Når ved suicidalitet bør man være innlagt og ikke?

[ISW]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det slik at selvmordstruede personer aldri forteller om tankene og planene til noen?

Anonymkode: d6836...857

Utfordringen er at ca 1 million nordmenn i løpet av et år har en eller annen grad av selvmordstanker. Du kan ikke legge inn en million mennesker. 

Jeg jobber med selvmordsforebygging selv på fritiden, og jeg støtter Nachnoo i at TS ikke framstår så selvmordstruet at vedkommende trenger innleggelse av denne grunn (kan godt være at innleggelse kan være lurt av andre grunner men det vet jeg ingenting om). Det finnes flere beskyttende faktorer, det er ingen konkret plan mht. tidfesting, osv. 

Jeg sier selvfølgelig ikke med dette at TS ikke har det vondt eller ikke trenger hjelp. Men det er etter min mening et annet tema.

Endret 30. september av ISW

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er det slik at selvmordstruede personer aldri forteller om tankene og planene til noen?

Anonymkode: d6836...857

Det er usant. En jente jeg kjente tok selvmord og hun sa ifra mange ganger til andre at hun var suicidal 

Anonymkode: 09962...a7f

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (3 timer siden):

1. Det er veldokumentert at slike problemstillinger behandles best med regelmessig poliklinisk behandling over tid og med en hyppighet ikke sjeldnere enn ukentlig.

2. Jeg hadde sett annerledes på det om det var behandleren som hadde anbefalt innleggelse. Men jeg har gjennom årene opplevd så mye elendig rådgivning fra tilfeldig helsepersonell, at det legger jeg ikke noe vekt på.

3. Ut fra første innlegg er jeg rimelig sikker på at TS ikke er særlig selvmordstruet. Da hadde hun? bl.a. ikke kunngjort dette for så mange.

Det er usant. En jente jeg kjente tok selvmord og hun sa ifra mange ganger til andre at hun var suicidal 

Anonymkode: 09962...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er usant. En jente jeg kjente tok selvmord og hun sa ifra mange ganger til andre at hun var suicidal 

Anonymkode: 09962...a7f

Ja, viktig å ikke skjære alle under en kam. 

Anonymkode: beb84...f6c

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Er det slik at selvmordstruede personer aldri forteller om tankene og planene til noen?

Anonymkode: d6836...857

Nei, slik er det ikke. På den annen side snakker de ikke om det til Gud og hvermann over en lengre periode. 
Aldri og ingen er de absolutte ytterpunkt. 

Endret 30. september av nachnoo

[Eva Sofie]

ISW skrev (14 timer siden):

Jeg jobber med selvmordsforebygging selv på fritiden, og jeg støtter Nachnoo i at TS ikke framstår så selvmordstruet at vedkommende trenger innleggelse av denne grunn (kan godt være at innleggelse kan være lurt av andre grunner men det vet jeg ingenting om). Det finnes flere beskyttende faktorer, det er ingen konkret plan mht. tidfesting, osv. 

Jeg sier selvfølgelig ikke med dette at TS ikke har det vondt eller ikke trenger hjelp. Men det er etter min mening et annet tema.

Det er et annet tema, ja. Du vet trolig bedre enn meg at det å se på døden som en utvei når alt blir vanskelig, er mer et fortvilt rop om hjelp når man ikke ser andre løsninger. Ikke et reelt ønske om å dø.

 

Jeg tenker det i mange tilfeller er derfor vi ser ambivalens og at andre blir fortalt om smerten og fortvilelsen på forhånd (gjennom tanker/planer).

 

PS: Jeg er helt enig med deg, og vet ikke om jeg fikk uttrykt det jeg skulle frem til her...

[AnonymBruker]

GT1 skrev (På 29.9.2025 den 16.50):

Kan du ikke få poliklinisk behandling på DPS? Eller det får du kanskje allerede? Jeg mener du bør være ærlig om dine selvmordstanker, som er mer enn tanker, det er jo planer. En dag kan det bikke over for deg. Hvis du blir tilbudt innleggelse når du forteller dette, så ville jeg takket ja. Mange tenker at de helst vil klare seg hjemme, det gjør jeg også.

