Hvordan kan jeg bli kvitt selvmordstankene mine?

[AnonymBruker]

Er det mulig å bli bedre fra dem? Jeg har fått mye behandling i flere år uten at de slipper taket. I dårligere perioder er de mer fremtredende og jeg lager planer. Men jeg er her enda....jeg lever i en vanskelig livssituasjon i tillegg til å ha angst og depresjon.

@nachnoonoen lure triks i ermet?

Anonymkode: d4677...2de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det mulig å bli bedre fra dem? Jeg har fått mye behandling i flere år uten at de slipper taket. I dårligere perioder er de mer fremtredende og jeg lager planer. Men jeg er her enda....jeg lever i en vanskelig livssituasjon i tillegg til å ha angst og depresjon.

@nachnoonoen lure triks i ermet?

Anonymkode: d4677...2de

Er forresten medisinert.

Anonymkode: d4677...2de

[ISW]

Jeg er glad for at du er her enda.

Jeg ser i alle fall på selvmordstanker som et symptom på at man har det vondt, litt på samme måte som dårlig søvn eller dårlig appetitt. Er det da dette som skal behandles, eller den underliggende tilstanden (angst, depresjon, håpløshet, etc.)

For noen blir imidlertid selvmordstanker en litt uhensiktsmessig mestringsstrategi, som står til hinder for å løse sine problemer (=ingen vits å løse dette, for jeg kan jo bare dø i stedet) og en tilsvarende uhensiktsmessig flukt-strategi. Da kan det jo være greit å adressere disse tankene litt nærmere.

Når du skriver at du vil bli kvitt selvmordstankene, så oppfatter jeg det som at du i alle fall nå, egentlig vil leve og at du oppfatter tankene som plagsomme. Da ville jeg tenkt noe sånt som at det kan være naturlig at hjernen ønsker en utvei (det ble en gang sagt av en filosof: "Om det ikke var for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, ville jeg tatt livet av meg med en gang") - men at man egentlig trygt kan ignorere disse tankene under samme vissheten. Mange går hele livet sitt med vissheten om utveien, som kanskje til og med gjør livet mer håndterbart, uten at de noen gang bruker den (heldigvis). Du kan prøve å google "The value of suicidal ideation".

Ønsker deg alt det beste

 

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg er glad for at du er her enda.

Jeg ser i alle fall på selvmordstanker som et symptom på at man har det vondt, litt på samme måte som dårlig søvn eller dårlig appetitt. Er det da dette som skal behandles, eller den underliggende tilstanden (angst, depresjon, håpløshet, etc.)

For noen blir imidlertid selvmordstanker en litt uhensiktsmessig mestringsstrategi, som står til hinder for å løse sine problemer (=ingen vits å løse dette, for jeg kan jo bare dø i stedet) og en tilsvarende uhensiktsmessig flukt-strategi. Da kan det jo være greit å adressere disse tankene litt nærmere.

Når du skriver at du vil bli kvitt selvmordstankene, så oppfatter jeg det som at du i alle fall nå, egentlig vil leve og at du oppfatter tankene som plagsomme. Da ville jeg tenkt noe sånt som at det kan være naturlig at hjernen ønsker en utvei (det ble en gang sagt av en filosof: "Om det ikke var for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, ville jeg tatt livet av meg med en gang") - men at man egentlig trygt kan ignorere disse tankene under samme vissheten. Mange går hele livet sitt med vissheten om utveien, som kanskje til og med gjør livet mer håndterbart, uten at de noen gang bruker den (heldigvis). Du kan prøve å google "The value of suicidal ideation".

Ønsker deg alt det beste

 

Tusen takk for fint og omsorgsfullt svar.

Anonymkode: d4677...2de

[AnonymBruker]

Enkelt slutte å tenke på selvmordstanker.

Anonymkode: 47b3d...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enkelt slutte å tenke på selvmordstanker.

Anonymkode: 47b3d...486

Umulig for meg da tankene er påtrengende. 

Anonymkode: d4677...2de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Umulig for meg da tankene er påtrengende. 

Anonymkode: d4677...2de

Da må du få deg nytt fokus å tenke på. Det er nøkkelen. Ved psykiske lidelser er tanker påtrengende ja. Men når en da gir de tankene næring og oppmerksomhet hele tiden, da vil dem vedvare. Ved å få nye tanker å tenke på og fokus på vil de negative tankene forsvinne etterhvert. Dette har jeg lært meg og det fungerer faktisk.

Anonymkode: 47b3d...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da må du få deg nytt fokus å tenke på. Det er nøkkelen. Ved psykiske lidelser er tanker påtrengende ja. Men når en da gir de tankene næring og oppmerksomhet hele tiden, da vil dem vedvare. Ved å få nye tanker å tenke på og fokus på vil de negative tankene forsvinne etterhvert. Dette har jeg lært meg og det fungerer faktisk.

Anonymkode: 47b3d...486

Det tror jeg på at virker. Takk for svaret ditt. Jeg strever skikkelig med å komme over i nye tankegangen, men jeg må øve hardt!

Anonymkode: d4677...2de

[skogbrann]

ISW skrev (3 timer siden):

Jeg er glad for at du er her enda.

Jeg ser i alle fall på selvmordstanker som et symptom på at man har det vondt, litt på samme måte som dårlig søvn eller dårlig appetitt. Er det da dette som skal behandles, eller den underliggende tilstanden (angst, depresjon, håpløshet, etc.)

For noen blir imidlertid selvmordstanker en litt uhensiktsmessig mestringsstrategi, som står til hinder for å løse sine problemer (=ingen vits å løse dette, for jeg kan jo bare dø i stedet) og en tilsvarende uhensiktsmessig flukt-strategi. Da kan det jo være greit å adressere disse tankene litt nærmere.

