Råttent

[AnonymBruker]

Selv om det går bra nå har jeg en trang til å skrive destruktivt. Det hjelper meg til å ikke handle på tankene som ulmer bak alt det andre. Alt det andre som holder meg samlet akkurat nå. Jeg klarer ikke la være å rive opp gamle sår.

Inni meg er det hult og desperat gjør alt jeg kan for å prøve å fylle tomrommet. Til ingen nytte. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp. Hjernen føles råtten. Hele kroppen forvitrer og jeg gjør ingenting for å stoppe det. Selvfølgelig gjør jeg ikke det når alt jeg vil er å forsvinne.

Alt blir farget av destruktiviteten. Sort. Tjærete. Seigt. Umulig å komme seg ut av.  Råta sprer seg fra hjernen og til resten av kroppen. Hud, blod, nerver, bein. Alt råttent.

Jeg googler "Å miste noen i selvmord". Ikke at jeg tror det vil stoppe meg, aller mest søker jeg bare etter ett innblikk i hvordan det oppleves.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil bli husket når jeg er død. Ett ord: ubetydelig.

Anonymkode: 45800...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Selv om det går bra nå har jeg en trang til å skrive destruktivt. Det hjelper meg til å ikke handle på tankene som ulmer bak alt det andre. Alt det andre som holder meg samlet akkurat nå. Jeg klarer ikke la være å rive opp gamle sår.

Inni meg er det hult og desperat gjør alt jeg kan for å prøve å fylle tomrommet. Til ingen nytte. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp. Hjernen føles råtten. Hele kroppen forvitrer og jeg gjør ingenting for å stoppe det. Selvfølgelig gjør jeg ikke det når alt jeg vil er å forsvinne.

Alt blir farget av destruktiviteten. Sort. Tjærete. Seigt. Umulig å komme seg ut av.  Råta sprer seg fra hjernen og til resten av kroppen. Hud, blod, nerver, bein. Alt råttent.

Jeg googler "Å miste noen i selvmord". Ikke at jeg tror det vil stoppe meg, aller mest søker jeg bare etter ett innblikk i hvordan det oppleves.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil bli husket når jeg er død. Ett ord: ubetydelig.

Anonymkode: 45800...304

Borderline? Ja, tenkte meg det. Håper du får hjelp ..

Anonymkode: 005fe...0f7

[Glitter]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Borderline? Ja, tenkte meg det. Håper du får hjelp ..

Anonymkode: 005fe...0f7

For en unødvendig kommentar.

[Eva Sofie]

Det gjør vondt å lese hvordan du har det. Hvorfor det smerter og gir meg særlig mange tanker, er at det kunne ha vært meg selv som skrev en slik tekst, om vi spoler en del år tilbake. Jeg håper du kan gripe fast i det håpet. Det kan snu.

 

Jeg håper du har noen som ser deg. At du kan tillate deg selv å bli sett. At du får hjelp og kan ta imot hjelpen.

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil bli husket når jeg er død. Ett ord: ubetydelig.

Anonymkode: 45800...304

Jeg trodde også at jeg visste dette. Det var depresjonen og selvforakten som snakket.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Borderline? Ja, tenkte meg det. Håper du får hjelp ..

Anonymkode: 005fe...0f7

Fullstendig unødvendig. Håper  du også får hjelp.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (24 minutter siden):

Det gjør vondt å lese hvordan du har det. Hvorfor det smerter og gir meg særlig mange tanker, er at det kunne ha vært meg selv som skrev en slik tekst, om vi spoler en del år tilbake. Jeg håper du kan gripe fast i det håpet. Det kan snu.

 

Jeg håper du har noen som ser deg. At du kan tillate deg selv å bli sett. At du får hjelp og kan ta imot hjelpen.

Jeg trodde også at jeg visste dette. Det var depresjonen og selvforakten som snakket.

Takk for at du tar deg tid til å kommentere, setter pris på det. Jeg holder fast i håpet og forsøker tenke at det har snudd og blitt bedre før så det blir sannsynligvis det denne gangen også. 

Det å tillate meg å bli sett og ta i mot hjelp er vanskelig for meg, men jeg forsøker så godt jeg kan. 

