Syk av psykiatrien - hvor kan man gå?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (6 minutter siden):

Ta det opp med fastlegen, ha med deg vitne/rådgiver, og ikke gi dere før dette behovet er anerkjent. Vær helt konkret når det gjelder hva slags skade som har oppstått, og hvorfor.

Ja, jeg tror faktisk jeg trenger å snakke gjennom saken med fastlegen.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ligg unna alternative i alle fall. Finn noe annet. 

Anonymkode: 0d1ff...0b4

Jeg er veldig lite alternativ av meg, så jeg kommer ikke til å gå den veien.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Forstår, da ville jeg nok heller forsøkt hos en prest eller en eller annen støttegruppe.

Anonymkode: e9fa2...e16

Hvor kan jeg finne en støttegruppe? Jeg har fått ulike diagnoser av ulike folk, så derfor føler jeg meg som en «imposter» i grupper knyttet til spesifikke diagnoser. Det må derfor være uavhengig av diagnose.

Anonymkode: 99ce8...490

[Dorthe]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja, jeg tror faktisk jeg trenger å snakke gjennom saken med fastlegen.

Hvor kan jeg finne en støttegruppe? Jeg har fått ulike diagnoser av ulike folk, så derfor føler jeg meg som en «imposter» i grupper knyttet til spesifikke diagnoser. Det må derfor være uavhengig av diagnose.

Anonymkode: 99ce8...490

Ring nærmeste kirke og snakk med presten eller diakonen.  Forklar hva du ønsker. Si ifra hvis du ikke er religiøs. De hjelper alle uansett religion hvis de mener du trenger hjelp.

Fra google

En diakon er en kirkelig utdannet person som arbeider med omsorg, sosialt arbeid og fellesskapsbygging i menigheter og lokalsamfunn

.

[AnonymBruker]

Dorthe skrev (3 minutter siden):

Ring nærmeste kirke og snakk med presten eller diakonen.  Forklar hva du ønsker. Si ifra hvis du ikke er religiøs. De hjelper alle uansett religion hvis de mener du trenger hjelp.

Fra google

En diakon er en kirkelig utdannet person som arbeider med omsorg, sosialt arbeid og fellesskapsbygging i menigheter og lokalsamfunn

.

Det høres sykt skummelt ut. Men jeg tror det kunne hjulpet å snakke med et støttende menneske utenfor psykiatrien. Så gjelder det bare å tørre å ta kontakt da…

Jeg er nok litt religiøs, jeg har bare et komplisert og fryktbasert forhold til Gud. Føler meg veldig underlegen i en kristen sammenheng. 

Anonymkode: 99ce8...490

[cathlin]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei,

Jeg har mottatt flere ulike typer behandling fra psykiatrien og flere ulike diagnoser. Jeg har møtt flinke folk, noen litt mindre flinke folk og direkte fæle folk. Noe av behandlingen har vært bra, men noe har også vært dårlig og det har bidratt til å gjøre meg sykere.

Det føles som at jeg har store åpne sår, som kanskje alltid vil være med meg, men som uansett vil ta lang tid å gro. Det er som om jeg kom inn i psykiatrien som et vanlig menneske i en tøff situasjon, og at jeg kom ut igjen som en demon.

Jeg føler ikke det nytter å snakke med noen i psykiatrien om dette fordi jeg da risikerer å bli møtt på en dårlig måte igjen, som gjør alt enda verre. Jeg føler meg knust, og jeg trenger å sette sammen bitene igjen. Jeg vil ikke at noen skal plukke meg fra hverandre for å finne flere feil.

Finnes det noen steder/tilbud hvor man kan få hjelp til å komme seg etter å ha vært i psykiatrien?

Anonymkode: 99ce8...490

Det er dessverre en del som har dårlige opplevelser i psykiatrien. 

Jeg ville anbefalt deg å gi det tid og i stedet oppsøke vanlige mennesker, tilbringe tid i naturen og lignende steder hvor det ikke er fokus på sykdom og elendighet. Ro det litt ned og det går etter hvert over.

