Hva er "hanituell" tilstand?

[AnonymBruker]

Skal det ikke bety at det er "normalen" for hvordan man pleier å være? 

Ser at behandler skriver at jeg vurderes til nøytralt stemningsleie og er i min habituelle tilstand. Det stemmer ikke overens med å ikke glede seg over noen interesser, ha søvnproblemer, sosial tilbaketrekning og utfordringer med å leve på fritiden. 

Jeg bruker opp alt av sosial energi på jobben og har Ingenting igjen hjemme. I tillegg er det sosiale på jobb del av nødvendig maskering. Det er viktig for meg å holde på jobben og virke helt vanlig der, både fordi jeg vil unngå nederlaget det er (for meg) med sykemelding og fordi jeg tidligere bare har opplevd å bli enda verre av å bli hjemme. Jeg har fortalt dette. Og at det å stå i jobben er noe av det siste som ryker, sett bort fra passe på barna. 

Det virker som om at så lenge jeg makter å gå på jobben,så spiller det ingen rolle hvordan man har det innvendig. Det er ikke det at jeg forventer å gå til samtaler og bli "magisk fikset", men ser for meg ut i journalen som at "her er alt i orden". Og det stemmer bare ikke. Jeg opplever det samme som jeg opplever nesten hver høst og prøver å styre i mot. Nå jobber jeg så lite fordi jeg har sagt opp jobben at det er lettere å kanalisere all energi inn i å klare den, men føler meg lite forstått og møtt på at det meste andre ikke er bra. 

Tolker jeg "habituell tilstand" feil? 

Anonymkode: 29db6...16b

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at somatisk sykehus beskrev meg å være i habituell tilstand da jeg var diagnostisert med alvorlig depresjon med psykotiske symptomer, fordi jeg hadde vært i den tilstanden da jeg var innlagt på somatisk tidligere. 

Anonymkode: 843ce...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg opplevde at somatisk sykehus beskrev meg å være i habituell tilstand da jeg var diagnostisert med alvorlig depresjon med psykotiske symptomer, fordi jeg hadde vært i den tilstanden da jeg var innlagt på somatisk tidligere. 

Anonymkode: 843ce...7ea

Det er litt det jeg lurer på også, om man tenker at dette er normalen for meg fordi jeg har vært slik tidligere også. Men jeg har jo egentlig pleid å ha glede og interesse i ting, til og meg ønske om å være ute blant folk. Det stemmer at jeg har tvilt på bipolar 2 diagnosen slik behandler nå tydeligvis har sagt seg enig i, men jeg er ikke i tvil om at jeg har opplevd bedre livskvalitet enn dette før og at jeg heller er deprimert enn nøytral. 

Hvis dette er det som skal være den nye normalen så ser jeg mørkt på det. Jeg har ikke følt meg nøytral eller oppstemt på sikkert ett år, men orker ikke at dette her er det jeg skal være fornøyd med. Jeg kan ha et par timer med håp og tanker om at jeg kjenner mer energi tross alt, men det er da gjerne på kvelden hvor jeg ofte føler meg noe bedre enn resten av døgnet. Resten av  døgnet er jeg bare tom og gjør det jeg skal. Alternativet er å ikke gå på jobb og være hjemme og isolert hele tiden. 

Har en helg foran meg som ligner de fleste andre helger de siste månedene: Jeg kommer ikke til å møte eller snakke med noen med mindre jeg må. Jeg kommer til å ligge mye i sengen og scrolle på telefon eller bare forsøke sove eller forsvinne inn i egen tankeverden, og misforstå meg rett: Jeg er lettet over at jeg ikke har planer og har ikke noe hemmelig ønske om å ut og oppleve noe heller. Det orker jeg ikke mentalt eller fysisk - men at dette er mitt normale liv kan jeg ikke helt godta. Jeg har tidligere erfart at ting kan endre seg igjen og bli bedre - så hvorfor skulle det ikke det igjen? Men ofte kan det ta mange måneder herfra til det blir bedre igjen. Det snur gjerne først i januar, og frem til det har det heller bare fortsatt å bli verre. 

Jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å motarbeide at det blir verre, men kroppen og hodet i øyeblikket vil jo bare ha fred, bli liggende og ha stillstand hele tiden når jeg ikke må noe annet, så det er fort en ond sirkel. Føler dette stadig gjentar seg uten at jeg kan annet enn å gå gjennom prosessen. Hvis jeg ikke har tatt medisiner så kan det fort gå 3-4 måneder. Men så kan det bli bedre igjen. Det har gjort det før. 

