Hva vil det så å mestre hverdagen? Når gjør man det?

[AnonymBruker]

Det oppleves som om sykemelding eller ikke sykemelding fra jobb er hovedkriteriet for behandler på å vurdere om jeg har en god eller dårlig periode. 

Er enig i at jeg mestrer yrkeslivet fra dag til dag og sånn sett sikkert er ganske mye friskere enn hva mange andre. Det er heller ingen konkurranse for meg der det handler om å være stakkarslig og bli sett på som så fryktelig syk. Er takknemlig for at jeg får gå til en behandler i det hele tatt. 

MEN før jeg går ut av den døra og kommer meg på jobb, så har det vært et mareritt å komme seg opp. Jeg våkner med angst og følelsen av å måtte gå ut i krigen (men jeg er forpliktet, sånn er det!). Det er vanskelig å finne rene klær som passer, bestemme seg for hva som passer. Som regel orker jeg ikke dusje fordi det kjennes som et uendelig ork og helt grusomt, men jeg har satt noen krav til meg selv om et visst minimum av hygiene som bare må til, og jeg får det til akkurat nå. Men jeg glemmer gjerne medisiner, jeg spiser ikke frokost eller tar med lunsj - jeg har ikke mat i kjøleskapet og jeg rekker dessuten ikke. Jeg går på jobb og jeg gjør det jeg skal. Men jeg lever kun på kaffe og jeg klarer ikke kle meg etter vær eller ta hensyn til andre grunnleggende behov. Jeg er for sluskete rett og slett. Eller for umoden, til tross for at jeg er voksen. Jeg har null egenomsorg og skuespiller i vei med kollegaer, som om jeg liksom har de samme parametre jeg lever etter som dem. Hjemme flyter det av klær. Jeg har ingen fritid. Jeg må bruke det meste av fritiden for å klare å plastre sammen det jeg ikke rakk ila arbeidstiden. Så er vel resultatet høyst middelmådig standard, et minimumskrav av godkjent når neste dag kommer. Men slik går jeg inn i neste runde og passerer vel som a4 menneske... jeg klarer ting AKKURAT, men kun det som synes på utsiden. Så gjelder det å skjule det da, for hvis man hadde visst hvor stor jobb det er for meg å såvidt være middelmådig, da hadde man vel ønsket å bli kvitt meg. 

Føler meg deprimert, oppjaget til å bare løpe videre, få ting gjort... og jeg klarer det. Noen ganger lengter jeg etter de gangene jeg virkelig har resignert helt, tatt sykemelding og sluttet å gjøre noe som helst, i uker og måneder. Det har vært helt tomt og meningsløst riktignok, men forventningene var borte, jeg kunne bare vegetere og stirre ut i luften. Ingen god situasjon, men ro. Det kjennes ut som jeg hele tiden står på randen til å krasje og komme dit igjen, men så vil jeg jo ikke. Men det er som å gå og vente på en faceslap du vet kommer, bare ikke når, og det hadde vært godt å få det overstått. 

Jeg skal på jobb i morgen og. Men om jeg er velfungerende, det kommer virkelig veldig an på kriteriene. Hvis det som teller hovedsaklig er yrke, så ja. På privaten er det helt krise. Jeg har ikke mulighet til å mestre begge. Grunnen til at jeg velger jobben er jo at jeg er forpliktet. Det er ikke slik at jeg tenker man har noe valg på det. Sliter nok med selvbildet fra før av, om ikke jeg skulle vært en umnasluntrer igjen som jeg er i sykemelding. Når det er sagt, så tenker jeg ikke at andre er det, men der gjelder helt andrenregler. Æsj, blir så kvalm av eget pjatt at jeg nesten spyr. 

Anonymkode: f8de3...244