

[AnonymBruker]

Jeg var "kun" hypoman. Men jeg ble intens i en relasjon. Skanner meg enda.

Anonymkode: 94f33...181

[GT1]

Kledde meg naken i et buss-skur for å signalisere ett eller annet.

[AnonymBruker]

Fuckings fetlife. 😭 Var ikke manisk engang, men jeg var helt over styr likevel. BP2. 

Anonymkode: dea8d...fd3

[FjellOgDalar]

Klatret på utsiden av en bro, skrev noe veldig selvutleverende på nett, samt noe skikkelig stygt på nett. 

Bp2 hhv sterk hypomani og blandet episode. 

[stjernestøv]

var bare ikke god og skjemte meg selv ut, en gang sparket jeg inn og knuste kino døren uff. ble ikke tatt. jeg var ikke god når det kom til menn og alkohol, skammer meg ja. 

samtidig hadde jeg det gøy med ungene, vi danset og lo mye. jeg fikk malt mange vegger også i huset med full musikk, jeg gjorde også mye husarbeid og bakte mye. 

[FjellOgDalar]

Skam… Hvem hjelper egentlig det når man har kommet forbi erkjennelsen av at man har gjort noe dumt? Gjort er gjort, men fremdeles kan man påvirke. 

Jeg personlig har det så utrolig mye bedre med meg selv etter jeg ila fra meg skammen. Man har vært syk, og det kan man ikke noe for. Noen hanger fører det til at man opptrer som en versjon av seg selv man egentlig ikke er. Det er ikke noens feil. Ansvaret ligger heller i å se hva man kan lære, og forebygge nye episoder som best man kan. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er så flau og skammer meg fortsatt MYE selv om det er 8 år siden nå. Jeg lastet ned Tinder for å finne noen å ha sex med og planla da å møte flere der i blant min venninnes ex. Huff. Heldigvis var jeg innlagt fra maniens start til slutt, så i det jeg faktisk var skrevet ut og hadde mulighet til å møte alle disse mennene så hadde jeg heldigvis tatt til fornuft... På andreplass er det å flørte med de ansatte der jeg var innlagt. Og tredje verste jeg har gjort var å gå ut i avdelingen i bare undertøyet (aner ikke hva jeg tenkte på, husker det ikke selv). 

Anonymkode: b60ce...eb6

Jeg har hatt sex med ukjente, ekle menn mens jeg var manisk flere ganger. Og mye mer som jeg ikke orker skrive. Sånn er det. 10 år siden for meg. 

Anonymkode: 74c43...ead

[Marye]

Jeg knullet 5 arbeidere i samme bar

reiv av meg klærne inne på avd på psykiatrisk 

så tok jeg på meg hijab og rev av toppene og bh’’ min og jaget en vettskremt jente inn på biblioteket 

 

[krøll9]

Sånn "er" jeg også i perioder. Jeg har riktignok bp2 på papiret men har liksom aldri vært i kontakt med helsevesen i disse i etterkant antatte hypomaniene. Jeg må på en måte akseptere at sånn er jeg, noen ganger. Jeg kan liksom ikke bruke unnskyldningen om at "da hadde jeg en hypomani" eller lignende, for det er det ingen som har bekreftet der og da, selv om jeg til dels har fått bekreftet at det KAN HA VÆRT en hypomani sånn i etterkant. 

Det pinligste jeg har gjort er å være forelsket i en gift kollega (og overordnet!) Imens jeg selv også fortsat var gift, og jeg pratet masse om det til en annen kollega. Det gikk over en del uker og endte i grunnen klassisk med en depresjon da den perioden ble avbrutt av sommerferie. Begynte også å tro at han har interessert tilbake og blunket og holdt på. Får helt vondt av å tenke på det.... 

Har også vært generelt veldig risikovillig i relasjoner med fremmede, hatt en del tvilsom sex mtp sikkerhet og atferd jeg synes er flau. De siste par årene har jeg kun hatt sinna-hypomani, om jeg har hatt noe som helst annet enn fæl personlighet. Blir fort hissig, skjeller ut folk i butikk og trafikk, kjenner at folk er ute etter meg på en måte. Men allikevel har det kjentes som høy energi til tross for at det ikke har vært mindre søvnbehov involvert, kanskje noe blandingsgreier. 

En rar ting som jeg tror varte et par år og ikke bare under en antatt hypomani (må jo si hypomani siden jeg har bp2 og ikke bp1, men synes nå selv akkurat det har vært rimelig spes da) er at jeg følte at jeg var udødelig. Jeg følte at uansett hva jeg gjorde, så kunne jeg ikke dø. Det ble veldig komplisert å forklare hvorfor jeg hadde tatt en selvmordsdose med piller, minst to ganger, men samtidig si dagen etter at det IKKE var et selvmordsforsøk. "Problemet" var jo blant annet at jeg ikke kunne dø og derfor ikke hadde noen selvmordsplan direkte men "bare gjorde det"... Men at det ikke var selvmordsforsøk var sannheten, så da kunne jeg jo heller ikke si at det var intensjonen. Jeg er veldig opptatt av å være 100% oppriktig når det virkelig gjelder... 

 

Men PS. Jeg har aldri sagt noe slikt som at "jeg kan ikke dø. Jeg er udødelig" for det høres helt galt ut å si, selv da jeg følte det var sånn. Vet ikke om det gir mening, men man skjønner liksom at sånt sier man ikke, selv om man selv på en måte føler at det er slik det er. 

Endret 7. august av krøll9

[Glitter]

Bortsett fra mer uskyldige ting som å bestille meg hund fem ulikr ganger, prate på inn og utpust til personal og danse på et busstopp så har jeg vært med på å stjele en bil. Noe som er ute av karakter for meg. 

