Gir denne teksten mening? (En tekst om hvordan jeg har det nå)

[AnonymBruker]

Veldig sårbart å poste dette, men ville bare høre om denne teksten gir mening for andre enn meg selv? Jeg har planer om å vise teksten til min behandler for å bedre forklare hvordan jeg har det nå, ja hvis jeg ikke feiger ut da.
 

Jeg trenger menneskene som jeg har i livet mitt, men ingen av dem trenger meg. Jeg føler ikke at jeg har noen verdi. Livet mitt føles meningsløst selv om jeg fortsatt har valgt å være her enn så lenge, en midlertidig løsning mens jeg venter på å nå bristepunktet. Den samme skuffelsen hver eneste dag. Når ingenting endres, når ingenting bedres. En nedadgående spiral jeg ikke klarer å komme meg ut av, verken på egenhånd eller med hjelp fra de som tidligere har lovt å være der når jeg trenger det. Det er nå det gjelder. Menneskene rundt meg holder det de har lovet, de er her. Men jeg klarer ikke å love noe overfor dem. Jeg er ikke tilstede lengre og jeg kan ikke gi falske forhåpninger om å holde løfter jeg vet jeg kommer til å bryte.

Orker ikke? Vil ikke? Kan ikke? Fasiten spiller ingen rolle for utfallet er og forblir det samme uansett. Jeg stoler ikke lengre på meg selv. Jeg er så redd og samtidig så klar for å miste kontrollen som jeg har klart å holde stabil nok over tid til at jeg kan begynne å tørre å ha tro på at jeg ikke lengre trenger å være redd for meg selv. Stole på at jeg klarer å holde på kontrollen alene og vite at tanker ikke alltid trenger å føre til handling. Jeg trenger å ta egne valg og ta ansvar for mitt eget liv, men så vender jeg alltid tilbake til det som er trygt. Det som de fleste andre ville følt var utrygt, et konstant usikkerhetsmoment. Det er akkurat her jeg føler meg komfortabel. Det er her jeg hører til. Orker ikke, vil ikke, kan ikke endre meg. Det er nok, det holder nå. 

Jeg vet ikke hva jeg vil, tenker eller føler lengre. Det finnes ingen skillelinje. Jeg gir ikke mening. Jeg vil så gjerne forklare så du kanskje kan forstå, men så finner jeg ikke ordene. 

Jeg er tilbake til utgangspunktet. Tilbakefall. Denne gangen uten et ønske om bedring eller et behov for endring. Det finnes ingen håp. Det finnes ikke noe igjen. Dette er slutten. Det føles som jeg er fanget på toppen av en høy, brennende blokk og jeg har valget mellom å brenne inne eller å hoppe. Det eneste jeg føler jeg har kontroll over er hvordan jeg skal dø.

Anonymkode: e8409...5bf

[Vendi]

Huff, det var forferdelig trist å lese hvordan du har det nå. Teksten gir absolutt mening, og jeg håper du deler den med behandleren din. Håper du kommer deg ut av dette og inn på riktig spor igjen. Ikke gi opp! ❤️