Anonymkode: 45800...304

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2025 den 18.14):

Jeg holder fast i håpet og forsøker tenke at det har snudd og blitt bedre før så det blir sannsynligvis det denne gangen også. 

Jeg vet det føles håpløst og mørkt når du står midt i det. Håpet er vårt viktigste anker. Det har jeg sett, flere ganger.

AnonymBruker skrev (På 26.8.2025 den 18.14):

Det å tillate meg å bli sett og ta i mot hjelp er vanskelig for meg, men jeg forsøker så godt jeg kan. 

Anonymkode: 45800...304

Ja - jeg så du hadde mye selvforakt og negative følelser. Jeg håper du klarer å tenke at du er like mye verdt hjelpen som andre.

 

Ønsker deg gode tanker inn i helgen.

[GinaSmith]

On 8/26/2025 at 12:59 AM, AnonymBruker said:

Selv om det går bra nå har jeg en trang til å skrive destruktivt. Det hjelper meg til å ikke handle på tankene som ulmer bak alt det andre. Alt det andre som holder meg samlet akkurat nå. Jeg klarer ikke la være å rive opp gamle sår.

Inni meg er det hult og desperat gjør alt jeg kan for å prøve å fylle tomrommet. Til ingen nytte. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp. Hjernen føles råtten. Hele kroppen forvitrer og jeg gjør ingenting for å stoppe det. Selvfølgelig gjør jeg ikke det når alt jeg vil er å forsvinne.

Alt blir farget av destruktiviteten. Sort. Tjærete. Seigt. Umulig å komme seg ut av.  Råta sprer seg fra hjernen og til resten av kroppen. Hud, blod, nerver, bein. Alt råttent.

Jeg googler "Å miste noen i selvmord". Ikke at jeg tror det vil stoppe meg, aller mest søker jeg bare etter ett innblikk i hvordan det oppleves.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil bli husket når jeg er død. Ett ord: ubetydelig.

Anonymkode: 45800...304

Det låter som en frustrerande situation, särskilt när saker inte fungerar som de borde. Själv brukar jag ta små pauser och spela lite på https://chickenroadgame.se/. Det ger en skön distraktion och gör att man får ny energi innan man tar tag i problemet igen.

Hvordan har du det nå?

Endret 4. september av GinaSmith

[AnonymBruker]

GinaSmith skrev (9 timer siden):

Hvordan har du det nå?

 

AnonymBruker skrev (På 25.8.2025 den 21.57):

Borderline? Ja, tenkte meg det. Håper du får hjelp ..

Anonymkode: 005fe...0f7

 

AnonymBruker skrev (På 25.8.2025 den 21.29):

Selv om det går bra nå har jeg en trang til å skrive destruktivt. Det hjelper meg til å ikke handle på tankene som ulmer bak alt det andre. Alt det andre som holder meg samlet akkurat nå. Jeg klarer ikke la være å rive opp gamle sår.

Inni meg er det hult og desperat gjør alt jeg kan for å prøve å fylle tomrommet. Til ingen nytte. Jeg kjenner meg klaustrofobisk i min egen kropp. Hjernen føles råtten. Hele kroppen forvitrer og jeg gjør ingenting for å stoppe det. Selvfølgelig gjør jeg ikke det når alt jeg vil er å forsvinne.

Alt blir farget av destruktiviteten. Sort. Tjærete. Seigt. Umulig å komme seg ut av.  Råta sprer seg fra hjernen og til resten av kroppen. Hud, blod, nerver, bein. Alt råttent.

Jeg googler "Å miste noen i selvmord". Ikke at jeg tror det vil stoppe meg, aller mest søker jeg bare etter ett innblikk i hvordan det oppleves.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil bli husket når jeg er død. Ett ord: ubetydelig.

Anonymkode: 45800...304

Jeg håper du har det bedre. Og så utrykker du deg veldig bra ,det tyder på en følsom og intelligent person. Men med intelligens kommer også ofte grubling og ønske om svar på livets store spørsmål. Kanskje kan du nytt skriving til noe nyttig for deg ?

Anonymkode: 1cb8d...4aa