Tvangsmidler og forholdet til det - Snakke om det?

[AnonymBruker]

Jeg regner med det er flere her som har opplevd bruk av tvangsmidler i psykiatrien. Hvordan har dere bearbeidet det? Eller har dere ikke trengt det? Jeg hadde en periode med mye innleggelser, veldig mye beltelegging, mye tvangsinjeksjoner. Der og da forholdt jeg meg ikke så mye til det på en måte. Nå når jeg har fått det mer på avstand gjør det utrolig vondt samtidig som det føles surrealistisk. Jeg føler nesten det er noe jeg trenger å snakke med noen om, men jeg vet ikke hva, for det er jo ikke så mye å si. Det skjedde og sånn er det. Men jeg føler likevel det gjør vondt og preger meg på en måte. 

Hvordan bør jeg forholde meg til det? 

Anonymkode: b4f59...511

[psykedeliker]

Enten tar du opp kampen, eller så snakker du aldri mer om det. Det finnes ingen mellomting.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Enten tar du opp kampen, eller så snakker du aldri mer om det. Det finnes ingen mellomting.

For det første så er dette tull.

Hva mener du med ta opp kampen? Jeg kan ikke kjempe mot noe som har skjedd i fortiden og der all klagefrist for lengst er utløpt. Jeg snakker om det emosjonelle, ikke det juridiske. 

Anonymkode: b4f59...511

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

For det første så er dette tull.

Hva er tull med dette? Tror du ikke andre har vært gjennom det samme før deg, og lært av det?

Jeg refererer til kampen for å få den hjelpen du nå trenger som følge av tvangsbruken tidligere.

Endret fredag kl 15:34 av psykedeliker

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Hva er tull med dette? Tror du ikke andre har vært gjennom det samme før deg, og lært av det?

Jeg refererer til kampen for å få den hjelpen du nå trenger som følge av tvangsbruken tidligere.

Det er tull at jeg må ta en eller annen kamp eller aldri snakke om det. 

Jeg trenger ikke ta noen som helst kamp i det hele tatt. Det holder feks å snakke om det. Hvorfor skal det måtte være en kamp å få snakket om det? Og hvorfor må jeg gjøre det nå eller aldri? 

Anonymkode: b4f59...511

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg trenger ikke ta noen som helst kamp i det hele tatt. Det holder feks å snakke om det. Hvorfor skal det måtte være en kamp å få snakket om det?

Hvis det er så enkelt, kan du jo bare snakke med fastlegen om henvisning til psykolog så får du snakke så mye du vil.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Og hvorfor må jeg gjøre det nå eller aldri? 

Hvor har jeg skrevet det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

For det første så er dette tull.

Hva mener du med ta opp kampen? Jeg kan ikke kjempe mot noe som har skjedd i fortiden og der all klagefrist for lengst er utløpt. Jeg snakker om det emosjonelle, ikke det juridiske. 

Anonymkode: b4f59...511

For det første se kritisk på respons fra brukere her. For det andre, det er åpenbart lov å snakke om vonde erfaringer.

Anonymkode: 6b7bd...e80

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det er tull at jeg må ta en eller annen kamp eller aldri snakke om det. 

Jeg trenger ikke ta noen som helst kamp i det hele tatt. Det holder feks å snakke om det. Hvorfor skal det måtte være en kamp å få snakket om det? Og hvorfor må jeg gjøre det nå eller aldri? 

Anonymkode: b4f59...511

Kan du ikke snakke med en venn, familie eller fastlegen? Du har helt sikkert en venn. 

Har du sluttet med selvskading nå? 

Anonymkode: c5bd6...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke snakke med en venn, familie eller fastlegen? Du har helt sikkert en venn. 

Har du sluttet med selvskading nå? 

Anonymkode: c5bd6...3be

Selvskading? Hvor sier hun at hun selvskader?

Anonymkode: bd28a...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For det første se kritisk på respons fra brukere her. For det andre, det er åpenbart lov å snakke om vonde erfaringer.

