Grublerier - erfaringer med å tidsbegrense dem?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Som mennesker er vi ulike. Noen er mer disponert for å bekymre seg og gruble enn andre. Jeg er det selv, har fått høre det fra foresatte ifra ung alder. Har samtidig mye ansvarsfølelse, det henger litt sammen - og må passe meg for å bli kontrollfreak. "En normalvariant" sa en samtaleterapeut for lenge siden om fenomenet. Tankekjør som kommer fra intet blir noe annet, og er nok mer ansett som symptom på sykdom. Så kanskje en bør skille litt her, mellom normale og sykelige tilstander, slik at ikke alt må ha en diagnose.

Anonymkode: e0752...d14

Alt bør absolutt ikke ha en diagnose, men nettopp det at man har en sånn «normalvariant» kan jo være slitsomt og kan sikkert hjelpes med slike metakogniitve teknikker. Tenker mer det ikke funker så bra og man trenger annerledes terapi om det er større dypere ting jeg da

Anonymkode: 79f04...71f

[nachnoo]

Drømmeautomat skrev (15 timer siden):

Jeg tror traumer, følelser og ulike forsvar skapt ved læring tidlig i livet har mer å si. Tankene kommer stort sett som en konsekvens av kroppslige reaksjoner og følelser i dypere hjernestrukturer. 

Dere roter sammen traumer (PTSD) og bekymringer/grubling (GAD).

I denne tråden handler det om GAD, og her er det tankemønstrene man skal jobbe med.

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (15 minutter siden):

Dere roter sammen traumer (PTSD) og bekymringer/grubling (GAD).

I denne tråden handler det om GAD, og her er det tankemønstrene man skal jobbe med.

Jeg tror ikke dette er så svart/hvitt. Mange sliter med grubling uten å ha GAD, og GAD er ikke alltid bare et “tankemønsterproblem”. Forskning viser at negative barndomsopplevelser og relasjonstraumer øker risikoen for en rekke psykiske lidelser, inkludert bipolar, schizofreni og, ja, også GAD.

Tidlige emosjonelle traumer dobler til tredobler risikoen for angstlidelser: https://www.cambridge.org/core/journals/european-psychiatry/article/abs/are-there-associations-between-early-emotional-trauma-and-anxiety-disorders-evidence-from-a-systematic-literature-review-and-metaanalysis/968553E9576C97343D44C0B6807EE076?utm_source=chatgpt.com

Barn som mishandles av foreldrene har 5,6-7,3 ganger høyere risiko for symptomer på GAD: https://capmh.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13034-021-00387-1?utm_source=chatgpt.com

[ISW]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler denne teknikken er mest egnet dersom man har , hva skal man kalle det, mye grubling og bekymring om alt og ingenting og bekymrer seg og overtenker alt, som på en måte ikke er farlig eller logisk? Feks «tenk om bilen kræsjer», tenk om det skjer noe med noen, tenk hva de tenker om meg, osv 

men hvis man har reelle store emosjonelle  belastninger feks så kan det stille seg litt annerledes?

Anonymkode: 79f04...71f

Ja, jeg tror det.

Et grunnprinsipp i metakognitiv terapi er at grubling og bekymring (ved hhv. depresjon og angst) er meningsløse aktiviteter som egentlig bare bidrar til å redusere livskvaliteten. Det har absolutt ingen verdi å bruke tid på å spørre seg selv hvorfor man gjorde ditt og datt for tre år siden (man kan ikke endre fortiden) eller bekymre seg om flyet styrter, for du kan ikke gjøre noe fra eller til rundt om flyet styrter med tankene dine. Tilsvarende i konteksten sosial angst, så er det også en meningsløs aktivitet å tenke hva andre tenker om deg.