Jo. Eller, jeg har oppfølging av et team da. Har oppfølging annenhver dag nå, men sliter med å ta i mot tilbudet fordi jeg føler jeg ikke fortjener hjelp, at jeg ikke vil være til bry og at jeg er redd for å bli innlagt. Jeg var ganske ærlig og åpen, så hun som følger meg opp ville ha meg med til legevakten. Jeg fikk heldigvis dra hjem til slutt da. 

AnonymBruker skrev (På 29.9.2025 den 20.13):

Hvordan tenker du at en innleggelse vil kunne hjelpe deg?

Anonymkode: d6836...857

Jeg har egentlig ikke tro på at en innleggelse vil kunne hjelpe meg.

Eva Sofie skrev (På 30.9.2025 den 12.32):

Hva legger du i det å "ikke klare mer"? Når blir det for tungt for deg? Jeg forstår ambivalensen din - det er helt vanlig. Strever du ofte med denne typen tanker?

 

For å få til et godt samarbeid poliklinisk, er det viktig at  du gjør avtale med helsepersonell om å si ifra når du får det vanskeligere. På den måten kan de vite når de trenger å gi deg mer hjelp. Det er den gjensidige avtalen som ligger til grunn for et godt samarbeid når man bor hjemme, strever slik du beskriver og er ambivalent til hjelp. Vær åpen om ambivalensen din.

Det jeg legger i å "ikke klare mer" er når jeg bare har fått nok fordi jeg ikke klarer mer, klarer dessverre ikke formulere et bedre svar enn det. Jeg vil ikke si at jeg strever ofte med denne typen tanker, sist var 10-11 måneder siden. Men for noen år tilbake strevde jeg ganske ofte med slike tanker og min behandler sa da til meg at det var som om selvmordstanker lå latent hos meg, så jeg fikk mye lettere selvmordstanker enn andre. Det er ikke slik nå lenger da siden jeg heldigvis har klart å komme meg ut av akkurat det, men er visst ikke helt kvitt selvmordstankene dessverre.

Jeg ønsker jo som sagt å helst være hjemme. Jeg har oppfølging annenhver dag, men jeg sliter litt med å ta det i mot fordi jeg føler jeg ikke fortjener hjelpen og fordi jeg ikke vil være til bry og også litt fordi jeg er redd for å måtte innlegges. 

Anonymkode: 292ef...a71

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det jeg legger i å "ikke klare mer" er når jeg bare har fått nok fordi jeg ikke klarer mer, klarer dessverre ikke formulere et bedre svar enn det. Jeg vil ikke si at jeg strever ofte med denne typen tanker, sist var 10-11 måneder siden. Men for noen år tilbake strevde jeg ganske ofte med slike tanker og min behandler sa da til meg at det var som om selvmordstanker lå latent hos meg, så jeg fikk mye lettere selvmordstanker enn andre. Det er ikke slik nå lenger da siden jeg heldigvis har klart å komme meg ut av akkurat det, men er visst ikke helt kvitt selvmordstankene dessverre.

Det å ha en plan for selvmord er ikke nødvendigvis alarmerende.

Veldig mange (inkludert ganske friske eldre som er redde for å havne på sykehjem etter hvert) har slike planer. For de fleste handler det om en slags fluktvei hvis alt skulle gå galt eller man ikke orker mer. Mange sier at det kan skje om en uke, eller det trenger aldri å skje. For de aller aller fleste skjer det heldigvis aldri.

Jeg ser på dette som noe litt annet enn en person som forteller at vedkommende er fast bestemt på å ta livet sitt (intensjon) på et gitt bestemt tidspunkt. Da kan man si at vedkommende er suicidal, eller hvis tidspunktet er nært forestående; akutt suicidal. Selvmordstanker i seg selv trenger ikke være farlig. Det er intensjonen som i så fall kan være farlig.

[ISW]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Jeg tenker det i mange tilfeller er derfor vi ser ambivalens og at andre blir fortalt om smerten og fortvilelsen på forhånd (gjennom tanker/planer).

Jeg tror mange kommuniserer det som et ledd i fortvilelse. Eller som en skjult "call to action" for de rundt ("nå har jeg det så jævlig at jeg vurderer å ta livet mitt"). Jeg tror det er det Nachnoo kan mene rundt at de som kommuniserer ikke er like selvmordstruet. Men også de kan tippe over i en reell intensjon. Jeg tror det er en del forskning som støtter at utsagnet "de som forteller det, gjør det ikke" ikke trenger å være helt presist, selv om det ofte kan stemme.

