Har mottatt mye hjelp - men har aldri følt at jeg har fortjent det

[AnonymBruker]

Noen andre som føler på det samme? Føler det også gjør meg vanskeligere å hjelpe når jeg føler jeg bare er en byrde?

Anonymkode: eab35...aa2

[munchin]

Samme her. Akkurat de samme tankene.

[AnonymBruker]

munchin skrev (5 minutter siden):

Samme her. Akkurat de samme tankene.

Hva bunner den følelsen av å ikke fortjene i hos deg? For meg er det selvhat og følelse av mindreverd, tror jeg.

Anonymkode: eab35...aa2

[AnonymBruker]

Det verste er at jeg flere av gangene til og med har bedt selv om denne hjelpen, og det når jeg faktisk følte at jeg ikke fortjente det og var til bry. Det er jo ganske selvmotsigende? 

Anonymkode: eab35...aa2

[munchin]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva bunner den følelsen av å ikke fortjene i hos deg? For meg er det selvhat og følelse av mindreverd, tror jeg.

Anonymkode: eab35...aa2

Samme her. Selvhat og mindreverdighets-oppfatning.

[munchin]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det verste er at jeg flere av gangene til og med har bedt selv om denne hjelpen, og det når jeg faktisk følte at jeg ikke fortjente det og var til bry. Det er jo ganske selvmotsigende? 

Anonymkode: eab35...aa2

Jeg også. Det fører til STOR skam.

[AnonymBruker]

munchin skrev (2 minutter siden):

Samme her. Selvhat og mindreverdighets-oppfatning.

Det er både lettende å 'møte' noen som føler på det samme, og samtidig leit å høre at du også sliter med dette for det er så ødeleggende.

Anonymkode: eab35...aa2

[munchin]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er både lettende å 'møte' noen som føler på det samme, og samtidig leit å høre at du også sliter med dette for det er så ødeleggende.

Anonymkode: eab35...aa2

Ja, det gjør vondt😔

[AnonymBruker]

Dere grubler og tenker og føler for mye,

Anonymkode: a3829...fed

[AnonymBruker]

munchin skrev (1 minutt siden):

Ja, det gjør vondt😔

Det gjør det. Går du i noe terapi nå? Jeg skal begynne hos sykepleier om en måneds tid og er veldig spent på om jeg kommer til å klarer å komme ut av dette (og det andre jeg sliter med).

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere grubler og tenker og føler for mye,

Anonymkode: a3829...fed

Ja, er veldig klar over det egentlig, men sliter med å bryte ut av det.

Anonymkode: eab35...aa2

[munchin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det gjør det. Går du i noe terapi nå? Jeg skal begynne hos sykepleier om en måneds tid og er veldig spent på om jeg kommer til å klarer å komme ut av dette (og det andre jeg sliter med).

Ja, er veldig klar over det egentlig, men sliter med å bryte ut av det.

Anonymkode: eab35...aa2

Ja, jeg har startet opp i privat terapi men skal bare gå i en kort periode pga kostnaden. Er det i kommunen du skal gå til sykepleier? Håper veldig på at det kan hjelpe for deg! Har du gått til DPS før? Som anonym skriver; vi vet at vi grubler for mye, ja. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Noen andre som føler på det samme? Føler det også gjør meg vanskeligere å hjelpe når jeg føler jeg bare er en byrde?

Anonymkode: eab35...aa2

Tenker du det om andre også? Hvis ikke, hvorfor gjelder det kun deg?

Anonymkode: 1cce5...7fe

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det verste er at jeg flere av gangene til og med har bedt selv om denne hjelpen, og det når jeg faktisk følte at jeg ikke fortjente det og var til bry. Det er jo ganske selvmotsigende? 

Anonymkode: eab35...aa2

 

munchin skrev (16 timer siden):

Jeg også. Det fører til STOR skam.

Først: Jeg kjenner meg godt igjen i det dere beskriver. Jeg hadde det slik, og jeg kan begynne å tvile i dag også.  Men på et tidspunkt ble jeg nødt til å ta et valg: Fortsette på samme veien, eller snu og tro på at jeg også kun var et helt alminnelig menneske. Jeg ble konfrontert i terapien: Om jeg var annerledes enn andre, måtte jeg forklare hvordan og begrunne hvorfor, et føleri og "det er slik" ble ikke akseptert.

