Tenker dere noen ganger at du bare skulle ta deg sammen

[AnonymBruker]

For meg tenker jeg av og til at jeg bare må ta meg sammen, slutte overtenke, slutte kjenne på uro, slutte være nervøs for x og y, men så klarer jeg det ikke. Og det er ikke det at jeg virkelig tror jeg kan klare å skjerpe meg ut av psykisk sykdom, men noen ganger tviler jeg litt på om jeg virkelig er syk også eller om jeg bare er lat om dere skjønner? 

Anonymkode: d3340...1fc

[Fru2020]

Hele tiden.

 

[Eva Sofie]

Tidligere. Det kan jeg ikke kaste bort krefter på.

Endret 30. august av Eva Sofie

[munchin]

Hele tiden og alltid.

[Soleil70]

Ikke nå lenger. Nå vet jeg hvorfor jeg er som jeg er, og da kan jeg være rausere med meg selv. 

Endret 30. august av Soleil70
Skrivefeil

[skogbrann]

Jeg tenker av og til at jeg burde ta meg sammen, noen ganger er dette berettiget. Ikke fordi jeg tror man kan skjerpe seg ut av psykisk sykdom, men fordi alle (også helt friske mennesker) har stunder hvor vi rett og slett bare bør eller må ta oss sammen. Dermed kan psykisk syke også være i situasjoner hvor de hadde hatt godt ta seg sammen, også selv om situasjonen er på en eller annen måte knyttet til psykisk sykdom. Det er noe vi alle bare må av og til, rett og slett. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (34 minutter siden):

Jeg tenker av og til at jeg burde ta meg sammen, noen ganger er dette berettiget. Ikke fordi jeg tror man kan skjerpe seg ut av psykisk sykdom, men fordi alle (også helt friske mennesker) har stunder hvor vi rett og slett bare bør eller må ta oss sammen. Dermed kan psykisk syke også være i situasjoner hvor de hadde hatt godt ta seg sammen, også selv om situasjonen er på en eller annen måte knyttet til psykisk sykdom. Det er noe vi alle bare må av og til, rett og slett. 

Godt poeng, men jeg undres litt over hvordan man klarer å skille om det er berettiget eller ikke? Jeg tenker at hvis det faktisk skyldes psykisk sykdom så kan det vel gjøre vondt verre å begynne å skulle ta seg sammen?

Anonymkode: d3340...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Godt poeng, men jeg undres litt over hvordan man klarer å skille om det er berettiget eller ikke? Jeg tenker at hvis det faktisk skyldes psykisk sykdom så kan det vel gjøre vondt verre å begynne å skulle ta seg sammen?

Anonymkode: d3340...1fc

Er det ikke bare å ta seg sammen noen uker, og se om man klarer det. Om ikke man klarer det så kan det vel være noe annet?

Anonymkode: e44c5...6af

[Eva Sofie]

skogbrann skrev (3 timer siden):

Ikke fordi jeg tror man kan skjerpe seg ut av psykisk sykdom, men fordi alle (også helt friske mennesker) har stunder hvor vi rett og slett bare bør eller må ta oss sammen. Dermed kan psykisk syke også være i situasjoner hvor de hadde hatt godt ta seg sammen, også selv om situasjonen er på en eller annen måte knyttet til psykisk sykdom.

Er helt enig med deg - jeg tok det som en selvfølge i mitt hode. Det er en del av det å leve med avtaler/forpliktelser med seg selv/andre.

 

Siden det var postet på Psykiatri, forsto jeg spørsmålet som at "ta deg sammen fra psykisk lidelse/strev/begrensninger". Ikke livet for øvrig.

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Godt poeng, men jeg undres litt over hvordan man klarer å skille om det er berettiget eller ikke? Jeg tenker at hvis det faktisk skyldes psykisk sykdom så kan det vel gjøre vondt verre å begynne å skulle ta seg sammen?

Anonymkode: d3340...1fc

Jeg tenker at dette veldig sjelden er enten-eller. Man kan ikke fikse alt ved å ta seg sammen, men man går glipp av mange muligheter dersom man aldri tar seg sammen. 

[AnonymBruker]

Ja det er bare å ta seg sammen. Like lett å ta seg sammen psykisk som det er å ta seg sammen fysisk. 