[AnonymBruker]

ISW skrev (3 minutter siden):

Det å ha en plan for selvmord er ikke nødvendigvis alarmerende.

Veldig mange (inkludert ganske friske eldre som er redde for å havne på sykehjem etter hvert) har slike planer. For de fleste handler det om en slags fluktvei hvis alt skulle gå galt eller man ikke orker mer. Mange sier at det kan skje om en uke, eller det trenger aldri å skje. For de aller aller fleste skjer det heldigvis aldri.

Jeg ser på dette som noe litt annet enn en person som forteller at vedkommende er fast bestemt på å ta livet sitt (intensjon) på et gitt bestemt tidspunkt. Da kan man si at vedkommende er suicidal, eller hvis tidspunktet er nært forestående; akutt suicidal. Selvmordstanker i seg selv trenger ikke være farlig. Det er intensjonen som i så fall kan være farlig.

Nei, du har vel rett i det. Er bare at jeg har flere selvmordsforsøk bak meg så jeg blir vel på en måte litt "redd for meg selv" når jeg får slike tanker igjen fordi samtidig som at jeg har et ønske om å ta selvmord så er jeg livredd for å dø. 

Anonymkode: 292ef...a71

[ISW]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, du har vel rett i det. Er bare at jeg har flere selvmordsforsøk bak meg så jeg blir vel på en måte litt "redd for meg selv" når jeg får slike tanker igjen fordi samtidig som at jeg har et ønske om å ta selvmord så er jeg livredd for å dø. 

Anonymkode: 292ef...a71

Hvis du har flere forsøk bak deg, så er det klart at det er litt mer skummelt. 

Men den ambivalensen du beskriver er veldig vanlig. Man vil ikke dø, man vil bare ut av en uutholdelig situasjon eller har en plan for å ende livet hvis det blir verre. Jeg synes det viktigste du gjør er å ta imot hjelpen du får og innse at du selvfølgelig fortjener den. Og at du ikke blir tvangsinnlagt med mindre du er akutt suicidal.

[AnonymBruker]

ISW skrev (6 minutter siden):

Hvis du har flere forsøk bak deg, så er det klart at det er litt mer skummelt. 

Men den ambivalensen du beskriver er veldig vanlig. Man vil ikke dø, man vil bare ut av en uutholdelig situasjon eller har en plan for å ende livet hvis det blir verre. Jeg synes det viktigste du gjør er å ta imot hjelpen du får og innse at du selvfølgelig fortjener den. Og at du ikke blir tvangsinnlagt med mindre du er akutt suicidal.

Ja, har skjønt at mange føler på ambivalens. Selvoppholdelsesdriften er vel ganske sterk for de fleste. 

Anonymkode: 292ef...a71

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Eller, jeg har oppfølging av et team da. Har oppfølging annenhver dag nå, men sliter med å ta i mot tilbudet fordi jeg føler jeg ikke fortjener hjelp, at jeg ikke vil være til bry og at jeg er redd for å bli innlagt.

Jeg synes det er bra at du får tett oppfølging nå - fordi du trenger det. I Norge deler man ikke ut helsehjelp etter en vurdering av fortjene vs. ikke fortjene, men behov. Når du tilbys hjelp, enten som oppfølging hjemme eller på annen måte, er ikke det ditt ansvar å vurdere om du fortjener det. Jeg håper du klarer å sette ord på hva de kan gjøre for deg for å hjelpe deg. Skriv det ned, om det er enklere for deg.

 

Jeg kan legge til at jeg har selv strevd enormt mye med de samme tankene rundt å fortjene behandling/selvhat - jeg tenker det er en eller flere årsak(er) som ligger til grunn som gjør at vi har denne typen tanker rundt å få hjelp. Det skal jeg ikke gå inn på her.

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg ønsker jo som sagt å helst være hjemme. Jeg har oppfølging annenhver dag, men jeg sliter litt med å ta det i mot fordi jeg føler jeg ikke fortjener hjelpen og fordi jeg ikke vil være til bry og også litt fordi jeg er redd for å måtte innlegges. 

