Andre som har vanskelig for å akseptere det å måtte bruke medisiner?

[AnonymBruker]

kaNor skrev (16 minutter siden):

Ja det er kjipt, men velger å tenke at jeg må ha psykofarma. Andre må ta insulin for diabetes, noen blodtrykksmedisin andre for lavt stoffskifte. Også er det oss som må ta for ubalanse i hjernens signalstoffer. Sånn er det bare.

…og atter andre må ta for lavt stoffskifte på grunn av psykofarmaka. 

Anonymkode: 72691...05c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

…og atter andre må ta for lavt stoffskifte på grunn av psykofarmaka. 

Anonymkode: 72691...05c

Bla meg. Jeg strever med å akseptere å ta psykofarma og vil seponere.

Anonymkode: 2fac7...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bla meg. Jeg strever med å akseptere å ta psykofarma og vil seponere.

Anonymkode: 2fac7...6d4

Meg og. Det er for kort tid siden jeg var dårlig til at jeg tør å trappe ned. Foreldrene mine hadde også blitt veldig skuffet hvis jeg seponerte mot legens råd og så ble dårlig. Og jeg hadde følt meg som en idiot. Det er verdt å ta medisinene for å redusere risikoen for tilbakefall. 

Anonymkode: 72691...05c

[Vendi]

Rent teknisk går jo det helt fint å ta medisiner, men det er vel heller følelsene rundt det som kan være problematisk til tider ja. Kan nevne frykt for bivirkninger, men også i stor grad følelsen av motvilje mot å måtte ta medisiner resten av livet fordi jeg har en sykdom som krever det. Spesielt at det er en psykisk sykdom. Tror ikke jeg hadde hatt det sånn om det ikke var psykisk. Når det er psykisk får jeg følelsen av at det er noe galt med selve meg/ det som er meg/personen min. Vil tro man ikke får den følelsen av å ha diabetes. 

Det kan kjennes som en sorg i blant, og i mitt tilfelle tror jeg aksepten ift å ta medisiner  henger sammen med i hvilken grad jeg aksepterer sykdommen. Og den kan variere. 

Endret 1. oktober av Vendi

[AnonymBruker]

Ja det har jeg. Jeg må bruke medisiner for både det psykiske og somatiske, men for det psykiske er det verst. Men må man så må man! 

Anonymkode: 45640...8c5

[AnonymBruker]

Nei, jeg er veldig glad og takknemlig for at det er medisiner som hjelper. Jeg var så dårlig uten. 

Anonymkode: c9947...d18

[cathlin]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 16.52):

Jeg sliter med at det er vanskelig for meg å akseptere det at jeg må ta medisiner for min bipolare lidelse resten av livet. Jeg er heldig og har ingen bivirkninger, men likevel er det noe i meg som synes det er ordentlig kjipt å måtte svelge ned medisinene mine to ganger daglig. Jeg bruker 4 ulike medikamenter også. Skulle så gjerne ønske jeg hadde klart meg uten, men de to gangene jeg har forsøkt det så har det ikke gått noe bra så forsøker å innse at det ikke er et alternativ. Er det dumt å bare gi det ett siste forsøk på å slutte?

Anonymkode: 163f4...379

Jeg syns det er vanskeligere å skaffe seg medisinsk oppfølging og rådgivning når man trenger det.