Jeg var på en måte fattig uten at familien min var det

[AnonymBruker]

Om noe fra barndommen: Jeg levde i samme hus hele barndommen, foreldrene var gift og nabolaget helt i orden. Jeg var flink på skolen men slet stadig mer sosialt. Jeg slet med å føle meg mindre verdt allerede i 5. klasse, følte at jeg var stygg og følte meg ekkel.

En spesiell grunn til at jeg følte meg ekkel var at jeg svettet mye. I ettertid tror jeg problemet var at jeg hadde for små og for trange klær. Husker jeg hadde ubehag med store kalde svetteringer under armene fra 6. 7. klasse. Prøvde å skjule det, men svettet bare enda mer med jakke over. Tøyet strammet veldig i armhulen og jeg hadde lite utvalg av klær. Det var ikke slik at foreldrene mine handlet inn ting automatisk ettersom jeg ble eldre. Husker at jeg gjerne hadde én enkelt bukse som passet i str om gangen, slik at jeg nesten alltid gikk med samme. Brukte mye tid på å lete og endte ofte opp med slitte joggebuker jeg tjuvlånte av elere søsken og følte meg skikkelig uvel i. Hadde noen flere overdeler men de var lettere for meg å bruke etter at de var blitt for små også. De ble kortere og trangere men kunne fortsatt gå med dem. Jeg undres over at ikke foreldrene mine la merke til dette. Det gjaldt jo også yttertøy etter at jeg kom i ungdomsskolealder. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde både jakker og vintertøy nok som barn, men som ungdom manglet jeg det meste av det man trenger fra oktober til april. 

Jeg så ikke på meg og familien som fattig og tror ikke vi var det heller. Begge foreldre var i jobb, vi hadde møbler, god mat og ganske mye moderne datautstyr, men når det gjaldt klær så var det kanskje bare ikke så viktig? Jeg tjuvlånte foreldrenes barberhøvel som tenåring, deo tok jeg av moren min. Bortsett fra en mascara jeg hadde kjøpt som 14åring hadde jeg ikke noen sminke eller slikt jenter gjerne liker. Jeg stjal noe foundation av moren min som sikkert ikke var brukt på mange år og var helt oransje i ansiktet om jeg prøvde sminke meg. Når jeg prøvde å henge med,så ble det så vanskelig pga at jeg manglet ting. Jeg fikk andre fine ting til både jul og bursdag, blant annet fikk jeg mobiltelefon tidlig, så å si at vi var fattige kan jo ikke være riktig. 

Husker at foreldrene mine pratet en del om penger i hverdagen, sikkert som mange andre også, uten at de var mer fattige enn unge familier flest, men det som var med meg var at jeg også sluttet å si fra om at jeg trengte ting. Jeg lærte etterhvert at en bukse kunne koste over 200 kroner (!!!) og det virket som kjempe masse penger for meg, så jeg ble redd for å koste noe også. Husker også at jeg ble redd for at småsøsken ikke skulle ha det de trengte så jeg begynte å heller lete etter klær til småsøsken da vi en sjelden gang var på klesbutikk. Og jeg husker jeg ble redd når jeg så på prisene. Jeg kunne regne meg til at småsøskens ene par sko, to bukser og en genser kunne komme på OVER TUSEN KRONER og ble kjempe lei meg og redd. Da sa jeg at jeg ikke trengte noe. Jeg trengte egentlig nor av alle typer plagg, så det ble så håpløst at jeg ikke orket foreslå f.eks. én genser eller annet. Tusen kroner var jo som en formue i min erfaring. Uten at jeg ble bedt om det direkte så drev jeg vel stadig med å ofre meg når det kom til anskaffelser av klær og utstyr - og som sagt så ikke foreldrene selv hva jeg hadde og ikke. 

Nå som voksen så tenker jeg at jeg hadde det ganske vanskelig som ungdom. Tror ikke det var noe noen gjorde bevisst, men føler at jeg ble utsatt for en slags omsorgssvikt. Det var nok ikke bare pengebruk det var snakk om, men man hadde nok ikke så mye fokus på hvordan jeg følte meg eller hva slags behov og ønsker jeg hadde som ungdom heller. Det gjør vondt å tenke slik fordi jeg føler jeg beskylder foreldrene mine for noe slemt de sikkert aldri har ment slik, så går ikke rundt og er sint på dem, men prøver heller å finne ut av hvorfor jeg føler meg naturlig mindre verdt enn andre, hvorfor jeg ikke kan kjøpe ting til meg selv eller gjøre noe hyggelig for meg selv - det kan jeg kun hvis det er til andre. Når noen gir meg ros eller et kompliment får jeg vonde følelser og kalrer sjeldent ta imot på en vanlig uanstrengt måte. Det er ikke meningen å demonstrere åpent at jeg er en som gir og ikke kan ta imot, folk ønsker jo gjensidighet! Men det er så vanskelig og skyldtynget å ta imot noe at jeg ikke klarer det. Prøver også å finne en slags balanse på hva som er riktig pengebruk ift egne barn. De får ikke bare det mest nødvendige men også ting som er litt stas å ha, saker som er trendy og man er innafor med. Det er ikke uten grenser, men jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensa egentlig bør gå. Mitt eldste barn har det meste ungdommen synes er gøy å ha og ser med en gang når butikken Normal har noe nytt i sortimentet. Alle barna mine har fritidsaktiviteter som koster en del, som de fleste aktiviteter gjør, men jeg har aldri nølt med å skaffe det som trengs.

Jeg jobber fulltid men er alene så jeg bor til leie og bor på ganske liten plass. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør feil i å være så veldig påpasselig på at barna alltid har det som trengs for at de skal føle seg vel og ikke utenfor. Når jeg ser andre voksnes vaner som drar på ferie uten barn, kjøper seg dyre ting pg opplevelser uten at det har noe med barna å gjøre - så skjønner jeg ingenting. Er de ekstremt egoistiske eller er jeg bare så skadet at det er jeg som gjør feil i å bruke de fleste pengene jeg tjener på å gi barna et godt liv? Dvs. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil prioritere slik,men kanskje jeg må bli mindre streng med meg selv og andre voksne. Vet bare ikke hvor grensa skal gå .. 

Anonymkode: 9e654...f3d