Anonymkode: 6b7bd...e80

Ja, men er det lurt å snakke om det? Burde jeg heller prøve å bare glemme det? Hvem bør jeg snakke med? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke snakke med en venn, familie eller fastlegen? Du har helt sikkert en venn. 

Har du sluttet med selvskading nå? 

Anonymkode: c5bd6...3be

Vil ikke vennene mine tro jeg er gal hvis jeg forteller de at jeg har blitt lagt i belteseng et titalls ganger? 

Selvskading? Det har vel ingenting med dette å gjøre? Hvor har du det fra? 

Anonymkode: b4f59...511

[frosken]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg regner med det er flere her som har opplevd bruk av tvangsmidler i psykiatrien. Hvordan har dere bearbeidet det? Eller har dere ikke trengt det? Jeg hadde en periode med mye innleggelser, veldig mye beltelegging, mye tvangsinjeksjoner. Der og da forholdt jeg meg ikke så mye til det på en måte. Nå når jeg har fått det mer på avstand gjør det utrolig vondt samtidig som det føles surrealistisk. Jeg føler nesten det er noe jeg trenger å snakke med noen om, men jeg vet ikke hva, for det er jo ikke så mye å si. Det skjedde og sånn er det. Men jeg føler likevel det gjør vondt og preger meg på en måte. 

Hvordan bør jeg forholde meg til det? 

Anonymkode: b4f59...511

Har du kontakt med noen i helsevesenet mht din psykiske helse? Hvis du har det, så tenker jeg at dette er noe du kan snakke om - på linje med andre erfaringer som det er vondt å tenke tilbake på. 

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Vil ikke vennene mine tro jeg er gal hvis jeg forteller de at jeg har blitt lagt i belteseng et titalls ganger?

I så fall trenger du nye venner.

[AnonymBruker]

Kjære trådstarter! Her har du fått mange rare svar, synes jeg. At du får en forsinket reaksjon på tvangsbehandling er ikke rart. Det er en ekstrem situasjon hvor andre tar kontroll over kroppen din, fratar deg all autonomi, setter deg i en nedverdigende situasjon og det kan være mange mennesker som fører ting inn i kroppen din f.eks. medisiner. 
Jeg fikk også en forsinket reaksjon på all tvangsbehandlingen jeg ble utsatt for. Det er vanskelig å snakke med andre om det for det er vanskelig for andre å forstå eller å tro på deg. Du var jo en «gal pasient» - hvem skal tro på det du sier? Selvfølgelig gjorde helsevesenet det de måtte, tenker gjerne folk.  Så å snakke med venner og familie om dette er utrolig vanskelig. For meg ville det bare påført meg mer skam. Det kan også være vanskelig å snakke med de i helsevesenet om det da mange der ikke vil anerkjenne de konsekvensene tvangsbehandling kan få for et menneske. Hvis du finner en behandler som du stoler på og som du tror vil ta deg på alvor så snakk med han om det. For du trenger å snakke om den påvirkningen det har på deg i dag. Og den påvirkningen er reell. Uansett hva folk her på dol sier. Jeg får fysiske traumereaksjoner i ulike settinger fremdeles og veldig mange år senere.  Og generelt så har tvangsbehandlingen påført meg utrolig mye skam og mindreverdighetsfølelse. 
Uansett hva som var årsaken til tvangen eller om den var nødvendig eller ikke så er din reaksjon på den ekte! Ta det du føler på alvor og finn noen å prate med om det du har opplevd! 

Anonymkode: 26ba1...b14

[nachnoo]

Det er forståelig at tvangsbehandling setter negative spor mange. Finnes mange langt uskyldigere hendelser som blir kalt traumer.

Det er rimelig at dette behandles på lik linje med andre traumer.

Dessverre mangler mange behandlingssteder kompetanse som kunne hindret mange av disse etterreaksjonene.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, men er det lurt å snakke om det? Burde jeg heller prøve å bare glemme det? Hvem bør jeg snakke med? 