[AnonymBruker]

cathlin skrev (14 minutter siden):

Det er dessverre en del som har dårlige opplevelser i psykiatrien. 

Jeg ville anbefalt deg å gi det tid og i stedet oppsøke vanlige mennesker, tilbringe tid i naturen og lignende steder hvor det ikke er fokus på sykdom og elendighet. Ro det litt ned og det går etter hvert over.

Jeg tror egentlig du har rett. Det bare føles uendelig lenge til, og noen ganger gjør det så vondt.

Jeg har nå bestilt en time hos fastlegen. Jeg har fått en ny diagnose i siste epikrise som er sendt til fastlegen (fikk vite om diagnosen da jeg fikk kopi av epikrisen), og jeg må jo uansett finne ut av hva jeg/vi eventuelt skal gjøre med det.

Anonymkode: 99ce8...490

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2025 den 12.04):

Jeg ønsker å bearbeide mine opplevelser i psykiatrien. Uten å grave meg ned, men for å klare å legge det bak meg. Jeg ønsker hjelp og støtte til å bygge meg selv opp igjen, med mindre fokus på diagnoser. Jeg har fått ulike diagnoser av ulike folk.

For tiden strever jeg med konsentrasjon, å komme i gang med ting. Jeg våkner om morgenen og kjenner at ting er tungt. Man kan kanskje si at jeg er litt nedstemt, men det har bare vart en uke, så jeg tror kanskje det er fordi jeg er forkjølet. Så føler jeg meg også knust og jeg føler at enkelte psykiatrien har bidratt til dette ved å rive ned alt jeg er og var. Så jeg vil gjerne få hjelp til eller klare å bygge opp selvfølelse og selvrespekt igjen. 

Anonymkode: 99ce8...490

Jeg tror kanskje ikke du vil få det du ønsker i regi av spesialisthelsetjenesten. Kanskje er den beste løsningen å snakke med venner (gamle og nye) om det du har opplevd.  Enkelte har også fått god støtte av prest. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (3 minutter siden):

Jeg tror kanskje ikke du vil få det du ønsker i regi av spesialisthelsetjenesten. Kanskje er den beste løsningen å snakke med venner (gamle og nye) om det du har opplevd.  Enkelte har også fått god støtte av prest. 

Jeg er helt enig. De har neppe et tilbud for folk med dårlige opplevelser hos dem selv. Jeg frykter også nye vonde opplevelser.

Jeg føler dessverre at dette er for tabu for venner, de kjenner ikke omfanget av problemene mine og jeg vil ikke at de skal se på meg som syk. Men jeg har notert meg fastlege og prest og jeg tenker å prøve begge etter hvert. Jeg har også søkt litt støtte hos foreldrene mine. De vet ikke alt, jeg føler jeg må beskytte dem litt, men de vet om noen ting og da har jeg kunnet snakke om det. Denne helgen har jeg fått en del støtte fra foreldrene mine og det har hjulpet, for ting er litt strevsomt akkurat nå.

Også tror jeg etter hvert at det å være med venner vil bidra til å bygge opp selvfølelsen igjen, selv om jeg ikke kan fortelle dem hva jeg strever med, så kan de være med på å lege sårene fra psykiatrien.

Jeg var på et arrangement hvor jeg møtte mange mennesker fra før jeg kom inn i psykiatrien. Og det var skikkelig godt å merke at de var glade for å se meg, de likte meg, de husket hvem jeg var. Da ble jeg minnet på at jeg var en hel person en gang i tiden, med selvtillit og retning. Jeg tror at det er utenfor psykiatrien jeg må gå for å bli meg selv igjen.

Jeg har mottatt en del behandling, og jeg trengte det, så jeg er ikke totalt motstander av psykiatri. Men jeg skulle ønske den behandlingen kunne blitt gitt på en vennligere måte. Jeg måtte inn til behandling i somatikken nylig og da ble jeg sjokkert, nesten rørt, over hvilken vennlighet jeg ble møtt med. For det var jeg ikke vant til. Skarp kontrast. 