Folk som grubler eller bekymrer seg mye, har ofte et ambivalent forhold til disse tankene. På en side er man lei og opplever at tankene sliter en ut. På en annen side opplever man at man ikke "kan la være" eller at slike tanker gjør en mer forberedt eller i stand til å løse ett eller annet, altså at tankene har en betydning og en mening. Derfor handler mye av terapien om å utfordre rundt hvorfor man velger å gruble eller bekymre seg, og videre, avvenne noen fra dette, f.eks. da ved å tillate bekymring en halvtime om dagen men ikke ellers.

[ISW]

Drømmeautomat skrev (5 minutter siden):

Jeg tror ikke dette er så svart/hvitt. Mange sliter med grubling uten å ha GAD, og GAD er ikke alltid bare et “tankemønsterproblem”. Forskning viser at negative barndomsopplevelser og relasjonstraumer øker risikoen for en rekke psykiske lidelser, inkludert bipolar, schizofreni og, ja, også GAD.

Tidlige emosjonelle traumer dobler til tredobler risikoen for angstlidelser: https://www.cambridge.org/core/journals/european-psychiatry/article/abs/are-there-associations-between-early-emotional-trauma-and-anxiety-disorders-evidence-from-a-systematic-literature-review-and-metaanalysis/968553E9576C97343D44C0B6807EE076?utm_source=chatgpt.com

Barn som mishandles av foreldrene har 5,6-7,3 ganger høyere risiko for symptomer på GAD: https://capmh.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13034-021-00387-1?utm_source=chatgpt.com

Ja, det tror jeg absolutt du har rett i (og det er vel neppe så mye uenighet rundt at for disponerte individer så kan slike hendelser "trigge" sykdom eller øke risikoen for sykdom).

Spørsmålet er vel her heller hvordan slike tilstander skal behandles. Jeg selv hadde en tilstand litt i skjæringspunktet mellom OCD, GAD og helseangst og var veldig redd for psykisk sykdom gjennom faren for at jeg skulle ta livet mitt på impuls. Jeg husker jeg hadde en time hos en psykodynamiker, og for å være ærlig gjorde dette meg verre og bare mer bekymret. Jeg husker at det ble snakket om hvorvidt det var noe i meg som ubevisst gjorde at jeg ikke ønsket å leve, osv, og det var jo helt skivebom. For meg hjalp det mye mer med en pragmatisk tilnærming til hvordan jeg håndterte tvangs/bekymringstankene rundt sykdom og selvmord. 

Det er selvsagt bare min erfaring, og jeg anerkjenner at det finnes tilstander hvor bearbeiding kan hjelpe. Men jeg er ganske sikker på at de fleste angstlidelser ikke er blant dem.

[nachnoo]

Poenget for meg som behandler er ikke hva årsaken er, men hva som virker i behandling og hvor mye ressurser det krever. Her må man støtte seg på behandlingsforskning. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (3 timer siden):

Dere roter sammen traumer (PTSD) og bekymringer/grubling (GAD).

I denne tråden handler det om GAD, og her er det tankemønstrene man skal jobbe med.

Hvor står det at ts har GAD?

Anonymkode: a0874...4d1

[Vendi]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hvor står det at ts har GAD?

Anonymkode: a0874...4d1

Jeg har ikke diagnosen GAD nei, men symptomene kan jo kanskje ligne på det man ser i GAD. Hos meg kan det være "dagsferske" bekymringer og grublerier, og så er det de som er mer dyptpløyende og nærmest integrerte. Jeg tror det går an å gjøre noe med begge deler med riktig behandling.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hvor står det at ts har GAD?

Anonymkode: a0874...4d1

Om man summerer opp symptomene, blir det GAD

[Vendi]

nachnoo skrev (4 minutter siden):

Om man summerer opp symptomene, blir det GAD

Hm.. så kanskje jeg burde hatt diagnosen da? 🤔

[nachnoo]

Vendi skrev (Akkurat nå):

Hm.. så kanskje jeg burde hatt diagnosen da? 🤔

Hvis du har tenkt å gjøre noe med det, bør du ha korrekt diagnose. 