Vil ikke vennene mine tro jeg er gal hvis jeg forteller de at jeg har blitt lagt i belteseng et titalls ganger? 

Selvskading? Det har vel ingenting med dette å gjøre? Hvor har du det fra? 

Anonymkode: b4f59...511

Man blir beltelagt om man er til fare for seg selv eller andre. Heldigvis så beltelegger man ikke folk ellers isåfall burde du anmelde avdelingen. 

Anonymkode: c5bd6...3be

[Everybody]

Helsepersonell har aldri opplevd å bli utsatt for tvang.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Man blir beltelagt om man er til fare for seg selv eller andre. Heldigvis så beltelegger man ikke folk ellers isåfall burde du anmelde avdelingen. 

Anonymkode: c5bd6...3be

Det du skriver her har ingen betydning for det trådstarter spør om, og oppleves for meg som om du forsøker å ugyldiggjøre ts opplevelse ved å legge ansvaret på ts. Tvangsbehandling kan sette seg som et traume uansett årsaken til belteleggingen. 
 

Anonymkode: 26ba1...b14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjære trådstarter! Her har du fått mange rare svar, synes jeg. At du får en forsinket reaksjon på tvangsbehandling er ikke rart. Det er en ekstrem situasjon hvor andre tar kontroll over kroppen din, fratar deg all autonomi, setter deg i en nedverdigende situasjon og det kan være mange mennesker som fører ting inn i kroppen din f.eks. medisiner. 
Jeg fikk også en forsinket reaksjon på all tvangsbehandlingen jeg ble utsatt for. Det er vanskelig å snakke med andre om det for det er vanskelig for andre å forstå eller å tro på deg. Du var jo en «gal pasient» - hvem skal tro på det du sier? Selvfølgelig gjorde helsevesenet det de måtte, tenker gjerne folk.  Så å snakke med venner og familie om dette er utrolig vanskelig. For meg ville det bare påført meg mer skam. Det kan også være vanskelig å snakke med de i helsevesenet om det da mange der ikke vil anerkjenne de konsekvensene tvangsbehandling kan få for et menneske. Hvis du finner en behandler som du stoler på og som du tror vil ta deg på alvor så snakk med han om det. For du trenger å snakke om den påvirkningen det har på deg i dag. Og den påvirkningen er reell. Uansett hva folk her på dol sier. Jeg får fysiske traumereaksjoner i ulike settinger fremdeles og veldig mange år senere.  Og generelt så har tvangsbehandlingen påført meg utrolig mye skam og mindreverdighetsfølelse. 
Uansett hva som var årsaken til tvangen eller om den var nødvendig eller ikke så er din reaksjon på den ekte! Ta det du føler på alvor og finn noen å prate med om det du har opplevd! 

Anonymkode: 26ba1...b14

 

nachnoo skrev (2 timer siden):

Det er forståelig at tvangsbehandling setter negative spor mange. Finnes mange langt uskyldigere hendelser som blir kalt traumer.

Det er rimelig at dette behandles på lik linje med andre traumer.

Dessverre mangler mange behandlingssteder kompetanse som kunne hindret mange av disse etterreaksjonene.

Jeg synes begge disse er fine svar. Ellers er det mye rart i tråden. Det er fullt forståelig at dette var vanskelige opplevelser. Jeg håper du finner noen å snakke med om dette, f.eks en psykolog. 