Anonymkode: 99ce8...490

[AnonymBruker]

Må du gå til noen da? Høres jo ut som du på tross av mislykket terapi vil ha noen som støtter deg. Hva med en god gjensidig venn? Der du lytter like mye som du deler?

Må du på død og liv snakke med noen så er vel det eneste alternativ sjelesorg. Hos prest. Evt en filosof som tilbyr samtaler. Men jeg har ikke troen på noen av delene. Jeg er selv lei pasientrollen og vent meg av med å måtte ha noen å snakke om all gørra med. Unntatt i helt spesielle situasjoner.

Anonymkode: f8941...fc5

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men jeg skulle ønske den behandlingen kunne blitt gitt på en vennligere måte.

Har du noen eksempler? Hva skulle vært sagt eller gjort annerledes, og hvorfor?

Har du faktisk vært utsatt for feilbehandling må du bruke de klagemulighetene du har, ellers blir det i hvert fall ingen forandring, verken for deg selv eller andre i samme situasjon.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2025 den 22.27):

De har neppe et tilbud for folk med dårlige opplevelser hos dem selv.

Det er utrolig leit å høre om de altfor mange, deg inkludert, som har en negativ erfaring i møte med det psykiske hjelpeapparatet. Det er ikke slik det skal være...

AnonymBruker skrev (På 21.9.2025 den 22.27):

Jeg føler dessverre at dette er for tabu for venner, de kjenner ikke omfanget av problemene mine og jeg vil ikke at de skal se på meg som syk.

Det er kanskje ikke dessverre - heller tvert imot. Som du selv er inne på, trenger du et fristed, et sted der du kan "parkere det vonde hjemme" og gi plass til den friske delen av deg selv. Nyte samværet med venner. Kjenne på hva du fremdeles mestrer. Gir du mer plass til det friske i hverdagen, vil det syke ta mindre plass (forenklet sagt).

AnonymBruker skrev (På 21.9.2025 den 22.27):

Jeg måtte inn til behandling i somatikken nylig og da ble jeg sjokkert, nesten rørt, over hvilken vennlighet jeg ble møtt med.

Anonymkode: 99ce8...490

Jeg kunne ha sagt mye her, men da bytter vi tema. Men, ja, etter mange år med behandling i begge, er min erfaring at det eksisterer reelle forskjeller mellom somatisk og psykiatrisk behandling, dessverre.

AnonymBruker skrev (På 20.9.2025 den 12.15):

Jeg tenkte egentlig mer i retning støttegrupper e.l. Eller prest eller andre samtalepartnere utenfor psykiatrien. 

Anonymkode: 99ce8...490

Det å gå i en godt fungerende samtalegruppe, med mennesker som har noe samme livs- eller bakgrunnserfaring som deg, eller som har det samme målet med å gå i samtalegrupper som deg. Det finnes samtalegrupper (ikke terapi) som er i regi av organisasjoner eller ev. Selvhjelp Norge.

[psykedeliker]

Eva Sofie skrev (55 minutter siden):

Det er utrolig leit å høre om de altfor mange, deg inkludert, som har en negativ erfaring i møte med det psykiske hjelpeapparatet. Det er ikke slik det skal være...

Nei, det er ikke slik det skal være - men når så mange pasienter har den samme opplevelsen(?) er det rart at de ikke klarer å organisere seg og sette hardt mot hardt.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Det er utrolig leit å høre om de altfor mange, deg inkludert, som har en negativ erfaring i møte med det psykiske hjelpeapparatet. Det er ikke slik det skal være...

Det er kanskje ikke dessverre - heller tvert imot. Som du selv er inne på, trenger du et fristed, et sted der du kan "parkere det vonde hjemme" og gi plass til den friske delen av deg selv. Nyte samværet med venner. Kjenne på hva du fremdeles mestrer. Gir du mer plass til det friske i hverdagen, vil det syke ta mindre plass (forenklet sagt).