 

Om en person ble utsatt for et ran, hadde h*n grunn til å føle seg mindre verdt? Føle seg til bry. Ta plass. Ikke fortjene nødvendig hjelp. Hva var ev. forskjellen? Var den ransutsatte mer ansvarlig for at ranerne kom enn at jeg strevde slik og så?

 

Dette har for meg vært en prosess. Det tok meg ca. 3-4 år å endre. Jo mer man elter en tanke i eget hode, jo mer sann blir den. Det kan handle om ingenting verdt, å være et hjelpeløst offer, ha kontroll i eget liv, være like mye verdt som andre - eller motsatsen: å stå over alle andre i rang etc.

[AnonymBruker]

munchin skrev (14 timer siden):

Ja, jeg har startet opp i privat terapi men skal bare gå i en kort periode pga kostnaden. Er det i kommunen du skal gå til sykepleier? Håper veldig på at det kan hjelpe for deg! Har du gått til DPS før? Som anonym skriver; vi vet at vi grubler for mye, ja. 

Hvorfor ble du avsluttet du som har vært så flink og jobbet i terapi hardere enn mange andre? 

Anonymkode: 7dce7...749

[AnonymBruker]

Som du ser så er det andre som tenker det samme. Og det er nok ganske mange.

Kanskje det kan hjelpe at du ser det som et symptom på din lidelse, og ikke en sannhet?

Anonymkode: e3940...43b

[AnonymBruker]

munchin skrev (14 timer siden):

Ja, jeg har startet opp i privat terapi men skal bare gå i en kort periode pga kostnaden. Er det i kommunen du skal gå til sykepleier? Håper veldig på at det kan hjelpe for deg! Har du gått til DPS før? Som anonym skriver; vi vet at vi grubler for mye, ja. 

Skjønner. Kjedelig at privat terapi skal være så dyrt hvis ikke hadde jeg nok gått der jeg og. Det er i kommunen ja og jeg har gått til DPS før. Men det er ikke aktuelt nå fordi jeg har nettopp blitt avsluttet fordi behandler mente problemene mine ikke var alvorlig nok til å få hjelp der videre.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tenker du det om andre også? Hvis ikke, hvorfor gjelder det kun deg?

Anonymkode: 1cce5...7fe

Nei, tenker absolutt ikke slik om andre. Hvorfor det gjelder kun meg har jeg ikke noe godt svar på annet enn at det er slik jeg tenker og alltid har tenkt.

Eva Sofie skrev (14 minutter siden):

 

Først: Jeg kjenner meg godt igjen i det dere beskriver. Jeg hadde det slik, og jeg kan begynne å tvile i dag også.  Men på et tidspunkt ble jeg nødt til å ta et valg: Fortsette på samme veien, eller snu og tro på at jeg også kun var et helt alminnelig menneske. Jeg ble konfrontert i terapien: Om jeg var annerledes enn andre, måtte jeg forklare hvordan og begrunne hvorfor, et føleri og "det er slik" ble ikke akseptert.

 

Om en person ble utsatt for et ran, hadde h*n grunn til å føle seg mindre verdt? Føle seg til bry. Ta plass. Ikke fortjene nødvendig hjelp. Hva var ev. forskjellen? Var den ransutsatte mer ansvarlig for at ranerne kom enn at jeg strevde slik og så?

 

Dette har for meg vært en prosess. Det tok meg ca. 3-4 år å endre. Jo mer man elter en tanke i eget hode, jo mer sann blir den. Det kan handle om ingenting verdt, å være et hjelpeløst offer, ha kontroll i eget liv, være like mye verdt som andre - eller motsatsen: å stå over alle andre i rang etc.

Gode poeng her, jeg tar det med meg videre. Håper jeg også klarer endre meg for det er jo ganske så slitsomt og ødeleggende.

Anonymkode: eab35...aa2

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gode poeng her, jeg tar det med meg videre. Håper jeg også klarer endre meg for det er jo ganske så slitsomt og ødeleggende.

Anonymkode: eab35...aa2

Håper du klarer det. Jeg tror jeg startet i det små med å ikke bagatellisere/avvise bort andres ros/anerkjennelser, men si takk.

 

Om en ser slik på det: Om noen mener at du laget en god middag, har gjort noe bra/grundig e.l., la de få beholde sin mening og si takk. Det er ikke deres ansvar at du ev. er uenig.