[nachnoo]

Jeg skal prøve å gjenskape en historie som NHD laget for mange år siden.

En person skulle kjøre med bil fra Trondheim til Oslo. På Dombås merket han at han hadde punktert på det ene hjulet. Avhengig av hvordan personen var skrudd sammen, kunne han valgt en av disse strategiene:

A. Han måtte finne årsaken til hvorfor dekket var flatt. Han gikk til den lokale sportsbutikken og fikk lånt en sykkel. Han syklet tilbake samme veien som han hadde kommet. Etter en times sykling kom han på høyde med Fokstua fjellstue. Med bare noen meters mellomrom fant han både en del glasskår og en spiker. Han ble rimelig sikker på at minst en av dem var årsaken til hans punktering. Lykkelig og optimistisk syklet/trillet han tilbake til Dombås. Han var klar til å inspisere dekket for å finne ut om det var spikeren eller glasskåret som hadde forårsaket punkteringen. Men dekket var like flatt....

B. Han syntes det var ergerlig å ha punktert, men var mest opptatt av å få lappet dekket og komme seg av gårde til Oslo. Han fant frem jekken, tok av hjulet, trillet det inn på nærmeste bensinstasjon/bilverksted, fikk det plugget, fylte luft, monterte hjulet. Så kjørte han til Oslo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Alt bør absolutt ikke ha en diagnose, men nettopp det at man har en sånn «normalvariant» kan jo være slitsomt og kan sikkert hjelpes med slike metakogniitve teknikker. Tenker mer det ikke funker så bra og man trenger annerledes terapi om det er større dypere ting jeg da

Anonymkode: 79f04...71f

Jeg prøvde bekymringsbussen for en tid tilbake, da hadde jeg det greit på dagtid men ikke på natt og når jeg våknet. Satte derfor av en tid på kvelden til å tenke gjennom bekymringene mine. Det fungerte en periode, men så avtok virkningen. Lever nå med det ... styggen på ryggen.

Anonymkode: e0752...d14

[Drømmeautomat]

Hvis man snakker med folk med angst eller leser om erfaringer på ulike nettforum så vet man at CBT-teknikker virker for noen, men slett ikke er det eneste saliggjørende. Selv har jeg mest tro på terapiformer som fokuserer på kropp og følelser i tillegg til tanker og språk, og som tar sikte på varig endring ved å komme til rota av problemet. Det holder dessverre ikke alltid å bare endre bevisste tankemønstre. Ofte må man også adressere emosjonelle sannheter. Denne psykologen beskriver nyere terapiformer som tar hensyn til dette, hvorfor de begynner å bli populære og hvordan de best samsvarer med oppdatert kunnskap i nevrobiologi:

 

 

[Drømmeautomat]

Prøvde å redigere innlegget over, men var for sein. Denne videoen beskriver endringsprosessen mer i dybden:

 

[AnonymBruker]

ISW skrev (6 timer siden):

Ja, det tror jeg absolutt du har rett i (og det er vel neppe så mye uenighet rundt at for disponerte individer så kan slike hendelser "trigge" sykdom eller øke risikoen for sykdom).

Spørsmålet er vel her heller hvordan slike tilstander skal behandles. Jeg selv hadde en tilstand litt i skjæringspunktet mellom OCD, GAD og helseangst og var veldig redd for psykisk sykdom gjennom faren for at jeg skulle ta livet mitt på impuls. Jeg husker jeg hadde en time hos en psykodynamiker, og for å være ærlig gjorde dette meg verre og bare mer bekymret. Jeg husker at det ble snakket om hvorvidt det var noe i meg som ubevisst gjorde at jeg ikke ønsket å leve, osv, og det var jo helt skivebom. For meg hjalp det mye mer med en pragmatisk tilnærming til hvordan jeg håndterte tvangs/bekymringstankene rundt sykdom og selvmord. 

