Tips for å klare å deaktivere kropp og hode?

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg leter etter løsningen, men jeg har ikke funnet den.

Løsningen du leter etter finnes ikke. Du vil fjerne et symptom på et dypere problem, men du er ikke villig til å gjøre noe med problemet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er ikke noe du kan skjerpe deg frisk fra.

Anonymkode: 66fb2...07d

Jeg skulle ønske jeg kunne det, for da hadde jeg gjort det. Og jeg har prøvd. 
 

Men jeg vet jo at jeg ikke får det til; og derfor har jeg bedt om hjelp fra dps. (Eller; jeg ba om hjelp fra fastlegen, han la meg inn på Akuttpsykiatrisk, og så var det de som henviste meg til dps etter endt opphold) 

 

Jeg forsøker å få mannen til å forstå. Han prøver, men det er samtidig vanskelig for ham å sette seg inn i. Det er jo vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd selv å være i situasjonen, eller på andre måten har fått forståelsen. I hverdagen er det jo lage ting vi får til hvis vi bare fokuserer nok, eller skjerper oss nok. Men akkurat dette her får jeg det ikke til med. Men jeg skulle virkelig ønske at det gikk an. Derfor fortsetter jeg å prøve; fordi jeg opplever at det ligger en forventning fra omgivelsene om det. Og det gjør det kanskje, siden jeg ikke viser på utsiden hvor kaotisk det egentlig er på innsiden. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Løsningen du leter etter finnes ikke. Du vil fjerne et symptom på et dypere problem, men du er ikke villig til å gjøre noe med problemet.

Og der mistet du meg igjen. Hva mener du med at jeg ikke er villig til å gjøre noe med problemet? Jeg trodde det var det jeg forsøkte ved å ha bedt om hjelp? Og også sagt hva jeg trenger hjelp til nå for å i det hele tatt kunne fokusere på noe annet? Jeg trenger først hjelp til å finne ut av hvordan jeg kan klare å ikke gå i lås; og deretter kan vi gå direkte på de vanskelige temaene. Eller; har jeg tenkt feil her? 
 

Jeg er veldig villig til å endre meg hvis jeg bare vet hva jeg skal endre på. 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Eller; har jeg tenkt feil her? 

Mest sannsynlig. Det kan behandlerne dine også ha gjort.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er veldig villig til å endre meg hvis jeg bare vet hva jeg skal endre på.

Du kan begynne med å vise hele denne tråden til behandlerne dine, så tar vi det videre derfra etter at du har postet tilbakemeldingene her.

[AnonymBruker]

Be legen sykemelde deg på mandag og fokuser på helsen din. Du kan ikke gråte på jobb, da har det gått for langt.

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Be legen sykemelde deg på mandag og fokuser på helsen din. Du kan ikke gråte på jobb, da har det gått for langt.

Anonymkode: 66fb2...07d

Du har kanskje rett i det. Jeg vet jo, hvis jeg setter meg i en «se det utenfra»-posisjon, at det ikke er greit å være så på kanten at jeg gråter hver gang noe uforutsett skjer, eller en oppgave føles uoverkommelig. Jeg har nok bare jobbet for å normalisere det for meg selv. Kanskje forsøke å ufarliggjøre det. 
 

Men jeg er også veldig glad i jobben minnet kollegaene mine. Det e så mange fine folk der. Mange fine samtaler. Og fin sjef. Selv om jobben tar knekken på meg siden jeg egentlig ikke har kapasiteten til å være der, så er det samtidig en del av den som holder meg oppe. 
 

Jeg får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og jeg strekker meg lang for å gjøre den delen av arbeidet som påvirker andres arbeidshverdag. Så er det først og fremst mine egne prosjekter som lider av at jeg ikke klarer alt. 
 

Nå er det en uke til påskeferie. Jeg skal uansett ikke noe på dps før etter påske, så kanskje går det fint å jobbe denne siste uken også. Så får jeg jo en ukes pause i ferien. Jeg skal lufte det med fastlegen.

 

Det jeg ønsker meg er at dps ikke avslutter meg, at jeg kan få en behandler jeg har litt bedre kjemi med, og at jeg kanskje får litt hyppigere timer en periode så jeg kan få hjelp til å deaktivere. Samtidig kan det hende det bare gjør det værre, hvis jeg fortsetter å aktiveres så ekstremt av de timene… Kanskje det er bedre med lengre avstandtagen mellom timene. De har kuttet timene fra 45 min til 25 min, så det er ikke så mye tid igjen uansett. Poenget var egentlig: hvis jeg får til et eller annet forutsigbart opplegg på dps, så jeg vet at jeg får hjelp der til å komme meg gjennom det hvis alt går i krøll, da vil jeg be om sykemelding, for da tror jeg det blir for kaotisk i hodet til at jeg i det hele tatt kan begynne å tenke jobb. Og så kan jeg heller jobbe litt innimellom hvis overskuddet dukker opp. 

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har kanskje rett i det. Jeg vet jo, hvis jeg setter meg i en «se det utenfra»-posisjon, at det ikke er greit å være så på kanten at jeg gråter hver gang noe uforutsett skjer, eller en oppgave føles uoverkommelig. Jeg har nok bare jobbet for å normalisere det for meg selv. Kanskje forsøke å ufarliggjøre det. 
 

Men jeg er også veldig glad i jobben minnet kollegaene mine. Det e så mange fine folk der. Mange fine samtaler. Og fin sjef. Selv om jobben tar knekken på meg siden jeg egentlig ikke har kapasiteten til å være der, så er det samtidig en del av den som holder meg oppe. 
 

