Er dette en vrangforestilling?

[AnonymBruker]

La oss si at du har en tanke eller idé om noe. Som har delvis rot i virkeligheten, men som er så overdrevet at andre ikke deler den. F.eks en besettelse om at partner er utro også viser det seg at partner faktisk har vært litt utro, men besettelsen gikk ut på at det var mye mer (denne saken gjelder egentlig noe annet). Ideen er ikke bisarr.

Du bruker veldig mye tid på denne ideen eller besettelsen. Du legger planer og gjør vurderinger ut fra at denne besettelsen er sann. Den oppstår som noe du ganske plutselig oppdager og den skaper sterke følelser i deg og girer deg opp.

Den varer i nesten tre måneder, men den dabber litt av midtveis før den kommer tilbake igjen med full kraft. Men da skjønner du at noe er rart, siden du har variert i overbevisningen. Du tenker at andre vil tro du er gal hvis du forteller det til noen. Likevel forteller du det til noen utvalgte få fordi det betyr så mye for deg.

Du skjønner etter hvert at det kan bli oppfattet av andre som symptom på sykdom. Du skjønner at du ikke bør si noe om dette til en psykiater som vurderer å tvangsinnlegge deg. Etter at en annen psykiater forteller at ideen er feil, så lar du det ligge litt og du skjønner at du ikke må snakke om det og du forsøker å legge det vekk. Men denne ideen betyr fortsatt mye for deg.

To uker senere får du en ny idé med samme karakter, bare om noe helt annet. Etter hvert går begge over og du lurer på hva som gikk av deg og du angrer på at du har sagt det til noen.

Et par måneder senere kommer den første overbevisningen tilbake en dag du våkner grytidlig og du velger da å forberede en argumentasjonsrekke for å overbevise din behandler i psykiatrien om at du faktisk har rett.

Er dette en vrangforestilling? Hvis ikke, hva kan man kalle det? Jeg tenker særlig på det at det har en viss rot i virkeligheten og at man skjønner at andre vil reagere og at man tidvis tenker selv at det kanskje er et symptom på sykdom.

Er det psykotisk? Eller nærpsykotisk? Hva bør man kalle det?

Anonymkode: 7bf41...9d5

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Et par måneder senere kommer den første overbevisningen tilbake en dag du våkner grytidlig og du velger da å forberede en argumentasjonsrekke for å overbevise din behandler i psykiatrien om at du faktisk har rett.

Det er behandleren som har bevisbyrden i slike tilfeller, ikke pasienten. Hvem har fortalt deg noe annet?

Endret 5 timer siden av psykedeliker

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Det er behandleren som har bevisbyrden i slike tilfeller, ikke pasienten. Hvem har fortalt deg noe annet?

Dette er ikke i forbindelse med en konflikt med behandler. Jeg forsøker å forstå hva slags symptom dette er. 

Anonymkode: 7bf41...9d5

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette er ikke i forbindelse med en konflikt med behandler. Jeg forsøker å forstå hva slags symptom dette er. 

Det var i så fall et dårlig eksempel du brukte. Det du spør etter kan nok kalles et oppheng, det er ikke det samme som en vrangforestilling.

[nachnoo]

psykedeliker skrev (10 minutter siden):

Det er behandleren som har bevisbyrden i slike tilfeller, ikke pasienten. Hvem har fortalt deg noe annet?

Igjen: Psykiatrisk behandling er ikke lik en rettssak. Å snakke om bevisbyrde er meningsløst. Pasienten er ikke tiltalt, og behandler er ikke aktor. 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Det var i så fall et dårlig eksempel du brukte. Det du spør etter kan nok kalles et oppheng, det er ikke det samme som en vrangforestilling.

Ja, det er det jeg spør etter. Hva slags symptom er egentlig dette. Er slike oppheng typisk for enkelte diagnoser?

Anonymkode: 7bf41...9d5

[psykedeliker]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Pasienten er ikke tiltalt, og behandler er ikke aktor. 

Det er jo akkurat det jeg sier. Men problemet er at mange pasienter villeder hverandre til å tro at det er slik, og legger dermed opp motstrategier som bare skaper enda mer vanskeligheter.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke man blir innlagt av å ha en "ufarlig vrangforestilling". Noe av det jeg sist brukte behandlingstimen til var å sammen med behandler vurdere om en frykt jeg har er rasjonell eller ikke, om reaksjonene mine i visse situasjoner som skjedde nylig (som trigger nettopp denne frykten) er vanlige eller om det er jeg som overdriver. For jeg skjønner nettopp det at jeg er mer opptatt av denne frykten enn folk flest, men så skjer det ting som faktisk skjer - jeg innbiller meg det jo ikke - som støtter opp under berettigelse av frykten. Det er nesten ikke til å tro, men de hender jo, så slik blir jeg enda mer opphengt i denne frykten jeg har. Og jeg skjønner at jeg på en måte er mer opptatt av temaet enn folk flest, men samtidig skjer det ting som kan utgjøre en faktisk trussel... Hvordan skal jeg da vite om måten jeg reagerer på og hva jeg føler da er overdrevet eller helt riktig? Jeg snakket om dette uten at jeg følte det var fare for noe som helst. Jeg tror at behandler ville sagt det til meg om de tenkte at tenkemåten min var helt syk, for det var jo det jeg spurte om, og at det taler for at man ikke har direkte vrangforestillinger så lenge noe av det som trigger har rot i virkeligheten OG at man selv i det hele tatt vurderer: er det jeg tenker nå rasjonelt eller ikke. 

Anonymkode: 86a09...954