Det er selvsagt bare min erfaring, og jeg anerkjenner at det finnes tilstander hvor bearbeiding kan hjelpe. Men jeg er ganske sikker på at de fleste angstlidelser ikke er blant dem.

Ja ser den. Det kan absolutt gjøre det verre om Man skal grave og lete og se etter spøkelser på høylys dag.

Så det er litt tve egget. Jeg kjenner mye på et slags behov for å anerkjenne de reelle «bekymringene» og følelsene og kanskje få validering at at det ligger reelle vanskelige ting bak, samtidig som jeg også kjenner på at det kan bli verre om man skal rote seg inn i å finne årsakene for alt. Det er jo nok noen årsaker, men selvsagt hvor hjelpsomt er det å dekode alle. Kanskje man ikke finner de heller for vi er jo et resultat av mange ting og erfaringer og opppevelser og alt kan kanskjebikke knyttes direkte til noe. Men samtidig føles det for meg litt overfladisk og bare skulle ignorere alle følelsene og det vanskelige som ligger der og liksom bagatellisere bekymringer eller hva enn.

men vi er kanskje da mer over i, som nachno nevner traume land eller noe litt større enken GAD

Anonymkode: 79f04...71f

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (32 minutter siden):

Hvis man snakker med folk med angst eller leser om erfaringer på ulike nettforum så vet man at CBT-teknikker virker for noen, men slett ikke er det eneste saliggjørende. Selv har jeg mest tro på terapiformer som fokuserer på kropp og følelser i tillegg til tanker og språk, og som tar sikte på varig endring ved å komme til rota av problemet. Det holder dessverre ikke alltid å bare endre bevisste tankemønstre. Ofte må man også adressere emosjonelle sannheter. Denne psykologen beskriver nyere terapiformer som tar hensyn til dette, hvorfor de begynner å bli populære og hvordan de best samsvarer med oppdatert kunnskap i nevrobiologi:

 

 

Hvis man fokuserer på feks kropp og følelser så trenger man kanskje heller ikke grave så mye i alle mulige årsaker og dekode alt?

Anonymkode: 79f04...71f

[Osten]

Det eneste som har hjulpet meg, er å tvinge tankene over på noe annet. Har laget meg «ting» i hodet som jeg fokuserer på når grubling og vonde tanker tar meg. Det kan være noe så enkelt som handlelister til neste uke, middagsplaner, en «bok» jeg skriver i tankene og diverse annet. 
Det nytter lite å gå til jævlig barndom, psyk mor o.l. Å synke ned i følelser funker overhodet ikke for meg

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvis man fokuserer på feks kropp og følelser så trenger man kanskje heller ikke grave så mye i alle mulige årsaker og dekode alt?

Det kan være et poeng å finne ut hva slags tidlig "feillæring" som gjør seg gjeldende, men jeg ser at de nye terapiformene ikke nødvendigvis fokuserer på å dvele ved eller gjenfortelle traumer, nei. Dessuten kan man ha følelsesminner, sterke følelser som dukker opp uten at man kan koble dem til konkrete situasjoner. Det er ikke alle minner man har tilgang til, og da er det kropp/følelser man jobber med.

[AnonymBruker]

Osten skrev (28 minutter siden):

Det eneste som har hjulpet meg, er å tvinge tankene over på noe annet. Har laget meg «ting» i hodet som jeg fokuserer på når grubling og vonde tanker tar meg. Det kan være noe så enkelt som handlelister til neste uke, middagsplaner, en «bok» jeg skriver i tankene og diverse annet. 
Det nytter lite å gå til jævlig barndom, psyk mor o.l. Å synke ned i følelser funker overhodet ikke for meg

Vet ikke om det handler om å grave seg ned i følelsene men heller litt slik drømmeautomat beskriver, at man jobber med å tåle følelsene og på et vis frigjøre dem?

Anonymkode: 79f04...71f