Hvordan velger man livet?

[AnonymBruker]

Jeg vil først bare si at jeg er innlagt for tiden og har også ellers tett oppfølging så jeg håper det er greit at jeg skriver om selvmordstanker her og at ikke noen blir bekymret for meg. 

Det jeg lurer på er: Hvordan velger man livet? 

Jeg har slitt med selvmordstanker og suicidalitet en stund nå, men har nå innsett at jeg må ta ett valg (og da forhåpentligvis klare å velge livet). Jeg har jo familie som er glade i meg og det burde jo egentlig være nok? Men jeg kjenner meg likegyldig når de f.eks sier de er redde for å miste meg eller er glade i meg. Føler meg som et monster som sier det, men det er sant.

Ellers har jeg fått høre at det er fortsatt mye av livet jeg kommer til å gå glipp av gjennomfører jeg et selvmord. Og jeg klarer jo å se at det er sant, ingen vet hva som vil skje i livet mitt avslutter jeg det. Men jeg kjenner meg egentlig litt likegyldig til det også. 

Anonymkode: 43c84...1d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vil først bare si at jeg er innlagt for tiden og har også ellers tett oppfølging så jeg håper det er greit at jeg skriver om selvmordstanker her og at ikke noen blir bekymret for meg. 

Det jeg lurer på er: Hvordan velger man livet? 

Jeg har slitt med selvmordstanker og suicidalitet en stund nå, men har nå innsett at jeg må ta ett valg (og da forhåpentligvis klare å velge livet). Jeg har jo familie som er glade i meg og det burde jo egentlig være nok? Men jeg kjenner meg likegyldig når de f.eks sier de er redde for å miste meg eller er glade i meg. Føler meg som et monster som sier det, men det er sant.

Ellers har jeg fått høre at det er fortsatt mye av livet jeg kommer til å gå glipp av gjennomfører jeg et selvmord. Og jeg klarer jo å se at det er sant, ingen vet hva som vil skje i livet mitt avslutter jeg det. Men jeg kjenner meg egentlig litt likegyldig til det også. 

Anonymkode: 43c84...1d1

Man velger livet ved å fortsette. Man bare fortsetter. Man puster, tar til seg næring i første omgang. Når man har krefter til å pusse tenner gjør man det, når man har krefter til å omgås andre gjør man det. De tankene du har nå om at du må ta et valg eller at du er et monster kommer som følge av sykdom. Tanker om man skal leve eller ikke tar man ikke når man er innlagt på psykiatrisk avdeling. Du fortsetter å ta i mot hjelp og gjør så godt du kan med å prøve å holde deg i live. Du trenger ikke gjøre all verdens. 

Anonymkode: 5e36e...da2

[AnonymBruker]

Signerer den over; continue.

Anonymkode: 5c651...4ac

[AnonymBruker]

Er ikke sikkert at livet etter døden er noe bedre...

Anonymkode: 59d09...111

[Alba]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Livet er vanskelig. Klem

[skogbrann]

Du trenger faktisk ikke å ta et valg. Du har hele ditt liv på å begå selvmord, eller resten av det. Du har med andre ord ingen hast. Så da kan du like gjerne begå selvmord en annen dag, eller på et annet tidspunkt. Det er i hvert fall slik jeg forholder meg til det. 

[Glitter]

Jeg tenker at tar jeg selvmord så finner jeg aldri ut hvordan resten av livet hadde blitt. Er en stund siden jeg hadde sånne tanker nå da. 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vil først bare si at jeg er innlagt for tiden og har også ellers tett oppfølging så jeg håper det er greit at jeg skriver om selvmordstanker her og at ikke noen blir bekymret for meg. 

Det jeg lurer på er: Hvordan velger man livet? 

Jeg har slitt med selvmordstanker og suicidalitet en stund nå, men har nå innsett at jeg må ta ett valg (og da forhåpentligvis klare å velge livet). Jeg har jo familie som er glade i meg og det burde jo egentlig være nok? Men jeg kjenner meg likegyldig når de f.eks sier de er redde for å miste meg eller er glade i meg. Føler meg som et monster som sier det, men det er sant.

Ellers har jeg fått høre at det er fortsatt mye av livet jeg kommer til å gå glipp av gjennomfører jeg et selvmord. Og jeg klarer jo å se at det er sant, ingen vet hva som vil skje i livet mitt avslutter jeg det. Men jeg kjenner meg egentlig litt likegyldig til det også. 

Anonymkode: 43c84...1d1

Tror som deg at det er et valg man må ta. Jeg har gjort det til tabu for meg selv, altså noe forbudt å tenke over som et alternativ. Jeg kommer ikke utenom tankene i perioder, men jeg prøver å akseptere tankene og bare vite at det er helt uaktuelt å realisere - mest og fremst av alt av hensyn til familie, men også med visshet om at jeg kan komme til å endre følelser igjen tross alt. 