Jeg kunne ha sagt mye her, men da bytter vi tema. Men, ja, etter mange år med behandling i begge, er min erfaring at det eksisterer reelle forskjeller mellom somatisk og psykiatrisk behandling, dessverre.

Det å gå i en godt fungerende samtalegruppe, med mennesker som har noe samme livs- eller bakgrunnserfaring som deg, eller som har det samme målet med å gå i samtalegrupper som deg. Det finnes samtalegrupper (ikke terapi) som er i regi av organisasjoner eller ev. Selvhjelp Norge.

Takk for et fint svar med gode refleksjoner. Kanskje kommer jeg med et mer innholdsrikt svar tilbake hvis/når jeg får tid og krefter. 

Anonymkode: 99ce8...490

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2025 den 22.27):

Jeg er helt enig. De har neppe et tilbud for folk med dårlige opplevelser hos dem selv. Jeg frykter også nye vonde opplevelser.

Jeg føler dessverre at dette er for tabu for venner, de kjenner ikke omfanget av problemene mine og jeg vil ikke at de skal se på meg som syk. Men jeg har notert meg fastlege og prest og jeg tenker å prøve begge etter hvert. Jeg har også søkt litt støtte hos foreldrene mine. De vet ikke alt, jeg føler jeg må beskytte dem litt, men de vet om noen ting og da har jeg kunnet snakke om det. Denne helgen har jeg fått en del støtte fra foreldrene mine og det har hjulpet, for ting er litt strevsomt akkurat nå.

Også tror jeg etter hvert at det å være med venner vil bidra til å bygge opp selvfølelsen igjen, selv om jeg ikke kan fortelle dem hva jeg strever med, så kan de være med på å lege sårene fra psykiatrien.

Jeg var på et arrangement hvor jeg møtte mange mennesker fra før jeg kom inn i psykiatrien. Og det var skikkelig godt å merke at de var glade for å se meg, de likte meg, de husket hvem jeg var. Da ble jeg minnet på at jeg var en hel person en gang i tiden, med selvtillit og retning. Jeg tror at det er utenfor psykiatrien jeg må gå for å bli meg selv igjen.

Jeg har mottatt en del behandling, og jeg trengte det, så jeg er ikke totalt motstander av psykiatri. Men jeg skulle ønske den behandlingen kunne blitt gitt på en vennligere måte. Jeg måtte inn til behandling i somatikken nylig og da ble jeg sjokkert, nesten rørt, over hvilken vennlighet jeg ble møtt med. For det var jeg ikke vant til. Skarp kontrast. 

Anonymkode: 99ce8...490

Jeg tenkte ikke at du nødvendigvis skulle dele med mange - eller dele alt - men det kan av og til hjelpe å snakke litt med noen, f.eks. mens man går en tur. Du kan evt. lage litt ironisk distanse også, det er nok å ta av når det gjelder episoder som reelt sett har vært vonde, men som man kan snakke om slik at andre også synes det du forteller om er helt idiotisk. Jeg tror at man på denne måten kan ta vekk litt av skamfølelsen og opplevelsen av å ikke ha blitt forstått. 

[Drømmeautomat]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Jeg kunne ha sagt mye her, men da bytter vi tema. Men, ja, etter mange år med behandling i begge, er min erfaring at det eksisterer reelle forskjeller mellom somatisk og psykiatrisk behandling, dessverre.

Hører gjerne litt mer om dette om du vil/gidder da jeg selv lurer på om det er verdt det å forsøke å få terapi gjennom det offentlige i Norge. Jeg fikk god hjelp hos et bipolarteam (ikke terapi), men ved seinere oppfølging ved DPS møtte jeg en behandler som utstrålte utbrenthet og hvor jeg fikk bedre svar på det jeg lurte på fra ChatGPT.

Har etter hvert hørt mange negative ting om offentlig psykisk helsevern, både fra pasienter og fra tidligere ansatte.

Endret 23. september av Drømmeautomat

[psykedeliker]

Drømmeautomat skrev (8 minutter siden):

Har etter hvert hørt mange negative ting om offentlig psykisk helsevern, både fra pasienter og fra tidligere ansatte.