Endret 7. august av Glitter

[krøll9]

Glitter skrev (11 minutter siden):

Bortsett fra mer uskyldige ting som å bestille meg hund fem ulikr ganger, prate på inn og utpust til personal og danse på et busstopp så har jeg vært med på å stjele en bil. Noe som er ute av karakter for meg. 

Jeg synes det å bestille hund er ganske alvorlig. Det gjorde jeg i våres. Tror ikke det var en utpreget hypoman episode, men mer sånn oppheng som jeg burde ha visst gikk over. Nå har jeg jo den hunden og har ansvar for den for alltid. Ute og går tur as we speak, selv om jeg egentlig ligger i senga og ønsker at neste dag ikke kommer. Veldig sliten mentalt, og nå har jeg altså ansvar for dette livet 24/7, i tillegg til barn 50%....temmelig alvorlig. Hva skjedde med dine hunder, eller tok du dem aldri til deg? 

De mest alvorlige tingene jeg har gjort, har jeg for øvrig gjort under depresjon eller blandingsgreier. Ting som kunne fått meg i fengsel og gjort at jeg hadde mistet lappen. Det er foreldet nå, men allikevel. Skjedde heldigvis ingen noe, andre enn meg selv, men hadde jeg blitt sett/tatt hadde jeg muligens ikke hatt lappen, jobben, barna eller friheten lenger. Og hadde det skjedd, så hadde ikke jeg vært lenger. Så depresjon og ideer og handlinger der kan være ille de og . 

[Glitter]

krøll9 skrev (9 minutter siden):

Jeg synes det å bestille hund er ganske alvorlig. Det gjorde jeg i våres. Tror ikke det var en utpreget hypoman episode, men mer sånn oppheng som jeg burde ha visst gikk over. Nå har jeg jo den hunden og har ansvar for den for alltid. Ute og går tur as we speak, selv om jeg egentlig ligger i senga og ønsker at neste dag ikke kommer. Veldig sliten mentalt, og nå har jeg altså ansvar for dette livet 24/7, i tillegg til barn 50%....temmelig alvorlig. Hva skjedde med dine hunder, eller tok du dem aldri til deg? 

De mest alvorlige tingene jeg har gjort, har jeg for øvrig gjort under depresjon eller blandingsgreier. Ting som kunne fått meg i fengsel og gjort at jeg hadde mistet lappen. Det er foreldet nå, men allikevel. Skjedde heldigvis ingen noe, andre enn meg selv, men hadde jeg blitt sett/tatt hadde jeg muligens ikke hatt lappen, jobben, barna eller friheten lenger. Og hadde det skjedd, så hadde ikke jeg vært lenger. Så depresjon og ideer og handlinger der kan være ille de og . 

Ja er jo egentlig alvorlig. Jeg klarte å lande og avbestille de første fire. Hun siste hentet jeg og hadde i tre måneder før jeg innså jeg var for syk tii å ha henne. Jeg savner henne veldig. ❤️

[krøll9]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Ja er jo egentlig alvorlig. Jeg klarte å lande og avbestille de første fire. Hun siste hentet jeg og hadde i tre måneder før jeg innså jeg var for syk tii å ha henne. Jeg savner henne veldig. ❤️

Ikke at jeg vil påføre deg skam for dette. Det er ikke meningen. Følte meg bare så truffet. Sitter jo litt i akkurat det der selv nå og strever en del med å vite hva jeg bør gjøre. Føler det veldig alvorlig, selv om jeg ikke vil dømme andre. Ikke så ille med dem du ombestemte deg på i tide sikkert.

Føler at mange blir sinte, lei seg, skuffet, vil bruke det mot meg dersom jeg gir hunden tilbake og sier at jeg ikke kan ha den allikevel. Også er det jo trist også om det ikke går. Man blir på en måte glad i dem og har ønsket å ha dem av en grunn - skjønner du savner din- men er nesten misunnelig på at du har det der bak deg med å gi den tilbake... Har et par timer her og der hvor jeg har følt litt lykke rett og slett, men følelsen av å være overveldet og at jeg ikke gjør en bra nok jobb og ikke er nok for hunder, er det som kjennes mesteparten av tiden, helt siden den kom hit for et par måneder siden  😔 Men var ikke det tråden handlet om. Så vil bare si: bra du kom deg unna det innfallet, går jeg ut fra. Synd det ikke går. 

[Glitter]

krøll9 skrev (25 minutter siden):

Ikke at jeg vil påføre deg skam for dette. Det er ikke meningen. Følte meg bare så truffet. Sitter jo litt i akkurat det der selv nå og strever en del med å vite hva jeg bør gjøre. Føler det veldig alvorlig, selv om jeg ikke vil dømme andre. Ikke så ille med dem du ombestemte deg på i tide sikkert.

Føler at mange blir sinte, lei seg, skuffet, vil bruke det mot meg dersom jeg gir hunden tilbake og sier at jeg ikke kan ha den allikevel. Også er det jo trist også om det ikke går. Man blir på en måte glad i dem og har ønsket å ha dem av en grunn - skjønner du savner din- men er nesten misunnelig på at du har det der bak deg med å gi den tilbake... Har et par timer her og der hvor jeg har følt litt lykke rett og slett, men følelsen av å være overveldet og at jeg ikke gjør en bra nok jobb og ikke er nok for hunder, er det som kjennes mesteparten av tiden, helt siden den kom hit for et par måneder siden  😔 Men var ikke det tråden handlet om. Så vil bare si: bra du kom deg unna det innfallet, går jeg ut fra. Synd det ikke går. 

Takk. ❤️ Skjønner dine tanker rundt det hele!