Når man er deprimert så er der virkelig noe kjemisk ubalanse i hjernen, mangel på serotinin, dopamin, lykkehormoner, så da kan det bli vanskelig eller umulig å virkelig kjenne noen indre motivasjon selv. Og blir det skikkelig ille kan man miste tilknytningen til følelser og relasjon med andre. Det er en del av kjemien det også - og da er det fint at du er der du er nå. Ytre rammer hjelper deg til å kompensere for den indre egendriven. Så får vi håpe at du med riktig oppfølging snart opplever bedring og at den indre motivasjonen og kontakten med det og dem som er i livet ditt kommer tilbake. 

Men ja, det er et valg så lenge man ikke er psykotisk. Det er ikke sikkert følelsene dine og det rasjonelle og objektive valget om å ikke handle på destruktive impulser stemmer overens. 

 

[AnonymBruker]

Beklager sent svar, jeg glemte helt av tråden.

AnonymBruker skrev (På 19.10.2025 den 10.45):

Man velger livet ved å fortsette. Man bare fortsetter. Man puster, tar til seg næring i første omgang. Når man har krefter til å pusse tenner gjør man det, når man har krefter til å omgås andre gjør man det. De tankene du har nå om at du må ta et valg eller at du er et monster kommer som følge av sykdom. Tanker om man skal leve eller ikke tar man ikke når man er innlagt på psykiatrisk avdeling. Du fortsetter å ta i mot hjelp og gjør så godt du kan med å prøve å holde deg i live. Du trenger ikke gjøre all verdens. 

Anonymkode: 5e36e...da2

Sant. Jeg har siden jeg skrev tråden fått selvmordstankene litt på avstand så der er vel kanskje håp for bedring. (Det er vel egentlig alltid det? Det er bare ikke alltid like lett å se og tro på).

AnonymBruker skrev (På 19.10.2025 den 11.32):

Er ikke sikkert at livet etter døden er noe bedre...

Anonymkode: 59d09...111

Nei, det er sant det.

Alba skrev (På 19.10.2025 den 11.37):

Kjenner meg igjen i det du skriver. Livet er vanskelig. Klem

Leit å høre at du kjenner deg igjen. Klem tilbake.

skogbrann skrev (På 19.10.2025 den 16.24):

Du trenger faktisk ikke å ta et valg. Du har hele ditt liv på å begå selvmord, eller resten av det. Du har med andre ord ingen hast. Så da kan du like gjerne begå selvmord en annen dag, eller på et annet tidspunkt. Det er i hvert fall slik jeg forholder meg til det. 

Det var en lur måte å tenke på det på. 

Glitter skrev (På 19.10.2025 den 16.30):

Jeg tenker at tar jeg selvmord så finner jeg aldri ut hvordan resten av livet hadde blitt. Er en stund siden jeg hadde sånne tanker nå da. 

Det er jo veldig sant, kan være verdt å holde ut for å finne ut av hvordan resten av livet vil bli.

krøll9 skrev (På 19.10.2025 den 18.47):

Tror som deg at det er et valg man må ta. Jeg har gjort det til tabu for meg selv, altså noe forbudt å tenke over som et alternativ. Jeg kommer ikke utenom tankene i perioder, men jeg prøver å akseptere tankene og bare vite at det er helt uaktuelt å realisere - mest og fremst av alt av hensyn til familie, men også med visshet om at jeg kan komme til å endre følelser igjen tross alt. 

Når man er deprimert så er der virkelig noe kjemisk ubalanse i hjernen, mangel på serotinin, dopamin, lykkehormoner, så da kan det bli vanskelig eller umulig å virkelig kjenne noen indre motivasjon selv. Og blir det skikkelig ille kan man miste tilknytningen til følelser og relasjon med andre. Det er en del av kjemien det også - og da er det fint at du er der du er nå. Ytre rammer hjelper deg til å kompensere for den indre egendriven. Så får vi håpe at du med riktig oppfølging snart opplever bedring og at den indre motivasjonen og kontakten med det og dem som er i livet ditt kommer tilbake. 

Men ja, det er et valg så lenge man ikke er psykotisk. Det er ikke sikkert følelsene dine og det rasjonelle og objektive valget om å ikke handle på destruktive impulser stemmer overens. 

 

Kanskje jeg burde forsøke tenke på samme måte. Jeg vet jo at i bra perioder har jeg ikke noe ønske om å dø. Egentlig er jeg ganske redd for det.

Anonymkode: 43c84...1d1

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har siden jeg skrev tråden fått selvmordstankene litt på avstand så der er vel kanskje håp for bedring.

