Psykologer forstår ikke bipolar

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av psykologer som ikke forstår bipolar. Det siste nå er en psykolog som etter å kjent meg i mindre enn et halvt år noterer seg at det ikke er observert mani/hypomani eller depressive episoder i perioden. Og at diagnosen derfor ikke stemmer.

For det første kan bipolare ha lange perioder med stabilt stemningsleie. For det andre har det seg slik at jeg i denne perioden har vært stabil på en solid dose litium. Tenker psykologen at hvis du blir stabil på litium så kan du ikke være bipolar? Det burde jo være omvendt, at hvis du blir mer stabil på litium, så støtter det diagnosen.

Psykologen mener i stedet at jeg har eupf. Vet ikke psykologen at det ikke nødvendigvis er enten/eller, men en stor grad av komorbiditet?

Jeg har egentlig ikke noe spørsmål, dette er bare en «rant» om psykologer og bipolar. Jeg har hørt mye rart fra flere psykologer, så det er ikke bare én person det gjelder. Hva i all verden lærer de om bipolar på studiet og i spesialiseringen? 

Anonymkode: 38aed...631

[Glitter]

Vet ikke om det handler om yrke, men jeg har selv opplevd at det tok lang tid før en psykolog satte bipolar som diagnose. Kupton her på forumet i 2019 skjønte jeg var bipolar før min psykolog. Samtidig var det vanskelig å "utfordre" henne pga et mangeårig samarbeid. Tror jeg fikk diagnosen bipolar i 2022. Etter mange års oppfølging av samme psykolog. 

[Den forsvunne diamanten]

Jeg har også hatt en psykolog som har sagt noe som ikke stemte. Jeg prøvde å forklare at jeg har hatt oppstemte perioder der jeg sov lite. Da sa han at mange blir oppstemt av å ikke sove så det er normalt. Også sa han også at det var så å si umulig at jeg hadde det fordi jeg hadde stått på antidepressiva og ikke blitt manisk. Gikk store deler av tiden på både antidepressiva med antipsykotika. Og at man aldri brukte antidepressiva hos bipolare. Det stemmer jo ikke. Viste seg at jeg helt klart hadde noe bipolart i schizofrenien. Og ble endret til schizoaffektiv. Når poliklinikken så en kraftig hypomani selv når jeg gikk på antipsykotika. Men jeg skal ikke si at det har noe med yrke å gjøre. Fordi den som tok oppturen min på alvor for første gang var en psykolog.

Endret 18. september av Den forsvunne diamanten

[Drømmeautomat]

For min del var det psykolog som mistenkte bipolar og henviste til utredning.

Men skal jeg spekulere føler kanskje psykologer at de ikke har så mye å bidra med ved bipolar, fordi det anses som primært biologisk.

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (3 minutter siden):

For min del var det psykolog som mistenkte bipolar og henviste til utredning.

Men skal jeg spekulere føler kanskje psykologer at de ikke har så mye å bidra med ved bipolar, fordi det anses som primært biologisk.

I så fall burde de jo da bare avstå fra å mene så mye om saken. 

Anonymkode: 38aed...631

[nachnoo]

Jeg kopierer denne fra tråden "Hvor sikker er en psykiatrisk diagnose?"

Oppsummert

• Høyest reliabilitet: PTSD.

• Midtsjiktet: schizofreni, borderline PF, bipolar I, ADHD hos voksne.

• Svakest: bipolar II, depresjon, generalisert angstlidelse og de fleste andre PF.

 

Etter å ha fulgt DOL i mange år, er jeg skremt over kompetansen hos norske behandlere når det gjelder bipolare lidelser. Ikke merkelig at det er usikkerhet både rundt BP1, BP2 og schizoaffektiv når de som diagnostiserer ikke har peiling på diagnosekriteriene og setter diagnoser etter hva de tror er riktig. Intet er farligere enn de som ikke kan, men som tror de kan. TS viser oss et skrekkeksempel på dette i denne tråden.

Men så til psykologer:
De fremste på psykoedukasjon i Europa (verden?) er psykiateren Vieta og psykologen Colom fra universitetet i Barcelona. De utviklet en modell for psykoedukasjon som de viste reduserte antall reinnleggelse hos bipolare med 75%.

Jeg hadde den glede å være med på en Norgesturne med foredrag om temaet sammen mer Colom. På hvert eneste sted vi underviste, kom spørsmålet: "Hvilken yrkesgruppe kan drive psykoedukasjon/bipolarskole?" Hans svar var alltid: Helsepersonell som er meget dyktige på bipolar lidelse. Han var jo selv et strålende eksempel på en psykolog som var høykompetent på lidelsen.

Utfordringen er at for mange av de med høy grunnutdannelse ikke tørr å innrømme at det er deler av faget de ikke behersker.

Endret 18. september av nachnoo

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (9 minutter siden):

Utfordringen er at for mange av de med høy grunnutdannelse ikke tørr å innrømme at det er deler av faget de ikke behersker.

Du har nok rett i at dette er hovedproblemet. Men jeg skulle ønske flere psykologer kunne mer om bipolar lidelse, for det er vel flest psykologer man møter på både på DPS og privat, med mindre det fra start er klart at man har en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har i hvert fall møtt flest psykologer.

Så lenge jeg ikke blir tvunget til å slutte på litium så har det kanskje ikke så stor betydning.

Anonymkode: 38aed...631

[Everybody]

Hva med de som blir utredet av sykepleiere?

[nachnoo]

Everybody skrev (20 timer siden):

Hva med de som blir utredet av sykepleiere?

Min erfaring er at sykepleiere ikke skal utrede bipolar lidelse. Det finnes noen få unntak.

[Marye]

jeg har ikke dårlige erfaringer med psykologer..

[FjellOgDalar]

Jeg har svært blandet erfaring både med psykologer og psykiatere. Og noe av det mest irriterende er de som begynner å stille spørsmål ved veldig godt avklarte diagnoser etter å ha sett deg i et relativt kort tidsrom.  

Jeg har til gode å møte en indremedisiner eller sykepleier som ber meg kutte ut blodtrykksmedisin fordi blodtrykket har vært fint i ett år.  Hvorfor noen bruker slik (mangel på) logikk i psykiatrien forundrer meg. I særdeles negativ forstand!

[cathlin]

FjellOgDalar skrev (1 time siden):

noe av det mest irriterende er de som begynner å stille spørsmål ved veldig godt avklarte diagnoser etter å ha sett deg i et relativt kort tidsrom.  

Helt enig. Kortere tid til å bli kjent er en av faktorene som gir økt risiko for psykologiske feilslutninger. Relevante feilslutninger mener jeg er for eksempel Bekreftelsesfellen og Dunning Kruger-effekten.