Anonymkode: bf287...624

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjære trådstarter! Her har du fått mange rare svar, synes jeg. At du får en forsinket reaksjon på tvangsbehandling er ikke rart. Det er en ekstrem situasjon hvor andre tar kontroll over kroppen din, fratar deg all autonomi, setter deg i en nedverdigende situasjon og det kan være mange mennesker som fører ting inn i kroppen din f.eks. medisiner. 
Jeg fikk også en forsinket reaksjon på all tvangsbehandlingen jeg ble utsatt for. Det er vanskelig å snakke med andre om det for det er vanskelig for andre å forstå eller å tro på deg. Du var jo en «gal pasient» - hvem skal tro på det du sier? Selvfølgelig gjorde helsevesenet det de måtte, tenker gjerne folk.  Så å snakke med venner og familie om dette er utrolig vanskelig. For meg ville det bare påført meg mer skam. Det kan også være vanskelig å snakke med de i helsevesenet om det da mange der ikke vil anerkjenne de konsekvensene tvangsbehandling kan få for et menneske. Hvis du finner en behandler som du stoler på og som du tror vil ta deg på alvor så snakk med han om det. For du trenger å snakke om den påvirkningen det har på deg i dag. Og den påvirkningen er reell. Uansett hva folk her på dol sier. Jeg får fysiske traumereaksjoner i ulike settinger fremdeles og veldig mange år senere.  Og generelt så har tvangsbehandlingen påført meg utrolig mye skam og mindreverdighetsfølelse. 
Uansett hva som var årsaken til tvangen eller om den var nødvendig eller ikke så er din reaksjon på den ekte! Ta det du føler på alvor og finn noen å prate med om det du har opplevd! 

Anonymkode: 26ba1...b14

Takk for et veldig fint og vennlig svar! Jeg burde nok snakke med noen ja. Jeg har en psykolog, men stoler liksom ikke helt på henne. Og dette er vel noe av det vondeste og såreste jeg kan ta opp, så er litt redd for hvordan hun skal reagere. Samtidig tror jeg at jeg trenger å snakke om det, så må vel kanskje bare prøve.

nachnoo skrev (12 timer siden):

Det er forståelig at tvangsbehandling setter negative spor mange. Finnes mange langt uskyldigere hendelser som blir kalt traumer.

Det er rimelig at dette behandles på lik linje med andre traumer.

Dessverre mangler mange behandlingssteder kompetanse som kunne hindret mange av disse etterreaksjonene.

Ja, jeg trodde først at det ikke gjorde noe særlig, men nå når jeg er blitt friskere og har det litt på avstand kjenner jeg at det preger meg mye mer enn jeg trodde.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Jeg synes begge disse er fine svar. Ellers er det mye rart i tråden. Det er fullt forståelig at dette var vanskelige opplevelser. Jeg håper du finner noen å snakke med om dette, f.eks en psykolog. 

Anonymkode: bf287...624

Takk, ja, jeg tror jeg velger å bare forholde meg til de svarene som ikke får meg til å tvile på meg selv eller hva det skulle være. Kanskje dumt av meg å skrive om noe så vondt og sårt i et åpent forum, men jeg vet liksom ikke hvor jeg ellers skulle henvendt meg.

Anonymkode: b4f59...511

[Glitter]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for et veldig fint og vennlig svar! Jeg burde nok snakke med noen ja. Jeg har en psykolog, men stoler liksom ikke helt på henne. Og dette er vel noe av det vondeste og såreste jeg kan ta opp, så er litt redd for hvordan hun skal reagere. Samtidig tror jeg at jeg trenger å snakke om det, så må vel kanskje bare prøve.

Ja, jeg trodde først at det ikke gjorde noe særlig, men nå når jeg er blitt friskere og har det litt på avstand kjenner jeg at det preger meg mye mer enn jeg trodde.

Takk, ja, jeg tror jeg velger å bare forholde meg til de svarene som ikke får meg til å tvile på meg selv eller hva det skulle være. Kanskje dumt av meg å skrive om noe så vondt og sårt i et åpent forum, men jeg vet liksom ikke hvor jeg ellers skulle henvendt meg.

Anonymkode: b4f59...511

Jeg har vært beltelagt noen ganger og dopet ned en gang. Sliter ikke så mye med det, men kan ha forståelse for at andre kan oppleve det som et traume. 

Tror du bare må våge å ta det opp med psykologen din. Selv om det er skikkelig skummelt. 

Lykke til. ❤️