Jeg er årsaken til mine barns psykiske lidelse

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke var mentalt tilstede for dem. Og det plager meg mye. Hvordan lærer man seg å leve med det resten av livet? Noen her som har vært gjennom det og vet hva jeg snakker om? 

Anonymkode: 21f57...707

[AnonymBruker]

Sjelden kun EN faktor som er årsaken til noe som helst. Livet er langt mer sammensatt.

Anonymkode: 47a28...c89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sjelden kun EN faktor som er årsaken til noe som helst. Livet er langt mer sammensatt.

Anonymkode: 47a28...c89

Det vet jeg. Jeg har stadig tanker om at jeg kanskje ikke kommer til å holde det ut livet ut. Det 

Anonymkode: 21f57...707

[AnonymBruker]

Jeg har også grunn til å tro at min behandler støtter tankene mine om at jeg er skyldig. Så jeg må prøve å finne en måte å leve med det på før det tar livet av meg. 

Anonymkode: 21f57...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har også grunn til å tro at min behandler støtter tankene mine om at jeg er skyldig. Så jeg må prøve å finne en måte å leve med det på før det tar livet av meg. 

Anonymkode: 21f57...707

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det vet jeg. Jeg har stadig tanker om at jeg kanskje ikke kommer til å holde det ut livet ut. Det 

Anonymkode: 21f57...707

Da får du denne gang være den voksne og ikke utsette barna for mer lidelse. Søk hjelp for dine barns skyld.

Anonymkode: 47a28...c89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har også grunn til å tro at min behandler støtter tankene mine om at jeg er skyldig. Så jeg må prøve å finne en måte å leve med det på før det tar livet av meg. 

Anonymkode: 21f57...707

Da tenker jeg du har feil behandler.

Også tenker jeg at du ikke kan gjøre noe med det som ligger i fortiden, men du kan påvirke fremtiden, og det å ta livet sitt vil ha ekstremt stor negativ innvirkning på barna.

Vi kan ikke styre hvordan det går med våre barn. Hvis de sliter psykisk kan det ha mange og sammensatte årsaker. Noe kan være genetisk. Har du da skyld i det? Vi vandrer rundt med genetiske sårbarheter for en haug av ulike ting. I din familie er det kanskje noe med psyken. I andre familier er det overvekt eller hjertet eller demens.

Jeg har hatt mye skyldfølelse knyttet til barna. Under depresjoner har jeg tenkt at det er bra for dem om jeg dør for da «smitter» jeg dem ikke med min posisjon i verden (har da et forvridd og veldig mørkt verdensbilde). Så du er ikke alene.

Da det ene barnet ble henvist til BUP sa psykologen min med en gang at det nok var fordi jeg var så raskt tilbake på jobb etter at barnet ble født. Sannheten var at jeg hadde lang permisjon og deretter jobbet deltid. Jeg var frisk og hadde det fint psykisk hele permisjonen. Så psykologen antok ting om hvordan jeg hadde ødelagt barnets tilknytning uten å sjekke fakta eller å møte barnet. Hvis behandleren din mener du er skyld i barnets problemer så svikter behandleren deg som pasient. Du trenger ikke å bli pålagt mer skyldfølelse. 

Anonymkode: 42dc5...d6d

[Grendel]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har også grunn til å tro at min behandler støtter tankene mine om at jeg er skyldig. Så jeg må prøve å finne en måte å leve med det på før det tar livet av meg. 

Anonymkode: 21f57...707

Meg tror ikke en helt forferdelig person ville vært så bekymret for det.

Hva med å fokusere på nåtid og fremtid?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da tenker jeg du har feil behandler.

Også tenker jeg at du ikke kan gjøre noe med det som ligger i fortiden, men du kan påvirke fremtiden, og det å ta livet sitt vil ha ekstremt stor negativ innvirkning på barna.

Vi kan ikke styre hvordan det går med våre barn. Hvis de sliter psykisk kan det ha mange og sammensatte årsaker. Noe kan være genetisk. Har du da skyld i det? Vi vandrer rundt med genetiske sårbarheter for en haug av ulike ting. I din familie er det kanskje noe med psyken. I andre familier er det overvekt eller hjertet eller demens.

Jeg har hatt mye skyldfølelse knyttet til barna. Under depresjoner har jeg tenkt at det er bra for dem om jeg dør for da «smitter» jeg dem ikke med min posisjon i verden (har da et forvridd og veldig mørkt verdensbilde). Så du er ikke alene.

Da det ene barnet ble henvist til BUP sa psykologen min med en gang at det nok var fordi jeg var så raskt tilbake på jobb etter at barnet ble født. Sannheten var at jeg hadde lang permisjon og deretter jobbet deltid. Jeg var frisk og hadde det fint psykisk hele permisjonen. Så psykologen antok ting om hvordan jeg hadde ødelagt barnets tilknytning uten å sjekke fakta eller å møte barnet. Hvis behandleren din mener du er skyld i barnets problemer så svikter behandleren deg som pasient. Du trenger ikke å bli pålagt mer skyldfølelse. 

Anonymkode: 42dc5...d6d

Skyldfølelser er meget sterke følelser. 

Grendel skrev (1 time siden):

Meg tror ikke en helt forferdelig person ville vært så bekymret for det.

Hva med å fokusere på nåtid og fremtid?

Jeg prøver. 

Anonymkode: 21f57...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi jeg ikke var mentalt tilstede for dem. Og det plager meg mye. Hvordan lærer man seg å leve med det resten av livet? Noen her som har vært gjennom det og vet hva jeg snakker om? 

Anonymkode: 21f57...707

Hvordan vet du at det er det som er grunnen? 

Anonymkode: deaf8...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan vet du at det er det som er grunnen? 

Anonymkode: deaf8...421

Fordi det er det jeg sterkt føler på meg. Er ikke mammahjerter til å stole på?

Anonymkode: 21f57...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Fordi det er det jeg sterkt føler på meg. Er ikke mammahjerter til å stole på?

Anonymkode: 21f57...707

Følelser kan man ikke stole på. Hvor gamle er barna dine?

Anonymkode: deaf8...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Fordi det er det jeg sterkt føler på meg. Er ikke mammahjerter til å stole på?

Anonymkode: 21f57...707

Et depressivt mammahjerte er ikke i stand til å vurdere egen skyld i barnas problemer. Nå er det viktig at du ikke forsvinner inn i en depressiv selvopptatthet. Du må tenke på hva som er best for barna fremover. Det er en levende mor, som ikke bruker tid på depressiv grubling rundt egen skyld. Du må fokusere på å være mer tilstede for barna nå. 

Anonymkode: 42dc5...d6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et depressivt mammahjerte er ikke i stand til å vurdere egen skyld i barnas problemer. Nå er det viktig at du ikke forsvinner inn i en depressiv selvopptatthet. Du må tenke på hva som er best for barna fremover. Det er en levende mor, som ikke bruker tid på depressiv grubling rundt egen skyld. Du må fokusere på å være mer tilstede for barna nå. 

Anonymkode: 42dc5...d6d

Takk 🫶

Anonymkode: 21f57...707

[Everybody]

Det var det man trodde før i tiden, at fraværende og kalde mødre var årsaken til schizofreni. Det har senere blitt motbevist.

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fordi jeg ikke var mentalt tilstede for dem. Og det plager meg mye. Hvordan lærer man seg å leve med det resten av livet? Noen her som har vært gjennom det og vet hva jeg snakker om? 

Anonymkode: 21f57...707

og jeg plages for alt jeg ikke har gjort. selv om alt var frarådet… jeg lurer på hva jeg til slutt finner på