Noen solskinnshistorier her?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på om noen her inne har en såkalt "solskinnshistorie"? At dere har vært veldig eller ganske psykisk syke, men i dag er mye bedre eller 'frisk'? Hadde satt pris på å høre historiene deres i alle fall, trenger litt håp 💐

Anonymkode: c85f2...17e

[AnonymBruker]

De henger nok ikke her inne..

Anonymkode: 6ac37...137

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bare lurer på om noen her inne har en såkalt "solskinnshistorie"? At dere har vært veldig eller ganske psykisk syke, men i dag er mye bedre eller 'frisk'? Hadde satt pris på å høre historiene deres i alle fall, trenger litt håp 💐

Anonymkode: c85f2...17e

Orker ikke å skrive så mye, men kort fortalt har jeg gått fra alvorlig til lett deprimert.

Anonymkode: 96f8b...bc3

[Glitter]

Jeg har hatt alvorlig grad av borderline, men er nå kvitt diagnosen. Jeg har gått fra alvorlig depresjon til null depresjon. Men har andre utfordringer også så vet ikke om jeg kan kalles en solskinnshistorie da. Men mye som er blitt bra/bedre. Jo også med antipsykotisk har jeg også blitt bedre. Ikke helt bra, men bedre. 

Endret 29. oktober av Glitter

[FjellOgDalar]

Framtida kan jeg ikke spå, men siden 2019 er jeg et sted jeg ikke så for meg i min villeste fantasi i de runt 20 årene jeg strevde. Har diagnosen bipolar 2, slet mest med depresjon og noen blandete episoder. I tillegg var jeg fullstendig ute å sykle med selvskading og alkoholmisbruk. Til slutt prøvde jeg å gjøre slutt på all elendigheten selv, og heldigvis lyktes jeg bare nesten med det. Pådro meg permanente skader og måtte lære meg å gå igjen. 

Det ble et vendepunkt for meg, selv om jeg gikk på en ny smell et par år seinere. Men da hadde jeg samvittighet nok til å i alle fall gjøre en siste krampetrekning for de rundt meg. Ikke noe skulle stå uprøvd før jeg gjorde alvor av planer jeg allerede hadde på plass. Jeg var så langt nede, hadde egentlig akseptert at jeg sannsynligvis ikke ville overleve. Dermed ville det ikke være krise om de skulle si nei til ECT. Men det gjorde de ikke. Og heldigvis var det depresjonen det ble slutt på, ikke livet mitt. Igjennom de årene har jeg bygget meg pent og pyntelig opp. Er i stand til å studere, engasjere meg i ting som interesserer meg. Det er ikke noe jeg heller vil enn å komme ut i jobb, og redusere på uføretrygden.