Jeg kommer aldri til å akseptere meg selv

[AnonymBruker]

5 minutes ago, UtakknemligDiva said:

I forhold til deg kanskje..det ER mulig å leve et bra liv. Jeg har prøvd. Men det er en forbannelse over meg som ødelegger hele tiden. Men man vet jo ikke hvor lista ligger hos forskjellige folk. Hadde jeg vært som enkelte andre og vært fornøyd med å ha inntekt og en pc å sitte foran så hadde nok livet vært enklere. 

Du tenker kanskje forventningene er for store hvis du har satt lista lavt ja.

Hva slags forventninger har du til livet?

Anonymkode: 8eca4...aba

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 22.53):

Hva slags forventninger har du til livet?

Anonymkode: 8eca4...aba

Hvordan skal jeg klare å beskrive det? 

Ha det mer gøy! 

Men hjernen min vil ikke synes at noe er gøy! Det er veldig få ting! 

Og jeg har liksom likheten med den jeg er født som enda. Jeg vil liksom klare å forandre meg helt. Jeg har ingen egenskaper som jeg synes er bra. 
Jeg har også en fobi når jeg ser bilder av meg. Hvis jeg ser meg i video eller noe sånn blir jeg veldig lei meg. En hel uke kan jo være ødelagt fordi jeg sørger over hvem jeg er.

Jeg føle jeg har gått glipp av alt pga diagnosen min. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 22.53):

Hva slags forventninger har du til livet?

Anonymkode: 8eca4...aba

Hvordan skal jeg klare å beskrive det? 

Ha det mer gøy! 

Men hjernen min vil ikke synes at noe er gøy! Det er veldig få ting! 

Og jeg har liksom likheten med den jeg er født som enda. Jeg vil liksom klare å forandre meg helt. Jeg har ingen egenskaper som jeg synes er bra. 
Jeg har også en fobi når jeg ser bilder av meg. Hvis jeg ser meg i video eller noe sånn blir jeg veldig lei meg. En hel uke kan jo være ødelagt fordi jeg sørger over hvem jeg er.

Jeg føle jeg har gått glipp av alt pga diagnosen min. 

[UtakknemligDiva]

Føler meg som en vare med så mye feilproduksjon at den ble verdiløs. 

Dette har også å gjøre med dating delen. Folk snakker til meg som om det er et selvfølge at jeg skulle hatt kjæreste nå. Og helt i sjokk når jeg sier at jeg ikke har hatt. Jeg føler bare innerst inne at jeg ikke fortjener det, og vanskelig for å tro på at noen vil like meg. 

Også hater jeg statistikk i dette tilfellet. Det er en diagnose som reduserer livskvaliteten og irriterende nok er jeg ikke utenfor statistikken. Å være innenfor stastikken er det samme som å ikke være bra nok. Hvorfor må man være født så kjedelig? Mamma og pappa klarte ikke å få en frisk unge, og det må være forferdelig å være dem. Jeg kan forstå at pappa stakk, selv om det var feigt.