Umotivert latter av mani.

[Den forsvunne diamanten]

Jeg hadde en periode i over en uke mens jeg hadde mani der jeg lo veldig veldig mye. Jeg lo av at det regnet, jeg lo av helt vanlige ting, og kunne le hvis det var mange mennesker rundt meg. Legen kalte det for umotivert latter. Det var ikke mulig å stanse latteren, den var høy, forstyrrende og helt ute av kontekst. Jeg kunne ligge på rommet med lyset av mens jeg stirret i veggen. Men jeg lo av mine egne tanker og fortsatt å le mens jeg lå i sengen. Anfallene kunne vare over en time, og flere ganger daglig. Etter hvert som kroppen ble sliten av å le kunne det bli endret til høylytt gråting. Når jeg fikk vival til å roe meg ned husker jeg at jeg nesten ikke klarte å svelge det og spyttet det ut fordi jeg lo så mye. Fikke det i meg til slutt da. Drakk jeg noe så kunne det komme ut av nesa pga latter. Dette gikk jo over når medisinene begynte å virke. Men det pågikk ganske lenge og det var en av de mer rare tingene jeg har opplevd mens jeg har vært syk. Er det andre som har opplevd noe lignende? 

[AnonymBruker]

Du var vel glad da for etter eller annet innerst inne. 

Anonymkode: 63104...b21

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du var vel glad da for etter eller annet innerst inne. 

Anonymkode: 63104...b21

Hmm ja man kan jo tenke det, men jeg var jo egt ikke glad for noe. Ja jeg var jo euforisk men tror ikke det var noe indre grunn.

[AnonymBruker]

1 hour ago, Den forsvunne diamanten said:

Hmm ja man kan jo tenke det, men jeg var jo egt ikke glad for noe. Ja jeg var jo euforisk men tror ikke det var noe indre grunn.

Hva har du gjort i dagene/ukene før dette begynte? 

Anonymkode: 63104...b21

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva har du gjort i dagene/ukene før dette begynte? 

Anonymkode: 63104...b21

 Var veldig deprimert.