Anonymkode: a7f89...976

[adhoc]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

For meg tenker jeg av og til at jeg bare må ta meg sammen, slutte overtenke, slutte kjenne på uro, slutte være nervøs for x og y, men så klarer jeg det ikke. Og det er ikke det at jeg virkelig tror jeg kan klare å skjerpe meg ut av psykisk sykdom, men noen ganger tviler jeg litt på om jeg virkelig er syk også eller om jeg bare er lat om dere skjønner? 

Anonymkode: d3340...1fc

Jeg skjønner veldig godt tankene dine, og i mange år tenkte jeg selv at jeg bare burde ta meg sammen. For to år siden ble jeg innlagt etter at en hypomani endte i en blandet episode som kulminerte både i selvmordsforsøk og generelt kaos.Før dette betvilte jeg alltid både diagnose og autentisiteten i egen atferd. For meg var det en slags velsignelse å bli så dårlig, for i møtet med egen sykdom var jeg ikke lenger i tvil om at jeg virkelig var syk og at diagnosen var reell. Det var så for jævlig og utenfor min kontroll at jeg ikke lenger kunne mistro diagnosen.

Endret 30. august av adhoc

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Godt poeng, men jeg undres litt over hvordan man klarer å skille om det er berettiget eller ikke? Jeg tenker at hvis det faktisk skyldes psykisk sykdom så kan det vel gjøre vondt verre å begynne å skulle ta seg sammen?

Anonymkode: d3340...1fc

Som @frosken skriver er det ikke som oftest ikke enten-eller. Jeg tenker at man i hvert fall noen ganger kan «ta seg sammen» for å gjøre ting som utfordrer tanker, handlinger og handlingsmønstre som skyldes sykdom. Man kan f.eks. ikke skjerpe seg ut av en depresjon, man man har flere anledninger hvor man kan ha godt av å «ta seg sammen» under en depresjon. Blant annet ved å ikke bli liggende på sofaen/under dyna selv om det er alt man vil, er overbevist over at er alt man orker eller klarer. Man trenger ikke å gå en 2-timers tur, men å presse seg opp av sofaen og litt ut av huset bør man kunne klare. Det handler om å ikke resignere eller kapitulere helt når man møter motstand eller når noe blir vondt, vanskelig eller ubehagelig på grunn av sykdommen. Det handler også om å ikke la sykdommen stoppe en fra alt, eller bli en unnskyldning for å ikke gjøre noe som er vanskelig.

Man har ikke nødvendigvis godt av å hive seg ut i den mest ubehagelige situasjonen man kan se for seg, men likevel sørge for å stadig presse seg selv. Jeg kan jo ta et eksempel fra mitt eget liv. Nå var jeg for relativt kort tid siden moderat til alvorlig deprimert i nærmere 2 år i strekk. Stort sett lå jeg og vippet mellom moderat og alvorlig. Jeg hadde i tillegg mye angst. Sånn sett kunne jeg hatt all verdens med unnskyldninger til å gjøre det eneste jeg følte jeg orket, altså forsvinne under dyna. Jeg bestemte meg likevel for å starte å studere fulltid igjen. Dette førte til forventninger om oppmøte, etter relativt kort tid at jeg ble ringt eller fikk meldinger av medstudenter om jeg ikke møtte opp. Noen andre hadde behov for at jeg møtte opp. Da måtte jeg jo egentlig «ta meg sammen» for deres vegne. Jeg måtte møte på lab, for hva skulle min labpartner gjøre hvis ikke? Ellers hendte det flere ganger at jeg følte jeg skulle kaste opp og besvime av angst på vei til universitetet, eller var så deprimert at jeg ikke holdt ut tanken. Eksepsjonelt dårlige så jeg på som sykdom man holder seg hjemme som følge av, og fokuserte på å komme meg til hektene. Klarte jeg virkelig ikke tanken på gå på forelesning og bare ville sette meg på bussen hjem igjen, så fant jeg et stille sted, eventuelt toalettet og satt der. Det ble en mellomting mellom å rømme hjem og tvinge meg selv til noe som opplevdes totalt uutholdelig. Å tvinge meg selv til noe som føltes helt uutholdelig hadde trolig gjort vondt verre, men å dra hjem hadde på sikt forverret problemene mine, i form av økt passivitet og motløshet. Så jeg presset meg så langt jeg klarte, men ikke forbi min egen absolutte tålegrense. Jeg fant en mellomting mellom resignasjon og det helt uutholdelige. Det er her nyansene kommer inn. I tillegg klarte jeg ofte å komme meg til neste forelesning etter å ha samlet meg i en time, av og til to. Gjennom å ikke resignere helt så fikk jeg det til til slutt.