Anonymkode: 292ef...a71

Kunne du vise teamet som følger deg opp noe tilsvarende  av det du skrev over her? - det som ikke er sitert. Det er veldig viktig at de forstår at du egentlig ønsker være hjemme, ikke innleggelse, at du ønsker å leve, men ser på døden som en utvei/flukt (som ISW sa det så fint).

 

Litt det samme som at vi vet det er en nødutgang ved brann, men vi trenger/tenker kun å bruke den når det brenner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2025 den 16.31):

Jeg har en plan for hvordan ta selvmord og tenker at jeg gjennomfører når jeg ikke klarer mer. Jeg har ikke sagt akkurat dette på akkurat den måten til helsepersonell, men har åpnet om at jeg har konkrete selvmordstanker og da sa hun at hun synes jeg burde være innlagt nå. Mens jeg ikke har noe lyst til å bli innlagt. Jeg er jo også redd for å dø, så ønsker jo på en måte hjelp også men er redd for å møte opp på legevakten eller hos fastlegen og bli avvist. Samtidig at jeg ønsker å klare meg hjemme. Samtidig som jeg jo også har denne tanken om å ta livet mitt. Som dere kanskje skjønner er jeg veldig ambivalent. Tenker dere jeg kvalifiserer til innleggelse eller burde jeg bare klare meg hjemme?  

Anonymkode: 292ef...a71

Er du en impulsiv natur som kan tenkes å spontant gjøre noe som er til skade for deg selv? Eller er du trygg på å kunne besinne deg og gi beskjed dersom du føler at selvmordstrangen er nærmere. Svarene på slike spørsmål er vel kanskje avgjørende for om du bør satse på innleggelse. Har du barn eller andre som er avhengige av deg bør du nok uansett ta imot all hjelp du kan få for sikkerhets skyld.

Anonymkode: 6f97d...424

[nachnoo]

Hvis personen er impulsiv og bør innlegges. Når vil pasienten endre personlighet, bli mindre impulsiv og kan utskrives?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg synes det er bra at du får tett oppfølging nå - fordi du trenger det. I Norge deler man ikke ut helsehjelp etter en vurdering av fortjene vs. ikke fortjene, men behov. Når du tilbys hjelp, enten som oppfølging hjemme eller på annen måte, er ikke det ditt ansvar å vurdere om du fortjener det. Jeg håper du klarer å sette ord på hva de kan gjøre for deg for å hjelpe deg. Skriv det ned, om det er enklere for deg.

 

Jeg kan legge til at jeg har selv strevd enormt mye med de samme tankene rundt å fortjene behandling/selvhat - jeg tenker det er en eller flere årsak(er) som ligger til grunn som gjør at vi har denne typen tanker rundt å få hjelp. Det skal jeg ikke gå inn på her.

Kunne du vise teamet som følger deg opp noe tilsvarende  av det du skrev over her? - det som ikke er sitert. Det er veldig viktig at de forstår at du egentlig ønsker være hjemme, ikke innleggelse, at du ønsker å leve, men ser på døden som en utvei/flukt (som ISW sa det så fint).

 

Litt det samme som at vi vet det er en nødutgang ved brann, men vi trenger/tenker kun å bruke den når det brenner.

Jeg aner helt ærlig ikke hva de som følger meg opp kan gjøre for å hjelpe meg. Eneste jeg klarer å tenke er at ingenting hjelper nå.

Og ja, jeg kan vise teamet det jeg har skrevet. Er skummelt å være så ærlig, men det må vel til. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du en impulsiv natur som kan tenkes å spontant gjøre noe som er til skade for deg selv? Eller er du trygg på å kunne besinne deg og gi beskjed dersom du føler at selvmordstrangen er nærmere. Svarene på slike spørsmål er vel kanskje avgjørende for om du bør satse på innleggelse. Har du barn eller andre som er avhengige av deg bør du nok uansett ta imot all hjelp du kan få for sikkerhets skyld.

Anonymkode: 6f97d...424

Jeg tror jeg er litt midt i mellom. Kan være impulsiv, men også ikke. 

Anonymkode: 292ef...a71

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Hvis personen er impulsiv og bør innlegges. Når vil pasienten endre personlighet, bli mindre impulsiv og kan utskrives?

