Orker ikke snakke med mamma i tlf pga dialekten minner om identiteten

[UtakknemligDiva]

Etter jeg flyttet hjemmefra i mange år og vært mye utenlands er det kjipt å snakke med mamma. Det er noe med å høre dialekten fra der. Det minner om hvem jeg på en måte egentlig er og hvor jeg kommer fra, og jeg har jo alltid hatet identitet min. Til tross for vanlig oppvekst. Jeg hater også ansiktet mitt i speilet enkelte dager fordi jeg ser at jeg ser noen ganger at jeg ligner på foreldrene mine. Jeg ser en person ingen kan elske. Jeg synes ikke jeg selv er verdt det. Jeg får en følelse av fobi. Fobi mot meg selv og identiteten. Deretter foreldrene mine. Jeg glemmer mamma sin bursdag hvert år, og jeg aner ikke hvor gammel pappa er. Noe jeg føler er unormalt sånn egentlig. Jeg kjenner han ikke, men jeg ser en mann som skapte dårlige kull. 

Det er flere ting ved meg jeg føler er unormalt. Når bestemor lå for døden, var tankene mine i et land dere vet. 90%. Der og da var hjemstedet i norge bare et irriterende sted jeg måtte oppholde meg til jeg skulle dra igjen. Dra hjem med sorg, utlandet med glede, hjem igjen med sorg. Som om jeg aldri var ordentlig glad for å se familien igjen. Det var aldri noe savn etter dem, dette viser at jeg nok aldri vil klare å føle meg tilknyttet noen. Og jeg har en yngre søster som ikke fikk søsteren hun skulle ønske. Storesøsteren (meg) er født med en defekt, som ødelegger absolutt alt som nesten var der. 

Endret 1 time siden av UtakknemligDiva

[FuglFøniks]

Dette må føles veldig vanskelig for deg. Jeg tenker samtidig når jeg leser uten å kjenne deg at dette virker som veldig forståelige reaksjoner på tydelig vanskelige følelser slik du beskriver det. Så tenker jeg umiddelbart at du er ganske streng med deg selv? Så angående det du sier med at du ikke kjente noe savn etter familien din og du tolker det direkte dithen som at du aldri vil klare å føle deg tilknyttet til noen, det tror jeg ikke er en sannhet. Jeg tror vi alle er i stand til å føle oss tilknyttet andre. På generelt grunnlag: Ja man kan bli skadet i relasjoner, men man kan også «heale» i relasjoner som igjen vil vekke følelsen av tilknytning. Det fordrer selvsagt at relasjonen kjennes trygg og god. Om man sliter med relasjonelle problemer eller tilknytningsvansker må man gjerne jobbe seg gjennom dette (evt ved hjelp av terapi og utforske årsak). Uansett tenker jeg det er håp for deg å kunne kjenne på tilknytning. Du er definitivt ikke defekt.