Når du skriver at du vil bli kvitt selvmordstankene, så oppfatter jeg det som at du i alle fall nå, egentlig vil leve og at du oppfatter tankene som plagsomme. Da ville jeg tenkt noe sånt som at det kan være naturlig at hjernen ønsker en utvei (det ble en gang sagt av en filosof: "Om det ikke var for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, ville jeg tatt livet av meg med en gang") - men at man egentlig trygt kan ignorere disse tankene under samme vissheten. Mange går hele livet sitt med vissheten om utveien, som kanskje til og med gjør livet mer håndterbart, uten at de noen gang bruker den (heldigvis). Du kan prøve å google "The value of suicidal ideation".

Ønsker deg alt det beste

 

Emil Cioran? «I live only because it is in my power to die when I choose to: without the idea of suicide, I’d have killed myself right away.

Han tar opp selvmord svært ofte i sine bøker. Spesielt hensikten med disse tankene. Et av hans motargumenter mot selvmord var at hvis man faktisk begår selvmord så kan man ikke oppleve det å vurdere å begå selvmord. Å begå selvmord er en frihet forbeholdt mennesker, uansett hva som skjer har vi alltid muligheten til å ta våre egne liv (med visse unntak). Personlig har jeg trøstet meg selv med den tanken, det finnes tross alt en utvei. Det fine er at denne muligheten ikke forsvinner, den vil være der i morgen, men også så lenge man lever. Vi har en begrenset mulighet til å leve, men hele evigheten til å være døde. Det har med andre ord ingen hast. 

Jeg tror i likhet med @ISW at det for noen blir en mestringsstrategi når livet butter imot. Da trenger man jo ikke å foreta seg noe for man kan jo bare ta sitt eget liv. På den måten risikerer man jo å bli litt sittende fast i gjørma. Likevel er jeg skyldig i det samme. Selv om jeg ikke er spesielt deprimert sitter det på et vis igjen fra perioder med alvorlig depresjon. Jeg tar meg selv i å tenke: «Nei, jeg gir opp dette. Jeg får bare ta livet mitt i stedet.» Så legger jeg meg ned på bakken i resignasjon (ikke nødvendigvis bokstavelig talt). Riktig nok tar jeg meg sammen etter 20-60 minutter og fortsetter med det jeg skulle, eller finner ut av en løsning. Etter dette er tankene borte. Jeg tror egentlig man nesten bare må «lære opp» hjernen til å finne andre løsninger igjen. Særlig lange depresjoner/lang tids sykdom gjør kanskje at man slutter å bruke evnen til problemløsning på samme måte. Så man må nesten bare ta seg selv i det, og løse situasjonen som utløser disse tankene. 

[ISW]

skogbrann skrev (6 timer siden):

Emil Cioran? «I live only because it is in my power to die when I choose to: without the idea of suicide, I’d have killed myself right away.

Han tar opp selvmord svært ofte i sine bøker. Spesielt hensikten med disse tankene. Et av hans motargumenter mot selvmord var at hvis man faktisk begår selvmord så kan man ikke oppleve det å vurdere å begå selvmord. Å begå selvmord er en frihet forbeholdt mennesker, uansett hva som skjer har vi alltid muligheten til å ta våre egne liv (med visse unntak). Personlig har jeg trøstet meg selv med den tanken, det finnes tross alt en utvei. Det fine er at denne muligheten ikke forsvinner, den vil være der i morgen, men også så lenge man lever. Vi har en begrenset mulighet til å leve, men hele evigheten til å være døde. Det har med andre ord ingen hast. 

Jeg tror i likhet med @ISW at det for noen blir en mestringsstrategi når livet butter imot. Da trenger man jo ikke å foreta seg noe for man kan jo bare ta sitt eget liv. På den måten risikerer man jo å bli litt sittende fast i gjørma. Likevel er jeg skyldig i det samme. Selv om jeg ikke er spesielt deprimert sitter det på et vis igjen fra perioder med alvorlig depresjon. Jeg tar meg selv i å tenke: «Nei, jeg gir opp dette. Jeg får bare ta livet mitt i stedet.» Så legger jeg meg ned på bakken i resignasjon (ikke nødvendigvis bokstavelig talt). Riktig nok tar jeg meg sammen etter 20-60 minutter og fortsetter med det jeg skulle, eller finner ut av en løsning. Etter dette er tankene borte. Jeg tror egentlig man nesten bare må «lære opp» hjernen til å finne andre løsninger igjen. Særlig lange depresjoner/lang tids sykdom gjør kanskje at man slutter å bruke evnen til problemløsning på samme måte. Så man må nesten bare ta seg selv i det, og løse situasjonen som utløser disse tankene. 

Takk for at du fant navnet hans og hadde det riktige sitatet, jeg husket sitatet bare halvveis

Ja, jeg tror det er mange som lever rett og slett fordi de har muligheten til å dø. Nå skal jeg selvfølgelig ikke si at selvmordstanker er en bra ting, og for noen kan det jo være dramatisk. Men det er jo mange som går gjennom livet med en konkret plan for hvordan de skal ta livet sitt, uten å noen gang faktisk gjøre det. Det er sånn sett ingen grunn til å ringe 113 bare som følge av tankene.

Du har nok veldig rett i det du skriver om at sånne tanker også kan være en litt dårlig mestringsstrategi, som står til hinder for å jobbe med utfordringene sine. Og tankemønstre som dannes under alvorlige depresjoner kan jo henge igjen som du sier.

Takk for klokt og gjennomtenkt svar