Hun kan jo ikke endre personlighet. Det essensielle er vel å komme seg over i en bedre fase ved hjelp av behandlingsapparatet slik at det kan bli trygt å skrives ut.

Anonymkode: 6f97d...424

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg aner helt ærlig ikke hva de som følger meg opp kan gjøre for å hjelpe meg. Eneste jeg klarer å tenke er at ingenting hjelper nå.
Anonymkode: 292ef...a71

Jeg antar at teamet rundt deg kanskje har kontakt med deg pr. hjemmebesøk/telefon. Hva kan gjøre at hverdagen blir litt enklere for deg akkurat nå? Og når og hvordan er det best for deg å ha en samtale? Teamet er der for å hjelpe deg uten innleggelse.

 

 

Eksempler jeg tenker på, kan være å gå tur eller kjøre bil (ofte lettere å få god flyt i samtalen), de kan være der mens du spiser, støtte til å organisere/strukturere dagen, gå på butikk/bibliotek e.l.? Ordne praktiske ting med kommunen, Nav, lege etc. slik at det ikke blir en ekstra belastning i tillegg.

 

Jeg vet ikke hvilke muligheter og begrensninger teamet har.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (55 minutter siden):

Jeg antar at teamet rundt deg kanskje har kontakt med deg pr. hjemmebesøk/telefon. Hva kan gjøre at hverdagen blir litt enklere for deg akkurat nå? Og når og hvordan er det best for deg å ha en samtale? Teamet er der for å hjelpe deg uten innleggelse.

 

 

Eksempler jeg tenker på, kan være å gå tur eller kjøre bil (ofte lettere å få god flyt i samtalen), de kan være der mens du spiser, støtte til å organisere/strukturere dagen, gå på butikk/bibliotek e.l.? Ordne praktiske ting med kommunen, Nav, lege etc. slik at det ikke blir en ekstra belastning i tillegg.

 

Jeg vet ikke hvilke muligheter og begrensninger teamet har.

Ja, det stemmer at de kommer hjem til meg. De/hun ringte meg i ste og da sa hun at hun tenkte komme innom meg i 14-tiden, også spurte hun hva jeg synes om det. Og da klarte jeg ikke la være å si at det går greit så det trengte hun ikke. Det hadde vært lettere om hun bare sa at hun kom siden jeg da "ikke hadde hatt noe valg". For sannheten er jo at det ikke går så bra og at jeg egentlig hadde trengt noen å snakke med. Men men jeg får vel bare ta konsekvensen av handlingene mine.

Takk for tips. Teamet er ganske så fleksibelt så kunne sikkert fått hjelp til det meste, hadde jeg bare bedt om det.

Anonymkode: 292ef...a71

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ja, det stemmer at de kommer hjem til meg. De/hun ringte meg i ste og da sa hun at hun tenkte komme innom meg i 14-tiden, også spurte hun hva jeg synes om det. Og da klarte jeg ikke la være å si at det går greit så det trengte hun ikke. Det hadde vært lettere om hun bare sa at hun kom siden jeg da "ikke hadde hatt noe valg". For sannheten er jo at det ikke går så bra og at jeg egentlig hadde trengt noen å snakke med. Men men jeg får vel bare ta konsekvensen av handlingene mine.

Kanskje du kan si noe om akkurat dette neste gang – at det er vanskelig å svare ja selv om du egentlig trenger hjelp. Det er gjennom å bryte gamle vaner at man gradvis kan få nye erfaringer.

 

Jeg synes det er fint at pasienter blir spurt og involvert i egen behandling. Samtidig tenker jeg at teamet bør være klar over hva svaret ditt kan innebære – at det ofte er vanskelig å takke ja, selv når behovet egentlig er stort. Det handler ikke om at du er "dum" i dag, men at tidligere erfaringer og regler fremdeles kan styre reaksjonen din.

 

For mange handler dette om spesifikke årsaker som har ligget i bakgrunnen lenge: å ikke ta plass, ikke være til bry, ikke gjøre seg synlig, ikke be om noe, eller å føle at man ikke fortjener. Slike mønstre kan sitte dypt, men det går an å endre de over tid. Å skape nye erfaringer tar tid og innsats – men det er mulig, og hver gang du setter ord på det som er vanskelig, er du allerede i gang med endringen.

Endret 4. oktober av Eva Sofie