Jeg får gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, og jeg strekker meg lang for å gjøre den delen av arbeidet som påvirker andres arbeidshverdag. Så er det først og fremst mine egne prosjekter som lider av at jeg ikke klarer alt. 
 

Nå er det en uke til påskeferie. Jeg skal uansett ikke noe på dps før etter påske, så kanskje går det fint å jobbe denne siste uken også. Så får jeg jo en ukes pause i ferien. Jeg skal lufte det med fastlegen.

 

Det jeg ønsker meg er at dps ikke avslutter meg, at jeg kan få en behandler jeg har litt bedre kjemi med, og at jeg kanskje får litt hyppigere timer en periode så jeg kan få hjelp til å deaktivere. Samtidig kan det hende det bare gjør det værre, hvis jeg fortsetter å aktiveres så ekstremt av de timene… Kanskje det er bedre med lengre avstandtagen mellom timene. De har kuttet timene fra 45 min til 25 min, så det er ikke så mye tid igjen uansett. Poenget var egentlig: hvis jeg får til et eller annet forutsigbart opplegg på dps, så jeg vet at jeg får hjelp der til å komme meg gjennom det hvis alt går i krøll, da vil jeg be om sykemelding, for da tror jeg det blir for kaotisk i hodet til at jeg i det hele tatt kan begynne å tenke jobb. Og så kan jeg heller jobbe litt innimellom hvis overskuddet dukker opp. 

Anonymkode: 3471a...f99

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Anonymkode: 66fb2...07d

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Eller få din mann til å ringe dps, forklare din situasjon og kreve en plan for hjelp fremover.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ring dps på mandag. Forklar situasjonen din og be om en plan for hjelp fremover. 

Anonymkode: 66fb2...07d

Kan man det? Da er det vel bare resepsjonen jeg får snakke med? Trodde ikke jeg kunne kontakte behandler utenom timen?

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan man det? Da er det vel bare resepsjonen jeg får snakke med? Trodde ikke jeg kunne kontakte behandler utenom timen?

Anonymkode: 3471a...f99

Alle behandlere har faste telefontider. Om hen ikke er ledig be om å bli oppringt. 

Anonymkode: 66fb2...07d

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Eller få din mann til å ringe dps, forklare din situasjon og kreve en plan for hjelp fremover.

Jeg ringer gjerne selv. Ulempen er at jeg fort trekker meg hvis jeg opplever at jeg ikke blir tatt på alvor, de bagatelliserer det jeg sier, eller de fremdeles holder på kravet om at jeg må tilpasse meg dem og deres krav til å ikke gå i lås. Jeg er så konfliktsky på dette området, så jeg er redd for dårlig stemning. Og så har ikke jeg og behandler den beste relasjonen i utgangspunktet, siden hun jo vil avslutte meg siden hun mener jeg ikke samarbeider når jeg går i lås. 
 

Skulle gjerne visst hva jeg skulle si, eller hvordan jeg burde ordlegge meg for å få dem til å forstå at jeg ikke forsøker å være vanskelig. Og at jeg veldig veldig veldig gjerne vil ha hjelp. Jeg går med på alt! Det e bare det der med å kommunisere når alt går i lås, jeg går i frys og flukt og full redsel samtidig, jeg ikke får til å overstyre.

Anonymkode: 3471a...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle behandlere har faste telefontider. Om hen ikke er ledig be om å bli oppringt. 

Anonymkode: 66fb2...07d

Jeg visste ikke det; det har aldri blitt nevnt. Da kan jeg ringe resepsjonen å høre på mandag. Hadde uansett tenkt til å ringe å høre om å bytte tidspunkt for timen, siden de har satt den opp en dag jeg er på heldagsmøte på jobb. Og da ville de ikke satt opp ny time før etter påske. Men så begynte jeg å tenke at jeg heller skulle droppe jobbmøte…har ikke helt bestemt meg.

 

 

Anonymkode: 3471a...f99

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg ringer gjerne selv.

Hvorfor er det så viktig for deg at du ringer selv, når du kan oppnå bedre resultater av at noen andre ringer for deg? (ref. å lytte til oss som har vært gjennom dette før...)

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor er det så viktig for deg at du ringer selv, når du kan oppnå bedre resultater av at noen andre ringer for deg? (ref. å lytte til oss som har vært gjennom dette før...)

Fordi mannen ikke er så glad i å ta slike telefoner. Fordi han selv ikke ønsker det, fordi han ikke vet hva han skal si. Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal si, så hvordan skal han vite? Han ringer ikke med mindre han får vite nøyaktig hva han skal si på forhånd. 
 

Har selvfølgelig ikke spurt han om denne spesifikke telefonen, siden han sover nå. Det er basert på tidligere erfaringer og hvordan jeg kjenner ham. Han er vant med at jeg fikser alle praktiske ting for familien; det er jeg som tar det 3. skiftet. 
 

Og i tillegg så tenker jeg at det er en telefon jeg bør være i stand til å ta selv. Det der med å ta ansvar for egen helse og egen behandling. Jeg synes det e ubehagelig, men jeg er nødt til å gjøre de tingene jeg klarer. 
 

Men jeg blir nysgjerrig her nå: hvorfor tenker du at det er bedre om mannen ringer? Han kjenner jo ikke situasjonen så godt som meg? Er det en fordel her som jeg ikke klarer å se?

Anonymkode: 3471a...f99