Er ikke så opptatt av meg selv som jeg var.

[frosken]

stjernestøv skrev (4 timer siden):

Nå som det har vært mye annet å tenke på har jeg ikke vært så opptatt av min egen psykiske og fysiske helse, det er vel en bra ting? Men den rarheten kan bli grusom innimellom og noen ganger tar jeg vival for å holde ut, men kan sitte hos mine foreldre på sykehjemmet og plutselig prikker det i hele meg. Det er tungt å sitte der men vet at de setter pris på at jeg kommer, nå har jeg sovet tre netter på rad så får se hvordan det går i natt. Uten søvn blir jo alt enda tyngre men jeg driver ikke og måler blodtrykket mange ganger om dagen, sliter fremdeles med trøstespising da. mine brødre går meg på nervene og det er bare løgn og bedrag derfra, min far tok det hardt og kommer ikke over det. han er svak nok som det er. må ha med brødrene mine å gjøre nå pga mine foreldre men det blir jo minst mulig fremover, det er ikke verdt det. spesielt når jeg ikke sover går løgnene inn på meg og jeg blir forvirret. jeg er hos foreldrene mine annenhver dag nå, om min mor husker det vet jeg ikke og min far sover mye. 

Vernepleieren skrev jeg var i min habituelle tilstand men jeg har jo blitt verre men jeg klarer jo å stå i det, har ikke knekt enda. 

Jeg har lenge visst at du er sterk når du trenger å være det for dine nærmeste:-)