«Mellomtingen» er helt essensiell. Unnlater man å pushe seg selv for å forbedre egen situasjon eller velger resignasjon fordi man ikke er villig til å se hensikten i å finne et alternativ til det egentlig målet bør man ta seg litt sammen. Det egentlig målet blir aldri nådd hvis man ikke er villig til å ta noen steg i den retningen. Det kan ta lang tid før målet er nådd, og av og til må stoppe opp på veien før man kommer seg dit, men om man fortsetter vil man se at man stadig er nærmere og nærmere målet. Klarer man først bare en centimeter av veien, så er en centimeter en god start. Man må likevel bare ta seg sammen for å gå den første centimeteren. Av og til er å ikke ta seg sammen å gjøre vondt verre. Å ta seg sammen i for stor grad kan være skadelig, men jeg lover deg at deg at man merker hvor grensen går. Jeg har gjennom lang tid «tatt meg sammen» og bare bitt tennene sammen, i såpass stor grad at flere har vært direkte overrasket over at jeg får det til. Skal skryte såpass over meg selv og si at  flere også har vært direkte imponert, og uttrykket at jeg har en usedvanlig god evne til akkurat det. Så jeg mener ikke at alle skal ta seg sammen i den grad jeg gjør, men alle bør kunne til en viss grad. Noe annet er å hengi seg selv til sykdommen. Har du ødelagt en arm, må du også ta deg litt sammen og gjøre en innsats. Det hjelper ikke å vente på at musklene skal bygge seg opp igjen av seg selv etter en operasjon og måneder med inaktivitet. 

Skriver på mobil, så bare ignorer skrivefeil/feil i setningsoppbygning osv. 

[AnonymBruker]

Man kan ikke ta seg sammen og så bli frisk. Men man kan ta seg sammen for å jobbe med de verktøy man har for å bli bedre.

Anonymkode: a9c82...af9

[frosken]

skogbrann skrev (2 timer siden):

Som @frosken skriver er det ikke som oftest ikke enten-eller. Jeg tenker at man i hvert fall noen ganger kan «ta seg sammen» for å gjøre ting som utfordrer tanker, handlinger og handlingsmønstre som skyldes sykdom. Man kan f.eks. ikke skjerpe seg ut av en depresjon, man man har flere anledninger hvor man kan ha godt av å «ta seg sammen» under en depresjon. Blant annet ved å ikke bli liggende på sofaen/under dyna selv om det er alt man vil, er overbevist over at er alt man orker eller klarer. Man trenger ikke å gå en 2-timers tur, men å presse seg opp av sofaen og litt ut av huset bør man kunne klare. Det handler om å ikke resignere eller kapitulere helt når man møter motstand eller når noe blir vondt, vanskelig eller ubehagelig på grunn av sykdommen. Det handler også om å ikke la sykdommen stoppe en fra alt, eller bli en unnskyldning for å ikke gjøre noe som er vanskelig.