Mange av ryktene som sirkulerer om det offentlige helsevesenet er basert på feilinformasjon og subjektive opplevelser. Dette bidrar til å tåkelegge reélle utfordringer med mangelfull og/eller direkte feil behandling.

Den viktigste forskjellen på somatikk og psykiatri er at somatikken baserer seg på sikker naturvitenskapelig kunnskap og objektivt målbare faktorer, mens psykiatrien baserer seg på "beste kvalifiserte gjetning". Dette påvirker selvfølgelig også den opplevde maktbalansen mellom behandler og pasient, særlig i tilfellene der pasientens problematikk påvirker evnen til å tenke rasjonelt og handle deretter.

Så er det også et verdiperspektiv involvert. Velger man å gå helprivat istedenfor å kreve sin rett i det offentlige, bidrar man samtidig til å undergrave legitimiteten og posisjonen til det offentlige helsevesenet.

[Drømmeautomat]

psykedeliker skrev (23 minutter siden):

Så er det også et verdiperspektiv involvert. Velger man å gå helprivat istedenfor å kreve sin rett i det offentlige, bidrar man samtidig til å undergrave legitimiteten og posisjonen til det offentlige helsevesenet.

Det er et prinsipp jeg godt kan være enig i, men det kunne ikke falle meg inn å prioritere dette over egen psykisk eller somatisk helse. 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (11 timer siden):

Gir du mer plass til det friske i hverdagen, vil det syke ta mindre plass (forenklet sagt).

Her kommer det lange svaret. Jeg har tenkt mye på det samme. Akkurat nå har jeg lite krefter til «livet», men i gode perioder forsøker jeg å rette oppmerksomheten mer utover. Jeg har likevel klart å møte på behandlere som mener det er en dum strategi, og at det er viktigere å bruke energien sin i (lang, tidkrevende) behandling, som kanskje går på bekostning av roller (f.eks. jobb, familie). De har ment at terapi er viktigere enn å fylle disse rollene (en mente det var galt av meg å ønske å f.eks fungere i jobb, noe som virket helt bakvendt for meg). 

Jeg vil at psykiatrisk behandling skal hjelpe folk til å leve, ikke at man havner i en situasjon der man lever for psykiatrisk behandling.

psykedeliker skrev (10 timer siden):

Nei, det er ikke slik det skal være - men når så mange pasienter har den samme opplevelsen(?) er det rart at de ikke klarer å organisere seg og sette hardt mot hardt.

En av tingene som gjør dette vanskelig er at man som pasient i psykiatrien ofte blir devaluert og strippet for troverdighet. Mener de at du har schizofreni og du sier du er uenig, så bruker de det som bevis på at du har diagnosen, fordi du mangler symdomsinnsikt. Har du borderline og føler deg dårlig behandlet, kan de si at det ikke er reelt og at opplevelsen skyldes din egen diagnose og mentaliseringssvikt. Og prøver du å omgå dette, ved å forholde deg strengt til juridiske og etiske prinsipper, og være etterrettelig med detaljene, vel da er du paranoid og en kverulant.

Det er ekstremt lett å avfeie meningene til en pasient i psykiatrien. I tillegg er man som pasient trolig mer sårbar enn gjennomsnittsnordmannen. Da forstår jeg godt at folk ikke tør å si fra i formelle kanaler, fordi det kan være så utrolig skadelig for individet som stikker seg frem. Av samme grunn ville jeg f.eks heller aldri anmeldt en voldtekt. Skaden er nesten garantert, mens oppsiden er begrenset.

psykedeliker skrev (6 timer siden):

Den viktigste forskjellen på somatikk og psykiatri er at somatikken baserer seg på sikker naturvitenskapelig kunnskap og objektivt målbare faktorer, mens psykiatrien baserer seg på "beste kvalifiserte gjetning". Dette påvirker selvfølgelig også den opplevde maktbalansen mellom behandler og pasient, særlig i tilfellene der pasientens problematikk påvirker evnen til å tenke rasjonelt og handle deretter.