Fint at du har fått tankene litt på avstand. Det er håp. Jeg har blitt innlagt ved tilbakefall av depresjon. Sist gang spurte jeg en sykepleier, jeg hadde fått god kontakt med, hvordan hun klarte å holde ut å jobbe på et slikt sted med deprimerte og syke mennesker. Hun tenkte litt, for hun var alltid opptatt av å gi meg et ærlig svar, og jeg har ofte tenkt på svaret hennes: Hun hadde valgt å jobbe på den posten i mer enn 30 år fordi hun så det nyttet å hjelpe folk. Det kunne ta tid, men samtlige av pasientene fikk det bedre og kunne skrives ut mye friskere enn da de ble innlagt. Det ga henne tro på at det hjalp å gi mennesker som hadde mistet håpet hjelp. Noen trengte hjelp hyppig, andre med noen års mellomrom, andre så hun bare én gang.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kanskje jeg burde forsøke tenke på samme måte. Jeg vet jo at i bra perioder har jeg ikke noe ønske om å dø. Egentlig er jeg ganske redd for det.

Anonymkode: 43c84...1d1

Har du snakket med behandler om hvordan håndtere en ev. neste periode med selvmordstanker? Hva tenker du selv?

 

Jeg selv synes det har hjulpet å sette ord på hvilket kjennetegn er det første på en ev. depresjon? Hva kan gjøres for ev. å forhindre utvikling videre? Jeg vet selv at å sikre god søvn, er det første depresjonsforebyggende tiltaket jeg kan gjøre.

 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (9 timer siden):

Fint at du har fått tankene litt på avstand. Det er håp. Jeg har blitt innlagt ved tilbakefall av depresjon. Sist gang spurte jeg en sykepleier, jeg hadde fått god kontakt med, hvordan hun klarte å holde ut å jobbe på et slikt sted med deprimerte og syke mennesker. Hun tenkte litt, for hun var alltid opptatt av å gi meg et ærlig svar, og jeg har ofte tenkt på svaret hennes: Hun hadde valgt å jobbe på den posten i mer enn 30 år fordi hun så det nyttet å hjelpe folk. Det kunne ta tid, men samtlige av pasientene fikk det bedre og kunne skrives ut mye friskere enn da de ble innlagt. Det ga henne tro på at det hjalp å gi mennesker som hadde mistet håpet hjelp. Noen trengte hjelp hyppig, andre med noen års mellomrom, andre så hun bare én gang.

Har du snakket med behandler om hvordan håndtere en ev. neste periode med selvmordstanker? Hva tenker du selv?

 

Jeg selv synes det har hjulpet å sette ord på hvilket kjennetegn er det første på en ev. depresjon? Hva kan gjøres for ev. å forhindre utvikling videre? Jeg vet selv at å sikre god søvn, er det første depresjonsforebyggende tiltaket jeg kan gjøre.

 

Det var jo veldig fint å høre fra en som har erfaring med å jobbe med det.

Har ikke snakket med behandler om hvordan håndtere en evnt neste episode, men burde kanskje gjort det. Skal ha utskrivelsessamtale på mandag så skal forsøke å huske å spørre da. 

Anonymkode: 43c84...1d1

[krøll9]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2025 den 19.54):

Beklager sent svar, jeg glemte helt av tråden.

Sant. Jeg har siden jeg skrev tråden fått selvmordstankene litt på avstand så der er vel kanskje håp for bedring. (Det er vel egentlig alltid det? Det er bare ikke alltid like lett å se og tro på).

Nei, det er sant det.

Leit å høre at du kjenner deg igjen. Klem tilbake.

Det var en lur måte å tenke på det på. 

Det er jo veldig sant, kan være verdt å holde ut for å finne ut av hvordan resten av livet vil bli.

Kanskje jeg burde forsøke tenke på samme måte. Jeg vet jo at i bra perioder har jeg ikke noe ønske om å dø. Egentlig er jeg ganske redd for det.

Anonymkode: 43c84...1d1

Så bra at du har fått tankene mer på avstand nå. Jeg lurer på hva som skal til for å ikke havne tilbake i slike tankemønstre igjen. Når det nå går bedre på den måten akkurat nå så er det kanskje lettere å reflektere over hva som hjelper en til å holde seg borte fra de tankene? Dvs. gjøre de tingene eller holde på de vanene som gjør det lettere - om det er mulig. 

Jeg kan iaf tenke mer over det når jeg har bedre tider enn når jeg allerede er inne i en slik negativ spiral.  

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (På 28.10.2025 den 9.21):

Så bra at du har fått tankene mer på avstand nå. Jeg lurer på hva som skal til for å ikke havne tilbake i slike tankemønstre igjen. Når det nå går bedre på den måten akkurat nå så er det kanskje lettere å reflektere over hva som hjelper en til å holde seg borte fra de tankene? Dvs. gjøre de tingene eller holde på de vanene som gjør det lettere - om det er mulig. 

Jeg kan iaf tenke mer over det når jeg har bedre tider enn når jeg allerede er inne i en slik negativ spiral.  

Ja, det tenker jeg også at det er lettere å reflektere over nå når man ikke er midt i det. 

Anonymkode: 43c84...1d1