Det som irriterer meg med journalen er at det viser null anerkjennelse for hvordan det egentlig går. Behandler snakker om mulig asperger diagnose nå. Og hvis jeg alltid hadde vært som dette, så kan jeg også se at det er noen trekk, blant annet så tviholder jeg på rutiner og tåler ikke så mye utenom skjema, men det er fordi jeg har så lite å gå på nå med lavt energinivå. Ikke fordi jeg er autistisk. Ikke vondt ment mot noen som faktisk har den diagnosen, men er man ikke heller slik jevnt over "rigid" enn i visse perioder? Det må bety at hun likesågodt kan sette en adhd diagnose i tider der jeg tvert om har mer energi da heller? Når jeg snakker masse, er sosial og har masse ideer, da har jeg adhd en stund, og nå som jeg er tilbaketrukket, ikke har glede av folk rundt meg og holder meg til skjema, da er jeg autistisk? 

Anonymkode: 29db6...16b

[stjernestøv]

De skriver alltid det hos meg og uansett om ting har forverret seg, det blir jo feil. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er litt det jeg lurer på også, om man tenker at dette er normalen for meg fordi jeg har vært slik tidligere også. Men jeg har jo egentlig pleid å ha glede og interesse i ting, til og meg ønske om å være ute blant folk. Det stemmer at jeg har tvilt på bipolar 2 diagnosen slik behandler nå tydeligvis har sagt seg enig i, men jeg er ikke i tvil om at jeg har opplevd bedre livskvalitet enn dette før og at jeg heller er deprimert enn nøytral. 

Hvis dette er det som skal være den nye normalen så ser jeg mørkt på det. Jeg har ikke følt meg nøytral eller oppstemt på sikkert ett år, men orker ikke at dette her er det jeg skal være fornøyd med. Jeg kan ha et par timer med håp og tanker om at jeg kjenner mer energi tross alt, men det er da gjerne på kvelden hvor jeg ofte føler meg noe bedre enn resten av døgnet. Resten av  døgnet er jeg bare tom og gjør det jeg skal. Alternativet er å ikke gå på jobb og være hjemme og isolert hele tiden. 

Har en helg foran meg som ligner de fleste andre helger de siste månedene: Jeg kommer ikke til å møte eller snakke med noen med mindre jeg må. Jeg kommer til å ligge mye i sengen og scrolle på telefon eller bare forsøke sove eller forsvinne inn i egen tankeverden, og misforstå meg rett: Jeg er lettet over at jeg ikke har planer og har ikke noe hemmelig ønske om å ut og oppleve noe heller. Det orker jeg ikke mentalt eller fysisk - men at dette er mitt normale liv kan jeg ikke helt godta. Jeg har tidligere erfart at ting kan endre seg igjen og bli bedre - så hvorfor skulle det ikke det igjen? Men ofte kan det ta mange måneder herfra til det blir bedre igjen. Det snur gjerne først i januar, og frem til det har det heller bare fortsatt å bli verre. 

Jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å motarbeide at det blir verre, men kroppen og hodet i øyeblikket vil jo bare ha fred, bli liggende og ha stillstand hele tiden når jeg ikke må noe annet, så det er fort en ond sirkel. Føler dette stadig gjentar seg uten at jeg kan annet enn å gå gjennom prosessen. Hvis jeg ikke har tatt medisiner så kan det fort gå 3-4 måneder. Men så kan det bli bedre igjen. Det har gjort det før. 

Det som irriterer meg med journalen er at det viser null anerkjennelse for hvordan det egentlig går. Behandler snakker om mulig asperger diagnose nå. Og hvis jeg alltid hadde vært som dette, så kan jeg også se at det er noen trekk, blant annet så tviholder jeg på rutiner og tåler ikke så mye utenom skjema, men det er fordi jeg har så lite å gå på nå med lavt energinivå. Ikke fordi jeg er autistisk. Ikke vondt ment mot noen som faktisk har den diagnosen, men er man ikke heller slik jevnt over "rigid" enn i visse perioder? Det må bety at hun likesågodt kan sette en adhd diagnose i tider der jeg tvert om har mer energi da heller? Når jeg snakker masse, er sosial og har masse ideer, da har jeg adhd en stund, og nå som jeg er tilbaketrukket, ikke har glede av folk rundt meg og holder meg til skjema, da er jeg autistisk? 

Anonymkode: 29db6...16b

Herregud, det høres ut som du bør bytte behandler. De kan ikke sette kroniske diagnoser basert på hvordan du fremtrer i en sykdomsperiode.

Jeg har også blitt vurdert til å være i habituell tilstand da jeg opplevde å være mildt nedstemt. Ikke slik at det ledet til funksjonssvikt, men jeg merket en forskjell. Da ble jeg også ganske fornærmet, tror de virkelig at jeg går rundt og er kronisk deprimert? Det stemmer jo virkelig ikke.

Jeg synes du bør gjøre det klart for behandler at dette ikke er din normaltilstand. Sånn at du kan få hjelp til å komme tilbake til normalen og ikke sanke en haug av nye diagnoser på veien. 

Anonymkode: 8d55d...c6d