Jeg likte godt denne forklaringen. Jeg tror du er inne på noe her. Jeg har f.eks fått forskjellige diagnoser fra forskjellige folk, og det skyldes nok til en viss grad at ikke alle har forholdt seg til diagnosekriterier. Og hvis man får tildelt en psykolog på DPS, så får man jo bare den behandlingen psykologen liker best, ikke alltid det som er best dokumentert for din diagnose. Jeg vet ikke i hvilken grad de lærer å forholde seg til forskning på psykologistudiet, eller om det nærmest åpnes opp for å blindt forfølge sine egne overbevisninger snarere enn felles retningslinjer og oppdatert kunnskap. Når det er sagt, så er det ikke bare psykologer som representerer ukultur i psykiatrien, så problemet kan ikke utelukkende ligge der. 

frosken skrev (9 timer siden):

Du kan evt. lage litt ironisk distanse også, det er nok å ta av når det gjelder episoder som reelt sett har vært vonde, men som man kan snakke om slik at andre også synes det du forteller om er helt idiotisk.

Jeg har hatt noen sånne øyeblikk, hvor jeg har fått venner til å rope/le sjokkert over et vinglass. Det har hjulpet for å lette litt på trykket, men jeg må være veldig forsiktig med hva jeg deler og ikke.

Eva Sofie skrev (11 timer siden):

Det å gå i en godt fungerende samtalegruppe, med mennesker som har noe samme livs- eller bakgrunnserfaring som deg, eller som har det samme målet med å gå i samtalegrupper som deg. Det finnes samtalegrupper (ikke terapi) som er i regi av organisasjoner eller ev. Selvhjelp Norge.

Takk for tips. Fellesskap hadde vært noe. For jeg føler meg veldig alene med disse opplevelsene, og jeg føler det bidrar til å isolere meg mer fra andre mennesker enn det sykdommen hadde gjort alene. 

Anonymkode: 99ce8...490

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og prøver du å omgå dette, ved å forholde deg strengt til juridiske og etiske prinsipper, og være etterrettelig med detaljene, vel da er du paranoid og en kverulant.

Jeg har gjort akkurat dette, og ingen (i helsevesenet vel å merke) kaller meg verken paranoid eller kverulant av den grunn. Jeg har heller ikke blitt umyndiggjort eller utsatt for andre former for represalier, slik du antyder. Hvordan vil du forklare det?

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2025 den 12.04):

Jeg ønsker å bearbeide mine opplevelser i psykiatrien. Uten å grave meg ned, men for å klare å legge det bak meg. Jeg ønsker hjelp og støtte til å bygge meg selv opp igjen, med mindre fokus på diagnoser. Jeg har fått ulike diagnoser av ulike folk.

For tiden strever jeg med konsentrasjon, å komme i gang med ting. Jeg våkner om morgenen og kjenner at ting er tungt. Man kan kanskje si at jeg er litt nedstemt, men det har bare vart en uke, så jeg tror kanskje det er fordi jeg er forkjølet. Så føler jeg meg også knust og jeg føler at enkelte psykiatrien har bidratt til dette ved å rive ned alt jeg er og var. Så jeg vil gjerne få hjelp til eller klare å bygge opp selvfølelse og selvrespekt igjen. 

Anonymkode: 99ce8...490

Tenkte på deg da jeg leste om denne boka i dag; forfatteren ville sannsynligvis vært enig med deg i mye av din kritikk: Forsket på selvmord da hun havnet i en alvorlig ulykke | Gyldendal

[AnonymBruker]

frosken skrev (42 minutter siden):

Tenkte på deg da jeg leste om denne boka i dag; forfatteren ville sannsynligvis vært enig med deg i mye av din kritikk: Forsket på selvmord da hun havnet i en alvorlig ulykke | Gyldendal

Tusen takk for tips! Den så veldig interessant ut basert på en rask gjennomlesing av beskrivelsen. 

Anonymkode: 99ce8...490