Man har ikke nødvendigvis godt av å hive seg ut i den mest ubehagelige situasjonen man kan se for seg, men likevel sørge for å stadig presse seg selv. Jeg kan jo ta et eksempel fra mitt eget liv. Nå var jeg for relativt kort tid siden moderat til alvorlig deprimert i nærmere 2 år i strekk. Stort sett lå jeg og vippet mellom moderat og alvorlig. Jeg hadde i tillegg mye angst. Sånn sett kunne jeg hatt all verdens med unnskyldninger til å gjøre det eneste jeg følte jeg orket, altså forsvinne under dyna. Jeg bestemte meg likevel for å starte å studere fulltid igjen. Dette førte til forventninger om oppmøte, etter relativt kort tid at jeg ble ringt eller fikk meldinger av medstudenter om jeg ikke møtte opp. Noen andre hadde behov for at jeg møtte opp. Da måtte jeg jo egentlig «ta meg sammen» for deres vegne. Jeg måtte møte på lab, for hva skulle min labpartner gjøre hvis ikke? Ellers hendte det flere ganger at jeg følte jeg skulle kaste opp og besvime av angst på vei til universitetet, eller var så deprimert at jeg ikke holdt ut tanken. Eksepsjonelt dårlige så jeg på som sykdom man holder seg hjemme som følge av, og fokuserte på å komme meg til hektene. Klarte jeg virkelig ikke tanken på gå på forelesning og bare ville sette meg på bussen hjem igjen, så fant jeg et stille sted, eventuelt toalettet og satt der. Det ble en mellomting mellom å rømme hjem og tvinge meg selv til noe som opplevdes totalt uutholdelig. Å tvinge meg selv til noe som føltes helt uutholdelig hadde trolig gjort vondt verre, men å dra hjem hadde på sikt forverret problemene mine, i form av økt passivitet og motløshet. Så jeg presset meg så langt jeg klarte, men ikke forbi min egen absolutte tålegrense. Jeg fant en mellomting mellom resignasjon og det helt uutholdelige. Det er her nyansene kommer inn. I tillegg klarte jeg ofte å komme meg til neste forelesning etter å ha samlet meg i en time, av og til to. Gjennom å ikke resignere helt så fikk jeg det til til slutt.

«Mellomtingen» er helt essensiell. Unnlater man å pushe seg selv for å forbedre egen situasjon eller velger resignasjon fordi man ikke er villig til å se hensikten i å finne et alternativ til det egentlig målet bør man ta seg litt sammen. Det egentlig målet blir aldri nådd hvis man ikke er villig til å ta noen steg i den retningen. Det kan ta lang tid før målet er nådd, og av og til må stoppe opp på veien før man kommer seg dit, men om man fortsetter vil man se at man stadig er nærmere og nærmere målet. Klarer man først bare en centimeter av veien, så er en centimeter en god start. Man må likevel bare ta seg sammen for å gå den første centimeteren. Av og til er å ikke ta seg sammen å gjøre vondt verre. Å ta seg sammen i for stor grad kan være skadelig, men jeg lover deg at deg at man merker hvor grensen går. Jeg har gjennom lang tid «tatt meg sammen» og bare bitt tennene sammen, i såpass stor grad at flere har vært direkte overrasket over at jeg får det til. Skal skryte såpass over meg selv og si at  flere også har vært direkte imponert, og uttrykket at jeg har en usedvanlig god evne til akkurat det. Så jeg mener ikke at alle skal ta seg sammen i den grad jeg gjør, men alle bør kunne til en viss grad. Noe annet er å hengi seg selv til sykdommen. Har du ødelagt en arm, må du også ta deg litt sammen og gjøre en innsats. Det hjelper ikke å vente på at musklene skal bygge seg opp igjen av seg selv etter en operasjon og måneder med inaktivitet. 

Skriver på mobil, så bare ignorer skrivefeil/feil i setningsoppbygning osv. 

Jeg tilhører de som - basert på dine innlegg her - har vært imponert over hvordan du har klart å håndtere alvorlig sykdom, - og ble enda mer imponert etter å ha lest dette innlegget. 

Det virker som om du har "noe", som gjør deg i stand til å møte motgang nesten bedre enn man kan forvente. 

[AnonymBruker]

Kloke betraktninger, @skogbrann .

Og jeg er helt enig - å pushe seg - innenfor visse grenser - er hardt, men nødvendig. De fleste av oss klarer å gjøre litt mer enn vi gjerne tror. Det er så mye vekst og utvikling utenfor den vanemessige komfortsonen og de begrensede livsløgnene vi kan lulle oss inn i under psykdom, for å rettferdiggjøre passivitet. 

Jeg har selv gått flerfoldige runder, og på mitt sykeste identifiserte jeg meg med diagnoser og terapi var hovedinnholdet i min hverdag. Terapi er for lengst avsluttet, med laber suksess, men ved å ta grep på ulike områder og stadig utfordre meg selv, har mening og mestring overtatt for diagnosefokus og begrensningene jeg hadde bygget rundt meg selv. 

Lett omskrevet etter S. Kierkegaard: å våge er å miste fotfestet for en liten stund. Å ikke våge - eller orke - er å miste seg selv. 

Anonymkode: 616a8...cfb