Åpenhet med pårørende

[AnonymBruker]

Hva er deres erfaringer med å være åpen og ærlig med pårørende som foreldre eller venner? Og hvor åpen er dere?

Jeg har blitt oppfordret av helsepersonell tidligere til å åpne mer opp og være mer ærlig til mine pårørende som da er mine foreldre. Men jeg tør ikke. Synes det er skummelt (selv om de har vist forståelse for det lille jeg har fortalt). Samtidig vil jeg ikke være en byrde eller at de skal bekymre seg, så derfor tar jeg alltid på en maske eller lyver hvis de spør. Jeg har bipolar, og sliter mest med depresjoner og selvmordstanker/forsøk. 

Anonymkode: 9e29c...f8c

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er deres erfaringer med å være åpen og ærlig med pårørende som foreldre eller venner? Og hvor åpen er dere?

Jeg har blitt oppfordret av helsepersonell tidligere til å åpne mer opp og være mer ærlig til mine pårørende som da er mine foreldre. Men jeg tør ikke. Synes det er skummelt (selv om de har vist forståelse for det lille jeg har fortalt). Samtidig vil jeg ikke være en byrde eller at de skal bekymre seg, så derfor tar jeg alltid på en maske eller lyver hvis de spør. Jeg har bipolar, og sliter mest med depresjoner og selvmordstanker/forsøk. 

Anonymkode: 9e29c...f8c

Jeg var aldri åpen med mine foreldre og ble ikke oppfordret til det heller men det var andre tider da, de visste at jeg hadde angst og det var alt. 

[Drømmeautomat]

Det kommer helt an på de pårørende. 

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (4 minutter siden):

Det kommer helt an på de pårørende. 

Hva kommer det an på?

Anonymkode: 9e29c...f8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hva er deres erfaringer med å være åpen og ærlig med pårørende som foreldre eller venner? Og hvor åpen er dere?

Jeg har blitt oppfordret av helsepersonell tidligere til å åpne mer opp og være mer ærlig til mine pårørende som da er mine foreldre. Men jeg tør ikke. Synes det er skummelt (selv om de har vist forståelse for det lille jeg har fortalt). Samtidig vil jeg ikke være en byrde eller at de skal bekymre seg, så derfor tar jeg alltid på en maske eller lyver hvis de spør. Jeg har bipolar, og sliter mest med depresjoner og selvmordstanker/forsøk. 

Anonymkode: 9e29c...f8c

En kan jo snakke om hva diagnosen innebærer uten å gå ned i hver minste detalj. 

Anonymkode: 671e2...104

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hva kommer det an på?

 

Hvor nær du står dem, om du stoler på dem, hvorvidt de har fikse ideer om piller og psykiatri, etc. Kort sagt: Om det er mennesker som gjør at du tror det vil være til hjelp for deg at du forteller dette.

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (27 minutter siden):

Hvor nær du står dem, om du stoler på dem, hvorvidt de har fikse ideer om piller og psykiatri, etc. Kort sagt: Om det er mennesker som gjør at du tror det vil være til hjelp for deg at du forteller dette.

Ja, det er et veldig godt poeng. Jeg stoler på mine foreldre og tror de hadde hatt et ønske om å være til hjelp om jeg hadde åpnet opp, men vi har et forholdsvis overfladisk forhold da vi aldri har snakket om de viktige tingene eller det som er vanskelig før. Jeg tenker også at hadde jeg f.eks sagt til foreldrene mine at jeg var deprimert og/eller suicidal så tenker jeg at de ville bekymret seg og oppført seg annerledes mot meg. Mens det jeg føler jeg trenger når jeg har en dårlig periode er bare å bli behandlet helt som vanlig. Det hadde heller ikke hjulpet meg å snakke om de negative tankene mine med mine foreldre tror jeg, for det har jeg heller behandler til.

Anonymkode: 9e29c...f8c

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2025 den 15.43):

Jeg stoler på mine foreldre og tror de hadde hatt et ønske om å være til hjelp om jeg hadde åpnet opp, men vi har et forholdsvis overfladisk forhold da vi aldri har snakket om de viktige tingene eller det som er vanskelig før.

Da er det jo ikke rart du syns det er vanskelig å ta opp, du har jo gjennom oppveksten lært at visse ting snakkes det ikke opp. Ta det opp med dem hvis du tror det kan være bra for deg, ellers ikke.

[Glitter]

Jeg er åpen med mine foreldre. Det kom egentlig som en selvfølge. De håndterer det bra. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke særlig åpen. De vet at jeg er deprimert, men ikke om selvmordstanker/planer.

Anonymkode: 21509...fd1

[aa-k-j]

Jeg kan ikke være helt åpen med mine foreldre. De håndterer ikke sånt så bra. Noe vet de jo, men ikke alt. 

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med åpenhet til de aller nærmeste.

Min mor strevde mye med å akseptere at jeg ble utredet for bipolar. Men hun møtte likevel opp til samtale med psykiateren som utredet meg, og ble mer beroliget der. Begge mine foreldre har også deltatt på pårørendekveld knyttet til samme diagnose. Jeg opplever at dette har bidratt til å rydde opp i en del misforståelser og fordommer knyttet til diagnosen og psykiske lidelser generelt. Kanskje hjalp det dem at bipolar 2 (min diagnose) blir fremstilt som lite alvorlig.

Jeg fryktet at åpenhet skulle føre til at de ville tolke mer av min adferd/adferdsendringer som sykdom, men de har faktisk ikke kommet med en eneste slik kommentar. I stedet har de vært flinkere til å stille spørsmål om hvordan ting egentlig går, og jeg opplever at de respekterer og anerkjenner det jeg gjør for å holde hodet over vann (medisiner, søvn, trening, balanse i hverdagen). Likevel er ikke diagnosen, sykdom og symptomer en del av hverdagspraten. 

Åpenhet og god informasjon til mine pårørende har derfor vært positivt for meg. 

Anonymkode: 479f0...e88

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2025 den 15.43):

Jeg tenker også at hadde jeg f.eks sagt til foreldrene mine at jeg var deprimert og/eller suicidal så tenker jeg at de ville bekymret seg og oppført seg annerledes mot meg.

Om jeg forstår deg riktig, har du foreldre som bryr seg og ønsker å støtte deg, men du er redd for deres reaksjon. Hvordan hadde det vært å ha en samtale, hvor du fortalte foreldrene dine hvordan du ønsker å bli møtt? Kanskje dere kan sette litt ord på det usagte?

Og - husk at det ikke er ditt ansvar å bære ev. bekymringer til egne foreldre. Det skal de kunne håndtere på egenhånd.

AnonymBruker skrev (På 12.9.2025 den 15.43):

Det hadde heller ikke hjulpet meg å snakke om de negative tankene mine med mine foreldre tror jeg, for det har jeg heller behandler til.

Anonymkode: 9e29c...f8c

Dette er også greit å få avklart. Da vet alle parter hvordan de skal forholde seg - også du.

 

Det varierer mye om man kommer fra en familie der det har vært greit å snakke om og uttrykke følelser eller om det skulle være den enkeltes ansvar alene.

AnonymBruker skrev (På 12.9.2025 den 14.41):

Jeg har blitt oppfordret av helsepersonell tidligere til å åpne mer opp og være mer ærlig til mine pårørende som da er mine foreldre. Men jeg tør ikke.

Anonymkode: 9e29c...f8c

For egen del har det vært riktig avgjørelse å ha minst mulig kontakt med egen familie. Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie.